http://sunnmoremuseum.no en-us Copyright 2007-2017 http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/ Byggeperioden er over http://bankskoyta.no/nov-16/byggeperioden-er-over/ http://bankskoyta.no/nov-16/byggeperioden-er-over/ Mon, 28 Nov 2016 10:43:26 CET grete at Bankskøyta 2015 600 trær. 9 mil taufiber. 2 tonn stål. Og ikke minst 20 000 arbeidstimer. En tre år lang byggeperiode er over, og for en opplevelse det har vært! Alt godt dokumentert både gjennom denne bloggen og en egen dokumentarfilm, som hadde premiere på Løvenvold kino 2. november. Jomfruturen med bankskøyta Storeggen ble gjennomført i juli i […] The post Byggeperioden er over appeared first on Bankskøyta 2015. blogg-nov-2016

600 trær. 9 mil taufiber. 2 tonn stål. Og ikke minst 20 000 arbeidstimer. En tre år lang byggeperiode er over, og for en opplevelse det har vært! Alt godt dokumentert både gjennom denne bloggen og en egen dokumentarfilm, som hadde premiere på Løvenvold kino 2. november.

Jomfruturen med bankskøyta Storeggen ble gjennomført i juli i flott seilvær. Utover seinsommeren og høsten har vi hatt flere prøveturer der vi har gjort oss kjent med båtens egenskaper. Og for ei skute det har blitt!

I september hadde vi besøk av dyktige seilere fra hele landet da det ble arrangert gaffelriggseminar i Ålesund, og begeistringen for bankskøyta var stor blant deltakerne. I løpet av høsten har vi også fått vist fram skuta til et interessert og variert publikum ved kai, og vi gleder oss til å kunne ønske velkommen om bord til sjøs i 2017. Nå ligger Storeggen i vinteropplag i vakre omgivelser inne i Ålesundet, men vi ser med stor forventning fram mot bankskøyta Storeggens første driftsår! Følg med på nettsidene våre for mer informasjon om program og aktiviteter.

The post Byggeperioden er over appeared first on Bankskøyta 2015.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
280616 http://bankskoyta.no/juni-2/280616/ http://bankskoyta.no/juni-2/280616/ Wed, 29 Jun 2016 09:44:26 CEST grete at Bankskøyta 2015 Venstre: Thor-Erik følger spent med på hvordan seiliene står. Midten: Oppe fra mesanmasta kunne Morten se hvordan storseilet slo en god bus. Høyre: 'Storeggen' er påkledd nedentil, og ser anstendig ut. Nede: Hvordan tar det seg ut ifra avstand tro? Det har vært stille på bloggen i denne vår siste økt, i arbeidet med «Storeggen». […] The post 280616 appeared first on Bankskøyta 2015. Venstre: Thor-Erik følger spent med på hvordan seiliene står. Midten: Oppe fra mesanmasta kunne Morten se hvordan storseilet slo en god bus. Høyre: 'Storeggen' er påkledd nedentil, og ser anstendig ut. Nede: Hvordan tar det seg ut ifra avstand tro?
Venstre: Thor-Erik følger spent med på hvordan seiliene står. Midten: Oppe fra mesanmasta kunne Morten se hvordan storseilet slo en god bus. Høyre: 'Storeggen' er påkledd nedentil, og ser anstendig ut. Nede: Hvordan tar det seg ut ifra avstand tro?

Det har vært stille på bloggen i denne vår siste økt, i arbeidet med «Storeggen». Det betyr ikke at vi ikke har fått produsert noe, for vi jobber ufortrødent på for å komme så langt som mulig nå før sommerferien begynner. I dag har vi hatt seilmakeren, Thor-Erik Gustavsen, om bord, og han har vært veldig spent på om garderoben passer til damen. Sarah, Magdalena, Ørnulf og jeg var nok nesten like spente, så vi hjalp til så godt vi kunne for å få seilene på.

Eggeskallhvite og fine blei seilene løftet ut av bilen og om bord i «Storeggen», som etter lang tid med tjæret hamp, montering av beslag etc. har blitt en farefull vei for hvit duk. Thor-Erik fant fram plast og la utover dekket, for å hindre at seilene skulle bli skitne ved første berøring av båten. Etter hvert blei han litt mer pragmatisk han også.

Først skulle storseilet på. Masteringene, av ask, blei hentet fram og trædd om masta. Det er helt utrolig hvordan disse ringene kan vris og vrenges på uten at de knekker. Sirkelen med treverk blei satt på høykant og dratt fra hverandre så halvdelene av sirkelen fikk en åpning på 37 cm. Så smatt de på plass. Syv slike ringer skulle til for å holde forliket til masta.

Vi låret gaffelen, så langt ned at vi kunne stå på dekket, og surre fast overliket av seilet. Seilet er firkantet, men ikke kvadratisk, og rundt kantene er det sydd inn en forsterkning i form av et tau. Dette kaller vi for lik. Om det kalles for dette fordi det av og til er det eneste som står igjen av seilet når seilduken har blåst bort vet jeg ikke. Gaffelliket blei i alle fall surret fast til gaffelen, og strukket ut rimelig godt. Masteringene blei seiset på plass etter hvert som vi heiv opp seilet, og til slutt dukket underliket opp. Inne ved masta blei halsen, det fremste hjørnet, hukket inn i en krok og strammet opp. Halsbarmen, som det akterste nedre hjørnet kalles, blei surret til enden av bommen og strammet opp med forsiktighet. Det er nemlig om å gjøre å la seilet ha noe bus, dvs. kurve i lengderetning. Siden «Storeggen» er ei kraftig og tung dame tar det seg ikke godt ut med trangtsittende klær. Gevantene må være litt løse og ledige, og det gir bus. Ved å justere busen justerer vi også kraften vi kan få ut av seilet.

–          Se på en flyvinge, sier Thor-Erik. Et stort tungt fly har en god kurve i overkant av vingen, mens et lite lett fly har flatere vinge. De trenger forskjellig løft, og sånn er det med båter og seil også. «Storeggen», som veier oppimot 50 tonn, trenger en del kraft.

Seil på seil kom på plass, og de passet bare. De passet som hånd i hanske til båten, og vi kunne nesten høre lufta gå ut av Thor-Erik. Ørnulf derimot gispet etter luft, for det var et så vakkert syn. I perioder hang jeg oppe i mesanmasta for å skjære tau inn i blokker. Her oppe fra hadde jeg god utsikt til å se hvordan storseilet «buset seg». Vinden blåste seilet ut så det sto fint, og da var det god klaring mellom seilet og bommen med unntak av festepunktene selvsagt.

Etter å ha konstatert at seila passet til båten pakket Thor-Erik snippesken og kjørte hjem til Skien igjen. Han syntes skvaklinga her i Ålesund var en prøvelse, ga han sterkt uttrykk for. På veggen av sjøbua en meter aktenfor mesanbommen ligger det nemlig en koloni med krykkjer, måker, og de holder til tider en voldsomt leven. Vi opplever det som god applaus.

28.06.16

Morten Hesthammer

The post 280616 appeared first on Bankskøyta 2015.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Dåp http://bankskoyta.no/juni-2/1476/ http://bankskoyta.no/juni-2/1476/ Wed, 15 Jun 2016 14:41:06 CEST grete at Bankskøyta 2015 Dåp og navngivingsdag Før vi gikk hjem i går kveld hadde vi en ryddesjau om bord, så da vi møttes til morgenen i dag var båten ganske presentabel. Litt skrubbing og spyling sto Lars, Kasper og Sarah for, mens jeg skar ut et par påker som kunne brukes til å heise navnestanderen og nasjonalflagget på. […] The post Dåp appeared first on Bankskøyta 2015. Øverst: Øverst: Noen av de stolte håndverkerne om bord før dåpen.  Venstre nede: Bankskøyta har fått navnet

Dåp og navngivingsdag

Før vi gikk hjem i går kveld hadde vi en ryddesjau om bord, så da vi møttes til morgenen i dag var båten ganske presentabel. Litt skrubbing og spyling sto Lars, Kasper og Sarah for, mens jeg skar ut et par påker som kunne brukes til å heise navnestanderen og nasjonalflagget på. Vi hadde god kontroll på dagen og fikk gjort de siste småtingene vi hadde fore, så reiste vi hjem og fiffet oss opp litt før selve seremonien. Den skulle foregå klokka 13.00. Kolleger fra Fartøyvernsenteret og andre som hadde bidratt i arbeidet ankom Ålesund, og vi kunne glede oss i lag og ha det hyggelig. Mannskoret Varde sang både på land og om bord, taler blei holdt av de rette personene, og som prikken over i’en smekket gudmor Kystdirektør Kirsti Slotsvik elegant en flaske med tran mot et jern på skutesida og annonserte at bankskøyta nå fikk navnet «Storeggen». Så heiste vi den blå vimpelen med navnet i hvitt, og det flagret så villig og fint i toppen av stormasta. Perfekt setting i det herlige solskinnet.

Etterpå trakk de innbudte gjestene inn på Fiskerimuseet og alle skrøyt av alle, og jeg trur det var oppriktig ment og fortjent fra alle parter. Vi oppholdt oss i en av de gamle sjøbuene til Oluf Holm hvor bankskøytene tidligere fikk levert sin fangst, så hva var da mer naturlig enn å spise bacalao. 100 personer satt benket rundt om 3 langbord og spiste og pratet livlig, ja det var livlig smalltalk helt til toastmaster Knut Maaseide slo på klokka og sa at nå måtte folk la praten gå. Da blei det helt stille. I alle fall for en stund.

Stille var det også da Anita Valderhaug sang «Har du fyr» (av Ola Bremnes) akkompagnert av Audun Skorgen på bass. En fantastisk fremførelse, som dessverre hadde en slutt når sangen var over. Flere talere kom til orde, og det er slående hvor sterkt Ålesunderne er engasjerte og brenner for sin historie. Og jeg snakker ikke bare om bybrannen i 1904, men faktisk også om fiskerihistorien. Bankskøytene har ligget litt i skyggen av bybrannen ifølge Ørnulf Opdahl, men med den kunnskapen folk talte i dag og med det nydøpte fartøyet som er godt synlig i byen får vi håpe at også denne delen av historien trer klarere fram.

Seansen tok slutt og folk reiste hjem, bare ikke håndverkerne som kom langveis fra. Vi samlet oss om vinflaskene og tok oss av slantene og hadde et slanteparty ute foran «Storeggen». Stolte og kry blei vi værende på Molja fram til sola  sank i sjøen. Fornøyde vendte vi hjem via Smutthullet.

11.06.16

Morten Hesthammer

The post Dåp appeared first on Bankskøyta 2015.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Taklinger, blant annet 0906 http://bankskoyta.no/juni-2/taklinger-blant-annet-0906/ http://bankskoyta.no/juni-2/taklinger-blant-annet-0906/ Wed, 15 Jun 2016 14:31:40 CEST grete at Bankskøyta 2015 Venstre: Lars monterer en kloss rundt røstjernene. Høyre: NPerspektivet fra klyverbommens ende. Nede: Taklinger Taklinger, blant annet Nå som vi holder på med å skjære inn tauverk i blokkene og rigge opp generelt er det viktig å låse av tauendene sånn at de ikke slår seg opp og vi får en ende med langt uflidd […] The post Taklinger, blant annet 0906 appeared first on Bankskøyta 2015. Venstre: Lars monterer en kloss rundt røstjernene. Høyre:  NPerspektivet fra klyverbommens ende. Nede: Taklinger
Venstre: Lars monterer en kloss rundt røstjernene. Høyre: NPerspektivet fra klyverbommens ende. Nede: Taklinger

Taklinger, blant annet

Nå som vi holder på med å skjære inn tauverk i blokkene og rigge opp generelt er det viktig å låse av tauendene sånn at de ikke slår seg opp og vi får en ende med langt uflidd hår. Da blir den ikke god å få trædd noen som helst plass, og om vi lar det gå så vikler jo tauet seg videre opp. For å unngå dette legger vi en takling på tampen. I tillegg til å ha en klar funksjon ser det også stilig ut.

I dag er ikke taklinger brukt like mye som tidligere i og med at de fleste benytter seg av syntetisk tau hvor man smelter enden så tauet ikke slår seg opp, men når tauet er treslått (eller firslått) kan man fordel allikevel lage en takling på tampen. Om bord i bankskøyta er alt løpende tau av hamp, og det kan vi ikke smelte. Derfor må vi benytte oss av god gammeldags sjømannskap, hvor man la en takling med seilgarn, merling eller hyssing om enden av tauet. Disse får man i forskjellig tykkelser hvorav seilgarnet er det tynneste. Det er bare 3 til 5 tråder som er slått sammen (ett garn), mens merling er toslått dvs med to garn. Hyssingen er slått sammen av 3 garn.

Når vi legger taklingen legger vi denne mot slagningen av tauet. Vi kan enten bruke en seilnål og drive den igjennom en dukt og dra tråden igjennom til den stopper i en knop vi har slått på seilgarnet, som vi bruker, eller å lage en vinkel på garnet og legge tørnene over enden av eget garn og således låse den mellom tørnene og selve tauet. Så er det bare å legge garnet rundt og rundt tampen, og passe på å legge garnet tett og fint inn mot forrige tørn. Dette fortsetter en med til bredden av taklingen er omtrent som diameteren av tauet. På en alminnelig takling legger man til slutt 3 – 4 tørn med garnet sånn at man får fingeren mellom tau og seilgarn, samtidig som man passer på at ikke alle de tidligere tørnene løses opp, og avslutter med å føre enden av seilgarnet inn der vi har fingeren. Så kan vi stramme opp alle tørn og dra enden til. Da ligger altså enden av seilgarnet låst under de siste tørnene.

På bankskøyta bruker vi en sydd takling, dvs at når vi har lagt alle tørn med seilgarnet stikker vi garnet inn ved en faut i tauet, altså inn mellom to kordeler. Garnet skal komme opp i en faut tett på taklingen, følge denne fauten over taklingen, tres igjennom på samme vis men nå på motsatt side av taklingen. Dette gjør vi til det ligger krysstørn i alle fauter, gjerne to krysstørn i hver faut, og så stikker tråden igjennom og kappes. Nå kan vi kappe selve tauet noen millimeter vekk fra taklingen.  Det finnes flere måter å takle på, se skisse.

Nå foregår det selvsagt andre ting enn taklinger om bord. Lars er ferdig med mastekilene og avslutter topprekka rundt røstjernene. Vi skal nemlig bort treverk i rekka sånn at røstjernene kunne dreie på bolten når vantene strammes opp. Vi ønsker jo at røstjernene står i lengderetningen av vantene og å unngå å få en knekk i løpet rett over rekka. Mesanvantene er satt, og Lars har montert disse treklossene. Dette har han gjort i Sikaflex så det ikke blir stående fukt i skjøtene, og det er ikke fritt for at det søles med denne sorte klebrige massen. Jeg plukket opp en tvinge på slutten av dagen og blei straks innsmurt i griseriet.

Sarah bendsler vantene til stormasta, Kasper lager stropper og monterer løpere, taljer og den slags. Sjøl har jeg vært opptatt fram forbi baugen av båten, og da gjerne helt ytterst på klyverbommen. Ting begynner å falle på plass, og morgendagen blir siste arbeidsdag før dåpen. Oj oj, vi må få ryddet opp!

09.06.16

Morten Hesthammer

 

The post Taklinger, blant annet 0906 appeared first on Bankskøyta 2015.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
0806 http://bankskoyta.no/juni-2/0806/ http://bankskoyta.no/juni-2/0806/ Wed, 15 Jun 2016 14:26:37 CEST grete at Bankskøyta 2015 Øverst: Bankskøyta helt på slutten av 8. juni 2016. Rundholtene har kommet på plass. Nede venstre: Lars har funnet sin plass tett på masta og masteilene. Nede høyre: Ting er på gang. Vi er nå inne i en steam hvor vi i grunnen gjør de samme oppgavene fra morgen til kveld, men som vises godt […] The post 0806 appeared first on Bankskøyta 2015. Øverst: Bankskøyta helt på slutten av 8. juni 2016. Rundholtene har kommet på plass. Nede venstre: Lars har funnet sin plass tett på masta og masteilene. Nede høyre: Ting er på gang.
Øverst: Bankskøyta helt på slutten av 8. juni 2016. Rundholtene har kommet på plass. Nede venstre: Lars har funnet sin plass tett på masta og masteilene. Nede høyre: Ting er på gang.

Vi er nå inne i en steam hvor vi i grunnen gjør de samme oppgavene fra morgen til kveld, men som vises godt igjen i løpet av en dag. Her er et lite utsnitt av dagen vår om bord i bankskøyta.

Ved sin ankomst til Molja, altså moloen i Ålesund, rygget Lars bil og henger ut til molohodet og dyttet tilhengeren videre utover. På tilhengeren er det montert en liten båndsag, som er veldig grei å ha tilgjengelig i arbeidet med mastekiler og treklosser som skal dekke over røstjernene der de går igjennom topprekka. Lars har stort sett vært i gang med disse oppgavene i løpet av dagen.

Kasper, Sarah og jeg startet dagen med å kjøre ut klyverbommen, en kraftig pinne på litt over 8 meters lengde. Jeg har montert beslag og laget skivgatt i den, så forhåpentligvis er den helt klar når vi nå har kjørt den ut. På modellen ser det ut til at man må demontere sveiveanordning og gir for å træ den på plass, noe som betyr at man ikke har ankerspillet til å hjelpe seg med under en sånn tung operasjon. Den tunge veien var ikke vi villige til å gå så vi festet jagerfallet, et tau som går høyt opp i toppstanga dvs. mastetoppen, i nesa av klyverbommen og fokkefallet i ræva. Dermed kunne vi løfte klyverbommen og dytte den forsiktig framover til nesa hvilte på åsen over ankerspillet. Et tau festet vi sånn at vi nå også fikk tak i ræva på klyverbommen, tauet gikk fram til stevnen og inn på spillet. Så kunne jeg sveive på spillet som klapret og markerte takten med palene sine, samtidig som Kasper styrte tauet som gjorde at klyverbommen blei dratt framover og Sarah styrte tauet som holdt nesa oppe, eller nede. Uten noen anstrengelser fikk vi klyverbommen ut og fram i posisjon. Nå er det bare en liten stussing av et kne som skal til for at klyverbommen står korrekt. Det skal jeg fikse i morgen er tanken.

Å få klyverbommen opp fra dekket var utrolig deilig, ja så deilig var det at vi umiddelbart gikk i gang med å løfte bommer og gafler på plass også. Å få litt dekksplass å bevege seg på er rett og slett herlig! De gangene vi var på land fikk vi også sjansen til å nyte framdriften og jeg må si det rigger veldig godt med rundholter, wire og tauverk. Ting begynner med andre ord å falle på plass, og det er ikke den verste veien å falle.

Ellers fikk tid til å bendsle videre på stormastvantene og lage stropper til blokker. Nå er det kun tre arbeidsdager igjen vi kan bruke på rigginga, oppryddinga, vaskinga osv. før folk stimler ut på Molja for å følge med på dåpssermonien. Med andre ord har vi det travelt, og selv om vi ikke er ferdige vil det nok se nokså ferdigstilt ut for legfolk. Det er da noe.

08.06.16

Morten Hesthammer

The post 0806 appeared first on Bankskøyta 2015.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Estetiske detaljer 0706 http://bankskoyta.no/juni-2/estetiske-detaljer-0706/ http://bankskoyta.no/juni-2/estetiske-detaljer-0706/ Wed, 15 Jun 2016 13:58:50 CEST grete at Bankskøyta 2015 Venstre: Toppmasta er heist til topps, og skøyta ser ikke akkurat underrigget ut. Høyre: Vaterstagsblokka med et nysmidd beslag. Estetiske detaljer Alt som skjer om bord i Bankskøyta skjer for første gang om bord. Sånn er det jo når ting er helt nytt. I dag heiste vi toppstanga, den øverste delen av masta, til topps. […] The post Estetiske detaljer 0706 appeared first on Bankskøyta 2015. Venstre: Toppmasta er heist til topps, og skøyta ser ikke akkurat underrigget ut. Høyre: Vaterstagsblokka med et nysmidd beslag.
Venstre: Toppmasta er heist til topps, og skøyta ser ikke akkurat underrigget ut. Høyre: Vaterstagsblokka med et nysmidd beslag.

Estetiske detaljer

Alt som skjer om bord i Bankskøyta skjer for første gang om bord. Sånn er det jo når ting er helt nytt. I dag heiste vi toppstanga, den øverste delen av masta, til topps. For aller første gang. Masta som i grunnen har hatt en akseptabel mastehøyde med toppstanga nedfiret, blei forhøyet med omkring 6 meter. Det syntes i terrenget kan man si. Det ser mektig og overrigget ut.

Toppstanga er en 10 meter lang mast som sklir i beslag i forkant av stormasta. Den veier en del kilo, så å hive den opp med håndemakt kunne vi i første omgang se bort i fra. Å benytte seg av ankerspillet om bord virket derfor ganske så logisk. Heiseanordningen er som følger: et kraftig tau er festet i salingen, ett av beslagene den sklir i, går nedenom foten på toppstanga, opp igjennom et skivgatt høyere oppe i hovedmasta, ned i dekket og fram til ankerspillet. Så var det bare å sveive på ankerspillet og toppmasta sklei så fint oppover at det var en fryd, det kan forresten ses som en liten filmsnutt på Hardanger Fartøyvernsenter sin facebook side. Da toppstanga var kommet opp så høyt som den kunne heiv vi Kasper opp for å få ham til å sette inn en låsing som holder toppstanga på plass sånn at vi kunne slakke av på tauet. Alt gikk som smurt, og det ser bra ut! Moro.

På slutten av dagen var jeg en tur over i verkstedet hvor jeg bl.a. gjorde klar en blokk til vaterstaget. Smeden vår ved Hardanger Fartøyvernsenter, Seppe, har smidd beslaget og det slo meg hvor flott arbeid han har utført til Bankskøyta. Det gjelder selvsagt ikke bare ting som skal til Bankskøyta, men det er nå de tingene jeg har hatt i hendene de to siste åra. Jeg må virkelig si at Seppe har utviklet seg til å bli det jeg tror er den dyktigste smeden i Norge til å lage smidde skipsbeslag. Essesveisene sitter godt, vedheften er upåklagelig og utformingen nydelig. Det trearmede beslaget til vaterstagsblokka jeg holdt i hendene er som et kraftig smykke som skal henge helt forut under klyverbommen nesten som en liten gallionsfigur. Den blir nok ikke lagt like mye merke til som en slik figur, men kjennere av estetiske detaljer burde la øynene hvile på de smidde detaljene om bord. Det er bare vakkert!

07.06.16

Morten Hesthammer

The post Estetiske detaljer 0706 appeared first on Bankskøyta 2015.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Småplukk 0606 http://bankskoyta.no/juni-2/smaplukk-0606/ http://bankskoyta.no/juni-2/smaplukk-0606/ Wed, 08 Jun 2016 19:46:48 CEST grete at Bankskøyta 2015 Venstre: Kasper sikter for å se at mastra står i lodd. Høyre: Lars har tilpasset kiler rundt stormasta, og er godt i gang med dem. Småplukk I dag har det foregått litt av hvert om bord i bankskøyta. Vi visste at vi hadde lite bendslewire i ønsket dimensjon, så Sarah og jeg gikk i gang […] The post Småplukk 0606 appeared first on Bankskøyta 2015. Venstre: Kasper sikter for å se at mastra står i lodd. Høyre: Lars har tilpasset kiler rundt stormasta, og er godt i gang med dem.
Venstre: Kasper sikter for å se at mastra står i lodd. Høyre: Lars har tilpasset kiler rundt stormasta, og er godt i gang med dem.

Småplukk

I dag har det foregått litt av hvert om bord i bankskøyta. Vi visste at vi hadde lite bendslewire i ønsket dimensjon, så Sarah og jeg gikk i gang med å bruke opp det vi hadde tilgjengelig. Mer er på vei fra leverandør. Vi har bare uka ut på å gjøre båten presentabel for dåp, så det var ingen grunn til å slumre bort og lure på hva man skulle finne på. Sarah gikk sammen med Kasper og er nå i gang med å sette taljerepene til mesanmasta. Nå ligger båten etter vannlinja (parallelt med), og i og med at mesanmasta skal stå i lodd er det bare å sikte over ett med akademiet som er det nærmeste store bygget. Det har store vindusflater med lange sprosser i mellom dem, så det er ikke vanskelig å se hva som er i lodd. Sideveis er det nesten like enkelt, men i og med at mesanmasta har slått seg og dermed har en sleng i toppen må en prøve å sette masta så det syntes så lite som mulig at den har en sleng.

Taljerepene har Kasper og Sarah smurt inn i fåretalg, så det er mildt sagt glatte. Da løper de godt i hullene i jomfruene. På byggeplassen ivret kråkene etter å få seg en bit fåretalg, men her ute ved Molja er det kun krykkjer som flyr rundt oss. Vi får se i morgen om det er talg på taljerepene, eller om fuglene har fått seg et bedre måltid.

Sjøl har jeg vært i gang med å montere de siste beslagene på rundholtene, og helt avslutningsvis var jeg i gang med å bore opp et skivgatt i nokken av klyverbommen. Med et tau kan vi da dra en løpering, hvori halsen på klyveren kan festes, ut og inn på klyverbommen etter ønske.

Lars som så for seg at han skulle montere dør i skottet til maskinrommet blei stanset på dekket og hanket inn som forsterkning over dekk. Det er viktig å bli så ferdig som mulig over dekk og i riggen, så får det siste i innredningen vente. Han har vært i gang med å lage kiler for å støtte stormasta i gjennom dekket. Kileemnene er allerede avrundet på den flaten som ligger an mot masta. Lars skjærer kilene til ut mot bjelkelaget og dekket, og passer på at de ikke presser mot ringen som står over dekk. Den er kun til å sy fast mastekragen i. Presser man for mye på den vil skjøtene åpne seg og da tar det ikke lang tid før vann finner veien inn i båten. Å tilpasse kilene er et puslearbeide, for de skal ligge godt an hele veien hvor de skal, og så skal de ha et hode som ligger an mot dekksringen og ikke har mulighet til å arbeide seg nedover. Det ser ut til at Lars har draget på det, så jeg regner med at alle er på plass rundt masta i morgen. Da gjenstår mesanmasta.

Det er bare en ting å si; vi er på vei mot målet!

06.06.16

Morten Hesthammer

The post Småplukk 0606 appeared first on Bankskøyta 2015.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Detaljer og detalister http://bankskoyta.no/juni-2/detaljer-og-detalister/ http://bankskoyta.no/juni-2/detaljer-og-detalister/ Wed, 08 Jun 2016 19:40:40 CEST grete at Bankskøyta 2015 Venstre oppe: Jomfrua oppe i riggen, og her er taljrepet skåret inn også. Venstre nede: En kofilnagle i bruk. Høyre oppe: Bronsekoppen lyser opp i den mørke riggen, og dekker over enden av wiren. Høyre nede: Kofilnaglene står på geledd i naglebrettet ut for stormasta. Detaljer og detaljister Nå er det en uke igjen til […] The post Detaljer og detalister appeared first on Bankskøyta 2015. Venstre oppe: Jomfrua oppe i riggen, og her er taljrepet skåret inn også. Venstre nede: En kofilnagle i bruk.  Høyre oppe: Bronsekoppen lyser opp i den mørke riggen, og dekker over enden av wiren. Høyre nede: Kofilnaglene står på geledd i naglebrettet ut for stormasta.
Venstre oppe: Jomfrua oppe i riggen, og her er taljrepet skåret inn også. Venstre nede: En kofilnagle i bruk. Høyre oppe: Bronsekoppen lyser opp i den mørke riggen, og dekker over enden av wiren. Høyre nede: Kofilnaglene står på geledd i naglebrettet ut for stormasta.

Detaljer og detaljister

Nå er det en uke igjen til Bankskøyta skal døpes, og vi jobber på for å få fartøyet til å se presentabelt ut. Lars holder til under dekk, og er i gang med å sette opp skottet mellom maskinrommet og lasterommet. Det er ikke mye vi ser til ham vi som er oppe i friluft.

Vi som er på dekk holder på med riggdetaljer, og i dag har det gått i bendsling av vant. I den forbindelse må endene av vantene kappes på lengde, og da får vi en ende av wire som blir blottet. Det er viktig å holde vannet borte fra selve wiren, så å la enden være helt naken vil være veldig uheldig for å si det mildt. Da vil jo vann kunne trenge inn i wiren fra enden av, og all smerting og kledning vil være fånyttes og kanskje også gjøre problemet større da fuktigheten blir holdt inne. For å unngå at vann trenger ned mellom kordeler og tråder i wiren har vi fått spesiallaget bronsekopper som blir trædd over enden. Vi sendte en skisse med mål til Fredrikstad Maritime Center, og etter en stund fikk vi koppene tilbake. Flotte og fjonge er de, og vi er veldig godt fornøyde med resultatet. Koppene har blitt dreid, og i samme slengen har de støpt noen messingbeslag til oss. Det er godt med dyktige kolleger!

Når vi nå har stått og holdt på med blokker og blokkhus har folk stoppet opp og spurt om vi lager alt mulig sjøl til skøyta, og enkelte ting har vi kjøpt ferdig som dere forstår. Blokkene kunne vi godt ha bestilt hos Veteran-rig på His, men nå blei det ikke sånn fordi vi hele tida har tilpasset gamle beslag og av diverse andre grunner. Noen ting som vi har fått laget hos Veteran-rig er jomfruene, kofilnaglene og mastreringene. Endre, som driveren av Veteran-rig heter, har fått mål på ønskede ting og så har han dreid og bøyd askematerialene til det vi har bedt om. I disse dager har vi tatt tingene ut av linoljebadet, og fått dem fram i lyset. De tåler dagens lys, og det ser veldig flott ut der de kommer på sin rette plass.

Det finnes selvsagt mange småting vi kjøper både her og der, og de som har blitt presentert her er liksom våre håndverksmessige  brødre, og dem må vi ta ekstra godt vare på.

04.06-16

Morten Hesthammer

The post Detaljer og detalister appeared first on Bankskøyta 2015.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Klargjøring for setting av stag og vant 0306 http://bankskoyta.no/ukategorisert/klargjoring-for-setting-av-stag-og-vant-0306/ http://bankskoyta.no/ukategorisert/klargjoring-for-setting-av-stag-og-vant-0306/ Mon, 06 Jun 2016 09:00:24 CEST grete at Bankskøyta 2015 Oppe: Bankskøyta ved Molja, her ute blåser det kjølig for tida. Venstre: Vantene til mesanen satt midlertidig med bord fra jomfru til jomfru. Dagfinn kommer i full fart over rekka. Hva nå? Midten: Helt fremme aktenom stevnen finner vi Sarah. Høyre: Det første bendsel er på plass på staget. Klargjøring for setting av stag og […] The post Klargjøring for setting av stag og vant 0306 appeared first on Bankskøyta 2015. Oppe: Bankskøyta ved Molja, her ute blåser det kjølig for tida. Venstre: Vantene til mesanen satt midlertidig med bord fra jomfru til jomfru. Dagfinn kommer i full fart over rekka. Hva nå? Midten: Helt fremme aktenom stevnen finner vi Sarah. Høyre: Det første bendsel er på plass på staget.
Oppe: Bankskøyta ved Molja, her ute blåser det kjølig for tida. Venstre: Vantene til mesanen satt midlertidig med bord fra jomfru til jomfru. Dagfinn kommer i full fart over rekka. Hva nå? Midten: Helt fremme aktenom stevnen finner vi Sarah. Høyre: Det første bendsel er på plass på staget.

Klargjøring for setting av stag og vant

På formiddagen i dag var jeg aleine på verkstedet hvor jeg forsatte arbeidet med å klargjøre og lage blokker. Det nærmer seg nå at vi har alle de 83 blokkene til riggen klare, men det skal en mengde stropper på dem. Så helt klart er det altså ikke. I og med at jeg står under tak står jeg i skyggen og ser ut hvor sola flomlysbelegger hele Ålesund. Det er ikke helt fritt for at jeg misunner Kasper og Sarah som er på dekket av Bankskøyta på motsatt kant av byen.

Etter lunsj kommer Kasper syklende i full fart og vil at jeg skal være med over til båten for å sikte på mastene sånn at de blir stående i korrekt logging (helning). Det gjør jeg så gjerne. På utsida av byen, ved Molja, blåser det en kraftig nordlig vind så selv om sola skinner er det rimelig kaldt. Genser og jakke blir dratt godt oppetter halsen, og jeg oppdager at jeg ikke hadde noen som helst grunn til å sutre over at jeg stod i skyggen under tak tidligere på dagen.

Sarah er ikke lett å få øye på der hun sitter sammenkrøpet bakom skansekledninga i forskipet, mellom stevnen og palstøtta. Der er hun i gang med å bendsle enden av staget rundt en kraftig kause. Staget går ovenfra masta, ned i framkant av masta hvor det er laget et spor, og litt over dekkshøyde går det et stort hull langskips inn gjennom stevnen. I dette hullet går staget, og på innsiden er det en liten tamp som bendes om en kause, og bendsles så øyet sitter godt når det blir drag på staget. Før bendslet legges smertes wiren med seilduk og kles med sjømannsgarn. Garnet må legges hardt på sånn at ikke den tynne bendslewiren drar seg ned mellom omgangene av sjømannsgarn. Da blir det noe dritt alt sammen, for å si det sånn. I området som skal bendsles legges det seilduk utenpå sjømannsgarnet sånn at bendslewiren får et så godt underlag som mulig, og så legges bendselet. Gjerne 13 tørn, tett i tett, og så tilbake igjen ovenpå disse 13 tørn med nye 12 tørn. Så har man fått en dobbelt bendsel. For å låse av bendselet legges et par krysstørn midt i mellom hovedwirene i bendet. Med en liten pennhammer bankes en liten rille i bendslewiren så krysstørnene legger seg fint. Så avsluttes det med en båtmannsknop om krysstørnene, og bendselet er ferdig. Har alt gått etter planen ligger bendslewiren tett og fint sammen, og det hele ser flott ut. Så er det bare å lage bendsel nummer to på samme bend! Når kausen så sitter fast kan den syes sammen med en bøyle som sitter i kneet rett foran palstøtta, men det blir først i morgen.

Sammen med Kasper setter jeg vantene sånn at jomfruene får lik avstand fra hverandre. Vantene er wirene som kommer ovenfra masta og går ned til rekka ut i siden for masta. De støtter altså masta sideveis, men også i lengderetning, for enkelte vant står også aktenfor eller på mesanmasta også foren om masta. Kasper har fått den gode ide å bolte fast bord fra den nederste til øverste jomfru i nøyaktig samme avstand, og så stramme opp vantene. Dette er bare en midlertidig løsning for å få alt plassert korrekt, og alt blir da stående fint og fjongt. Jomfrua oppe har et jernbeslag om seg som også favner om en støpt kause. I kausen træs enden av vantet, og så sendes den til værs igjen hvor vi har hengt en kjettingtalje i et fall (tau til å heise seil med). Vantet strammes opp, og så kan man i prinsippet bendsle fast. I første omgang setter vi på en wireklemme for å holde bendet, og så setter vi alle vantene og ser til at alt ser greit ut. Dette er en grei måte å gjøre det på for å få alle jomfruer til å stå i lik avstand ifra rekka. Litt vanskeligere blir det å stå på båten å bendsle wiren når den henger oppe i lufta sånn, men det er en normal måte å gjøre det på. Tidligere har vi alltid regnet ut vantlengdene på forhånd, ved hjelp av Pytagoras formel, for på den måten å kunne stå på riggerverkstedet å legge bendslene på plass der hvor man kan stå komfortabelt. Er man uheldig kan høyden på vantene variere med noen få centimeter, men det justeres enkelt ved å snurre vantet et tørn opp eller ned. Nå er i alle fall lengdene justert, så Kasper får gå i gang med bendslene i morgen. Jeg trur jeg kryper tilbake i skyggen, og fortsetter der.

03.06.16

Morten Hesthammer

The post Klargjøring for setting av stag og vant 0306 appeared first on Bankskøyta 2015.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
En herlig dag 020616 http://bankskoyta.no/juni-2/en-herlig-dag-020616/ http://bankskoyta.no/juni-2/en-herlig-dag-020616/ Mon, 06 Jun 2016 08:43:45 CEST grete at Bankskøyta 2015 Venstre oppe: Bankskøyta i fjorden for første gang. Venstre nede. Bankskøyta kommer inn ved Molja. Toppstanga er nedsenket foreløpig og skal hives omkring 6 meter høyrere opp. Det blir staselig. Høyre: Stormast og toppstang i oppreist stillilng. En herlig dag I dagevis har vi hørt på radioen hvordan programlederne ustanselig forteller at sommeren er godt […] The post En herlig dag 020616 appeared first on Bankskøyta 2015. Venstre oppe: Bankskøyta i fjorden for første gang. Venstre nede. Bankskøyta kommer inn ved Molja. Toppstanga er nedsenket foreløpig og skal hives omkring 6 meter høyrere opp. Det blir staselig. Høyre: Stormast og toppstang i oppreist stillilng.
Venstre oppe: Bankskøyta i fjorden for første gang. Venstre nede. Bankskøyta kommer inn ved Molja. Toppstanga er nedsenket foreløpig og skal hives omkring 6 meter høyrere opp. Det blir staselig. Høyre: Stormast og toppstang i oppreist stillilng.

En herlig dag

I dagevis har vi hørt på radioen hvordan programlederne ustanselig forteller at sommeren er godt i gang, og at varmen er oppe i tropiske tilstander i Norge. Det gjelder selvsagt den delen av Norge som ligger Østafjells, for når det gjelder været teller tydeligvis ikke resten av Norge like mye. Vi har fått av stillongsen vi som jobber med Bankskøyta, men det er heller ikke stort mere. Når det gjelder nybygging av trebåter i disse dager kan vi se bort ifra resten av landet i øyeblikket, det er på Vestlandet det skjer. For noen dager siden blei skonnerten Ideal sjøsatt i Kristiansund, og i dag startet vi opp Bankskøyta for første gang og kastet loss. Ut av kanalen, sundet, hvor skøyta har ligget fortøyd og ut i friere farvann. De store gigantene «Disney Magic», «Rotterdam» og hva de nå heter disse store cruiseskipene som nesten hver dag nå legger til kai utenfor vår arbeidsplass, var borte. Derfor dristet vi oss ut, fikk om bord alt av rundholter, reiste mastene og seilte av gårde. Her er et lite resyme av dagen vår.

Da vi kom på jobben litt før halv åtte så vi at det var nokså høyt vann. Lars ordnet om bord, og klargjorde for forhaling. Ved åttetida var alt klart og vannet hadde da gått ytterligere opp noen centimeter, og det var fortsatt stigende for flo skulle det være omkring halv elleve. Høyden under brua vi skulle seile skøyta under minket stadig, og den så ikke altfor stor ut allerede. Vi heiv løs alle trosser unntatt en spring, og fikk vendt rundt inne i kanalen. Så fikk Lars satt maskinen i gir framover og nærmet seg raskt åpningen under brua, selv om maskinen gikk sakte framover. Kasper sto forut og fulgte med på stevnen som gled under, og så kom palstøtta hakk i hæl. Båten duvet forsiktig og det var god klaring, og nesten touch, god klaring og nesten touch mellom palstøtte og bru. Det var klaring på ca én tomme på den minste, og det var jo plenty til å komme seg ut.

Etter en liten sving utenfor kaiområdet kom skøyta til kais igjen, og straks etter kom kranbilen. Rundholtene , dvs bommer og gafler, blei heist om bord og lagt på dekk. Så var det tid for mastereis. De siste beslagene høyt oppe i masta fikk et strøk med maling, stoppen gjort fast rett under kinnbakkene, og så løftet kranbilen den liggende masta opp i stående posisjon. For første gang på 1 ½ år sto furua oppreist igjen, og minutter etter fikk den seg en luftetur også. Ikke siden treet var et lite frø, og sprang ut av en kongle langt oppe i Østerdalen for omkring 150 år siden, hadde det hatt en flyvetur. Så blei det nå planta på nytt om bord i Bankskøyta. Under foten lå en mynt som kunne minne om den gang havet var fullt av bankskøyter og den nye masta var det lille frøet. Mynten med bilde av kong Oscar II. Kiler blei drevet forsiktig på plass i mastehullet og lensetakkel og stag strammet opp slik at masta sto støtt. Så fikk mesanmasta samme flyvetur, og blei plassert akterut igjennom rufftaket. Her ligger det ingen mynt i kattsporet, og som rævedilter for stormasta må den nok nøye seg med alltid å måtte spille annenfiolin.

Klokka var blitt tolv, vi tok en lunsj på kaia og alt gikk stille og fredelig for seg. Ingen høylytt roping og skråling hadde foregått, og vi var fornøyde med dagen alle sammen. Alt hadde foregått planmessig og kontrollert.

Etter lunsj kusket vi ut fra kai, rundt Hessa og ut i den kalde nordavinden. Her var det ingenting som minnet om den tropiske varmen som tydeligvis blåser over Norge for tida, men det gjorde ingen ting. Bankskøyta oppførste seg ypperlig på jomfruturen, og virket stødig og god, lot seg lede dit rormannen ønsket når han dro i tøylene. Ja alt var såre vel. Ved Molja, moloen i Ålesund, fikk vi tatt en fotoseanse av båten før den blei fortøyd utenfor fiskerimuseet.  Godt vi ikke var på Østlandet i dag!

02.06.16

Morten Hesthammer

The post En herlig dag 020616 appeared first on Bankskøyta 2015.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Om å forbredede seg på det som ikke skal skje http://eldarsblogg.blogspot.com/2016/05/om-forbredede-seg-pa-det-som-ikke-skal.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2016/05/om-forbredede-seg-pa-det-som-ikke-skal.html Thu, 05 May 2016 12:43:00 CEST Eldar Høidal at Eldars blogg Fylkeskonservator, Jens Peter Ringstad, og arkivansvarlig ved Nynorsk kultursentrum, Anders Aanes, var blant deltagerne på seminaret i Molde. Her er de ved restverdiredningsbilen til Ålesund Brannvesen.Hvorfor bry seg med slikt som kanskje kan skje en gang, slikt som brann, flomskader, tjuveri, hærverk? Vi har da mer enn nok med å rekke over alle de daglige oppgavene som må løses her og nå? Jo, fordi ulykker og uforutsette hendelser skjer, over alt og stadig vekk - og da er det om å gjøre å være godt forberedt slik at skaden blir minst mulig. Slik resonnerte nok de som inviterte til krisehåndteringsseminar ved Romsdalsmuseet i Molde nylig.Planer i en skuffBlant foredragsholderne som var invitert inn var Vera de Bruyn-Oboter ved Ringve Musikkmuseum i Trondheim. I august i fjor skjedde det som ikke skulle skje ved dette museet. Det begynte å brenne i bygningsmassen og store skader oppstod på skjøre museumsobjekter. de Bruyn-Oboter sa at de hadde laga planer for hva de skulle gjøre når noe slikt skjedde, men de hadde i liten grad drillet inn prosedyrene. Det gikk også en stund før de fant skjemaet der det stod hvilke ting som det først og fremst gjaldt å få i sikkerhet.Slik så det ut før og etter brannen i et rom ved Ringve Musikkmuseum i Trondheim.Landsomfattende nettverkSeminaret lærte undertegnede, og sikkert flere, mer om et begrep som kalles "restverdiredning". Det var Ove Brandt fra Finans Norge som fortalte om dette begrepet. Hans organisasjon representerer bank- og forsikringsnæringa i Norge. Det er nettopp disse institusjonene som må trå til og erstatte verdier når de skades eller går tapt gjennom ulykkeshendelser. De er da naturlig nok interessert i å begrense skadeomfanget så mye som mulig. Det er her restverdiredningen (RVR) kommer inn. Brandt fortalte at hans organisasjon nå bruker 16 millioner kroner på årsbasis på restverdiredning. Han mente at de tjente dette inn igjen minst ti ganger. De har gitt penger til brannstasjoner strategisk plassert rundt i Norges land slik at de har kunnet kjøpe inn biler med spesialutstyr for skadebegrensning. RVR i Norge er nå en landsomfattende tjeneste med 23 enheter.Det har vært en del kirkebranner i Norge, og store kulturhistoriske verdier har gått tapt. Selv i denne brannen greide restverdiredningsteamet å berge ut verdifulle gjenstander.Tar med vannet!Brandt forklarte med flere eksempler hvor viktig det er at brannvesenet blir igjen på brannstedet selv etter at brannen er slokket. Ofte har det vært slik at skadeomfanget har øket etter at brannvesenet har forlatt skadestedet, sa han. Da har ofte gjenstandene stått spredt utover, utsatt for vær og vind og tjuveri. I tillegg har påført vann og røyk blitt værende igjen slik at materielle verdier har blitt påført ytterligere skade. Med øket bevissthet rundt dette har det kommet en holdning som sier at brannvesenet skal ta med seg hjem det vannet de har brukt. Derfor er det i restverdibilene utstyr for vannsuging og pulverfjerning. Brandt var ellers tydelig på at de som har pulverapparat burde fjerne disse så raskt som råd. Pulver er effektivt for å slokke branner, men er katastrofalt for gjenstander som utsettes for dem. Pulveret trenger inn i alle åpne porer, og er så og si umulig å fjerne. Også røykfjerning er en viktig del av innsatsen til mannskapet som betjener restverdi-bilene.Leder i RVR ved Ålesunds Brannvesen, Ole Jonny Flydal, demonstrerer utstyr for restverdiredning.Viktig å øvePå seminaret i Molde var det med representanter både for museum, kirkebygg og brannvesen i de store byene i Møre og Romsdal. Varabrannsjef Trygve Lennavik i Molde Brannvesen  uttrykte stor tilfredshet med det initiativet til samarbeid som var kommet fra Romsdalsmuseet, ved konservator Hedvig Navelsaker. Lennavik har over lang sett behovet for øket kunnskap om håndtering av kulturhistoriske gjenstander i sin etat. Det er ofte de som kommer først til et skadested, og da er det til stor hjelp at de på forhånd er informert om hvordan de skal gå fram for å berge det som er mest verdifullt, etter at de har sjekket ut personene i området, som alltid har førsteprioritet. Både Lennavik og andre understreket at skriftlige prosedyrer om hva som skal skje i et krisetilfelle er viktig nok. Men det hjelper lite med planer viss man ikke vet hvilken skuff man har lagt dem i, og man ikke har øvd på prosedyrene før ulykka er ute. Lennavik var glad for at nettverksgruppa mellom musea i Møre og Romsdal hadde fått på plass en mal for hvordan man går fram i en førsteinnsats overfor konkrete materialer. Etter at de har gjort så mye de kan for å begrense skadene, blir det videre arbeidet overlatt til tekniske konservatorer, som de også har fått en oversikt over.Når det gjaldt veien videre så Lennavik for seg at det burde jobbes for å få en beredskapsgruppe innen restverdiredningstjenesten i Møre og Romsdal. En burde også få på plass en beredskapshenger for museene sentralt plassert i fylket. Og ikke minst, det bør gjennomføres årlige øvelser mellom brannvesenet og museene. Konklusjonen til deltakerne på seminaret var at de her fikk nyttige påminnelser om, at det som ikke skal skje, med visse mellomrom skjer- og at det også kan ramme oss. Da er det viktig å være godt forberedt!Det er viktig å ha en plan for hvem som gjør hva om kriser oppstår. Fylkeskonservator, Jens Peter Ringstad, og arkivansvarlig ved Nynorsk kultursentrum, Anders Aanes, var blant deltagerne på seminaret i Molde. Her er de ved restverdiredningsbilen til Ålesund Brannvesen.Hvorfor bry seg med slikt som kanskje kan skje en gang, slikt som brann, flomskader, tjuveri, hærverk? Vi har da mer enn nok med å rekke over alle de daglige oppgavene som må løses her og nå? Jo, fordi ulykker og uforutsette hendelser skjer, over alt og stadig vekk - og da er det om å gjøre å være godt forberedt slik at skaden blir minst mulig. Slik resonnerte nok de som inviterte til krisehåndteringsseminar ved Romsdalsmuseet i Molde nylig.

Planer i en skuff
Blant foredragsholderne som var invitert inn var Vera de Bruyn-Oboter ved Ringve Musikkmuseum i Trondheim. I august i fjor skjedde det som ikke skulle skje ved dette museet. Det begynte å brenne i bygningsmassen og store skader oppstod på skjøre museumsobjekter. de Bruyn-Oboter sa at de hadde laga planer for hva de skulle gjøre når noe slikt skjedde, men de hadde i liten grad drillet inn prosedyrene. Det gikk også en stund før de fant skjemaet der det stod hvilke ting som det først og fremst gjaldt å få i sikkerhet.
Slik så det ut før og etter brannen i et rom ved Ringve Musikkmuseum i Trondheim.


Landsomfattende nettverk
Seminaret lærte undertegnede, og sikkert flere, mer om et begrep som kalles "restverdiredning". Det var Ove Brandt fra Finans Norge som fortalte om dette begrepet. Hans organisasjon representerer bank- og forsikringsnæringa i Norge. Det er nettopp disse institusjonene som må trå til og erstatte verdier når de skades eller går tapt gjennom ulykkeshendelser. De er da naturlig nok interessert i å begrense skadeomfanget så mye som mulig. Det er her restverdiredningen (RVR) kommer inn. Brandt fortalte at hans organisasjon nå bruker 16 millioner kroner på årsbasis på restverdiredning. Han mente at de tjente dette inn igjen minst ti ganger. De har gitt penger til brannstasjoner strategisk plassert rundt i Norges land slik at de har kunnet kjøpe inn biler med spesialutstyr for skadebegrensning. RVR i Norge er nå en landsomfattende tjeneste med 23 enheter.
Det har vært en del kirkebranner i Norge, og store kulturhistoriske verdier har gått tapt. Selv i denne brannen greide restverdiredningsteamet å berge ut verdifulle gjenstander.
Tar med vannet!
Brandt forklarte med flere eksempler hvor viktig det er at brannvesenet blir igjen på brannstedet selv etter at brannen er slokket. Ofte har det vært slik at skadeomfanget har øket etter at brannvesenet har forlatt skadestedet, sa han. Da har ofte gjenstandene stått spredt utover, utsatt for vær og vind og tjuveri. I tillegg har påført vann og røyk blitt værende igjen slik at materielle verdier har blitt påført ytterligere skade. Med øket bevissthet rundt dette har det kommet en holdning som sier at brannvesenet skal ta med seg hjem det vannet de har brukt. Derfor er det i restverdibilene utstyr for vannsuging og pulverfjerning. Brandt var ellers tydelig på at de som har pulverapparat burde fjerne disse så raskt som råd. Pulver er effektivt for å slokke branner, men er katastrofalt for gjenstander som utsettes for dem. Pulveret trenger inn i alle åpne porer, og er så og si umulig å fjerne. Også røykfjerning er en viktig del av innsatsen til mannskapet som betjener restverdi-bilene.
Leder i RVR ved Ålesunds Brannvesen, Ole Jonny Flydal, demonstrerer utstyr for restverdiredning.
Viktig å øve
På seminaret i Molde var det med representanter både for museum, kirkebygg og brannvesen i de store byene i Møre og Romsdal. Varabrannsjef Trygve Lennavik i Molde Brannvesen  uttrykte stor tilfredshet med det initiativet til samarbeid som var kommet fra Romsdalsmuseet, ved konservator Hedvig Navelsaker. Lennavik har over lang sett behovet for øket kunnskap om håndtering av kulturhistoriske gjenstander i sin etat. Det er ofte de som kommer først til et skadested, og da er det til stor hjelp at de på forhånd er informert om hvordan de skal gå fram for å berge det som er mest verdifullt, etter at de har sjekket ut personene i området, som alltid har førsteprioritet. Både Lennavik og andre understreket at skriftlige prosedyrer om hva som skal skje i et krisetilfelle er viktig nok. Men det hjelper lite med planer viss man ikke vet hvilken skuff man har lagt dem i, og man ikke har øvd på prosedyrene før ulykka er ute. Lennavik var glad for at nettverksgruppa mellom musea i Møre og Romsdal hadde fått på plass en mal for hvordan man går fram i en førsteinnsats overfor konkrete materialer. Etter at de har gjort så mye de kan for å begrense skadene, blir det videre arbeidet overlatt til tekniske konservatorer, som de også har fått en oversikt over.

Når det gjaldt veien videre så Lennavik for seg at det burde jobbes for å få en beredskapsgruppe innen restverdiredningstjenesten i Møre og Romsdal. En burde også få på plass en beredskapshenger for museene sentralt plassert i fylket. Og ikke minst, det bør gjennomføres årlige øvelser mellom brannvesenet og museene. Konklusjonen til deltakerne på seminaret var at de her fikk nyttige påminnelser om, at det som ikke skal skje, med visse mellomrom skjer- og at det også kan ramme oss. Da er det viktig å være godt forberedt!
Det er viktig å ha en plan for hvem som gjør hva om kriser oppstår.












]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Museumsseminar blant isbjørnar og stoppamøblar http://eldarsblogg.blogspot.com/2016/04/museumsseminar-blant-isbjrnar-og.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2016/04/museumsseminar-blant-isbjrnar-og.html Tue, 19 Apr 2016 14:56:00 CEST Eldar Høidal at Eldars blogg Magnhild Vatne ved Naturmuseet i Sykkylven fortel om dei første dyra som kom til Noreg etter at landet vart isfritt, mellom andre reinsdyret.Nyleg var 40 museumsfolk frå heile Møre og Romsdal samla til todagars seminar. Det var Stiftinga Sunnmøre Museum som var vertskap, og stiftinga nytta høvet til å vise fram den nye utstillinga som er laga ved Naturmuseet i Sykkylven. Utstillinga, som har fått namnet "Mosaikk" vart opna i mars i år, og inviterer dei besøkande til ei vandring frå istid til vår tid, Sykkylven Naturmuseum er det einaste naturmuseet mellom Bergen og Trondheim, og avdelingsleiar, Magnhild Vatne, har opplevd stor pågang av nysgjerrige dei vekene museet har vore ope. Ho trur at samlokaliseringa med Møbelmuseet som dei no har fått vil gjere museumsbesøket enno meir attraktivt. No får ein to museum i same billetten, og ein tredje attraksjon er undervegs: I Sykkylven arbeider ei gruppe som kallar seg Aura-Påls venner med ei synleggjering av fornfunna som er gjorde i markane like ved museet. Det er konkrete planar om å rekonstruere eit bronsealderhus allereie i år. Når det vert realisert vert musea i Sykkylven reine Kinder-egget!Kjetil Tandstad ved Møbelmuseet i Sykkylven viser fram den første stolen i verda med heil stopping av skumplast, Javastolen frå 1953.Ved sida av museumsbesøk fekk deltakarane på museumssamlinga fagleg oppdatering. Per Øyvind Riise var henta inn for å fortelje om Spectrum som er noko så spennande som ein handlingsplan for samlingsforvaltninga i musea! Spectrum er utvikla i England og etter kvar teke i bruk i samlingsforvaltninga i fleire land. Det er Kulturrådet som har teke initiativet til å få omsett Spectrum til norsk, og ein vurderer implementering av planen også i norske museum. I korte trekk handlar Spectrum om å sikre at forvaltninga av gjenstandar skjer etter kvalitetssikra og felles rutinar over alt. Her er såkalla flytskjema som sikrar at musea gjer det rette ved inntak av gjenstandar, ved oppbevaring, flytting og avhending med meir. Mange av musea praktiserer dei fleste retningslinjene i Spectrum allereie, men som Riise understreka, sikrar Spectrum at prosedyrane vert personuavnhengige, like for alle musea og at ein kan samhandle trygt over landegrensene på dette feltet.Ana Laws er oppteken av at musea også skal  dokumentere, forske i og formidle dei digitale spora vi etterlet oss.Eit anna interessant bekjentskap under samlinga var Ana Luisa Sanchez Laws, ei ung kvinne frå Panama, som i mange år har engasjert seg i dokumentasjon og formidling av digitale kjelder. Musea har så langt interessert seg mest for fysiske gjenstandar, men kva med dei virtuelle, digitale spora som menneska etterlet seg, spurde Ana. Ho viste døme frå fleire museum, mellom anna i London og Australia der dei har teke denne utfordringa alvorleg og teke inn digitale kjelder, i form av ytringar og bilete på sosiale media som Facebook og Instagram. Dette meinte ho var ein effektiv måte å engasjere ungdom i museumsarbeidet. Deira verd er i stor grad digital. Musea må gjennomføre ei vending og ikkje berre vere materialorienterte, men også idéorienterte, meinte Laws, som nettopp har kome ut med ei bok om temaet.Det er store spenn i museumsarbeidet i dag, og seminardeltakarane vandra raskt frå istid til digitale framtidsvyer. Og dei såg ut til å finne seg godt til rette med det! Magnhild Vatne ved Naturmuseet i Sykkylven fortel om dei første dyra som kom til Noreg etter at landet vart isfritt, mellom andre reinsdyret.Nyleg var 40 museumsfolk frå heile Møre og Romsdal samla til todagars seminar. Det var Stiftinga Sunnmøre Museum som var vertskap, og stiftinga nytta høvet til å vise fram den nye utstillinga som er laga ved Naturmuseet i Sykkylven. Utstillinga, som har fått namnet "Mosaikk" vart opna i mars i år, og inviterer dei besøkande til ei vandring frå istid til vår tid, Sykkylven Naturmuseum er det einaste naturmuseet mellom Bergen og Trondheim, og avdelingsleiar, Magnhild Vatne, har opplevd stor pågang av nysgjerrige dei vekene museet har vore ope. Ho trur at samlokaliseringa med Møbelmuseet som dei no har fått vil gjere museumsbesøket enno meir attraktivt. No får ein to museum i same billetten, og ein tredje attraksjon er undervegs: I Sykkylven arbeider ei gruppe som kallar seg Aura-Påls venner med ei synleggjering av fornfunna som er gjorde i markane like ved museet. Det er konkrete planar om å rekonstruere eit bronsealderhus allereie i år. Når det vert realisert vert musea i Sykkylven reine Kinder-egget!
Kjetil Tandstad ved Møbelmuseet i Sykkylven viser fram den første stolen i verda med heil stopping av skumplast, Javastolen frå 1953.


Ved sida av museumsbesøk fekk deltakarane på museumssamlinga fagleg oppdatering. Per Øyvind Riise var henta inn for å fortelje om Spectrum som er noko så spennande som ein handlingsplan for samlingsforvaltninga i musea! Spectrum er utvikla i England og etter kvar teke i bruk i samlingsforvaltninga i fleire land. Det er Kulturrådet som har teke initiativet til å få omsett Spectrum til norsk, og ein vurderer implementering av planen også i norske museum. I korte trekk handlar Spectrum om å sikre at forvaltninga av gjenstandar skjer etter kvalitetssikra og felles rutinar over alt. Her er såkalla flytskjema som sikrar at musea gjer det rette ved inntak av gjenstandar, ved oppbevaring, flytting og avhending med meir. Mange av musea praktiserer dei fleste retningslinjene i Spectrum allereie, men som Riise understreka, sikrar Spectrum at prosedyrane vert personuavnhengige, like for alle musea og at ein kan samhandle trygt over landegrensene på dette feltet.
Ana Laws er oppteken av at musea også skal  dokumentere, forske i og formidle dei digitale spora vi etterlet oss.

Eit anna interessant bekjentskap under samlinga var Ana Luisa Sanchez Laws, ei ung kvinne frå Panama, som i mange år har engasjert seg i dokumentasjon og formidling av digitale kjelder. Musea har så langt interessert seg mest for fysiske gjenstandar, men kva med dei virtuelle, digitale spora som menneska etterlet seg, spurde Ana. Ho viste døme frå fleire museum, mellom anna i London og Australia der dei har teke denne utfordringa alvorleg og teke inn digitale kjelder, i form av ytringar og bilete på sosiale media som Facebook og Instagram. Dette meinte ho var ein effektiv måte å engasjere ungdom i museumsarbeidet. Deira verd er i stor grad digital. Musea må gjennomføre ei vending og ikkje berre vere materialorienterte, men også idéorienterte, meinte Laws, som nettopp har kome ut med ei bok om temaet.

Det er store spenn i museumsarbeidet i dag, og seminardeltakarane vandra raskt frå istid til digitale framtidsvyer. Og dei såg ut til å finne seg godt til rette med det!






]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Museumsaktiviteter for små og store http://eldarsblogg.blogspot.com/2016/02/museumsaktiviteter-for-sma-og-store.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2016/02/museumsaktiviteter-for-sma-og-store.html Wed, 24 Feb 2016 13:42:00 CET Eldar Høidal at Eldars blogg Spennende å sitte i en buss som er ca 80 år gammel. Bussen fra Spjelkavikruta har "hjemmesnekret" skap."Vil gjøre det sjøl", sier barna når foreldrene vil vise dem hvordan praktiske oppgaver skal løses. Og barna har sjølsagt rett, det finnes ikke bedre måter å lære på enn ved å prøve og feile sjøl. "Learing by doing" er et kjent begrep i den internasjonale pedagogikken, og det er selve rettesnora i museumspedagogikken, der barn og voksne får møte de fysiske gjenstandene og de historiske redskapene og prøve dem ut i praksis.Med full konsentrasjon greier barna å kløyve vedstokken.Slik var det også da Sunnmøre Museum inviterte inn til sin tradisjonelle aktivitetsdag i vinterferien. Selv om været ikke var det beste, var aktivitetsområdet fylt av barn og foreldre. Her fikk de prøve seg på vedsaging og -kløyving, spikking og smedarbeid. De fikk prøvesitte en gammel buss fra Spjelkavikruta, se skomakaren i arbeid, smake på nysteikte fiskekaker, handle sukkertøy og -lade, høre eventyr og knekke quiz-nøtter. Rundt husene hadde quizmester, Dag Brøther, lagt ut spørsmål og gjenstander av ulike slag som de besøkende fikk bryne seg på. Alltid morsomt med spørrekonkurranser!Kommende finsnekkere i arbeid.Mange av gjestene på vinterferiedagen kommer igjen år etter år, slik er det blant annet med Arnhild Almås og Eva Hjelle Sandvik. Begge er fra Sykkylven og hadde med seg barnebarn som engasjerte seg i det som var av aktiviteter, og som ikke brydde seg noe om det sludda og regna litt innimellom. Neste år er de tilbake igjen, istemte både store og små. Spennende å sitte i en buss som er ca 80 år gammel. Bussen fra Spjelkavikruta har "hjemmesnekret" skap."Vil gjøre det sjøl", sier barna når foreldrene vil vise dem hvordan praktiske oppgaver skal løses. Og barna har sjølsagt rett, det finnes ikke bedre måter å lære på enn ved å prøve og feile sjøl. "Learing by doing" er et kjent begrep i den internasjonale pedagogikken, og det er selve rettesnora i museumspedagogikken, der barn og voksne får møte de fysiske gjenstandene og de historiske redskapene og prøve dem ut i praksis.
Med full konsentrasjon greier barna å kløyve vedstokken.

Slik var det også da Sunnmøre Museum inviterte inn til sin tradisjonelle aktivitetsdag i vinterferien. Selv om været ikke var det beste, var aktivitetsområdet fylt av barn og foreldre. Her fikk de prøve seg på vedsaging og -kløyving, spikking og smedarbeid. De fikk prøvesitte en gammel buss fra Spjelkavikruta, se skomakaren i arbeid, smake på nysteikte fiskekaker, handle sukkertøy og -lade, høre eventyr og knekke quiz-nøtter. Rundt husene hadde quizmester, Dag Brøther, lagt ut spørsmål og gjenstander av ulike slag som de besøkende fikk bryne seg på. Alltid morsomt med spørrekonkurranser!
Kommende finsnekkere i arbeid.

Mange av gjestene på vinterferiedagen kommer igjen år etter år, slik er det blant annet med Arnhild Almås og Eva Hjelle Sandvik. Begge er fra Sykkylven og hadde med seg barnebarn som engasjerte seg i det som var av aktiviteter, og som ikke brydde seg noe om det sludda og regna litt innimellom. Neste år er de tilbake igjen, istemte både store og små.]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Museenes digitale utfordring http://eldarsblogg.blogspot.com/2016/02/museenes-digitale-utfordring.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2016/02/museenes-digitale-utfordring.html Thu, 11 Feb 2016 11:12:00 CET Eldar Høidal at Eldars blogg Museumsseminaret ble avviklet i nasjonalmuseet i Helsinki.Museene har ambisjon om å være samfunnets kollektive minne. Denne ambisjonen har museene søkt å oppfylle gjennom å ta vare på representative gjenstander fra ulike epoker og områder. Museene har også samlet informasjon om gjenstandene, ved minneinnsamlinger og dokumentasjon gjennom skriftlige dokumenter og bilder.Museene vil også drive med samtidsdokumentasjon, og da stilles de overfor en rekke utfordringer. En betydelig utfordring er det store antallet gjenstander det moderne mennesket omgir seg med. Det er stor forskjell fra en nøkternt innredet bondestue på 1700-tallet til en gjennomsnitts utrustet enebolig i 2016. Det er anslått at et moderne menneske bruker mellom 30- og 40.000 gjenstander i løpet av et liv. Museene har ikke store nok magasin til å ta vare på alle gjenstander som det moderne mennesket er omgitt av. De har heller ikke nok folk til å samle inn og se til alle disse gjenstandene. Dette må få konsekvenser for museenes innsamlingspolitikk.Dette var noe av utgangspunktet for et fellesnordisk seminar som den finske foreninga for samtidsdokumentasjon TAKO inviterte til i februar 2016. Seminaret som ble avvikla i nasjonalmuseet i Helsingfors samla 200 deltagere fra alle de nordiske landa, pluss Estland. Temaet for samlinga var; Digitale samlinger - for et åpnere Norden.Ivrige diskusjoner om digitaliseringens utfordringer, også i pausene. Her er representanter fra museum på Island, Estland og Åland i aktivitet.I tittelen på seminaret ligger også et svar på de utfordringer musea stilles overfor i samtidsdokumentasjonen. Om vi ikke kan ta vare på alle gjenstandene, kan vi dokumentere livene til menneskene i samtida gjennom alle de digitale sporene menneskene etterlater seg, og vi kan bruke digitale medier til å formidle kunnskap om samtida. På denne måten er brukerne med på å definere museenes innhold, veggene mellom publikum/brukerne og museene brytes ned. Professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Dagny Stuedahl, var henta inn fra Norge for å fortelle om hvordan den digitale teknologien kan brukes for å formidle kunnskap på nye måter. Hun holdt fram at museene ikke er aleine om å formidle kunnskap om historia og om vår samtid, det gjør at vi må tenke nytt når det gjelder formidlingsmåtene og museumspraksisen generelt: "Brukerne søker, laster ned, kopierer og lagrer tekster og fotografier. Museumsbesøkende mottar altså ikke informasjon lenger, de henter den og setter den sammen selv." For Stuedahl ledet det til konklusjonen at museet har endret karakter fra å være en bygning der objekter samles og utstilles, til et sted der objekter kobles med temaer og diskusjoner. Hun snakket om objektenes koblingspotensiale og koblet seg med det til et uttrykk som den engelske museumsforskeren Susan Keene lanserte i 2005; "the connectivity of the objects".Jacob W. Madsen presenterte planene for det nye rockemuseet i Danmark. Med det ny Danmarkskortet kan brukerne søke seg fram til lokale rockehistorier fra hele Danmark.En annen av innlederne på seminaret i Helsinki var danske Jacob Westergaard Madsen. Han har vært prosjektleder for Danmarks rockemuseum som skal åpnes i april 2016. Et rockemuseum handler selvfølgelig i hovedsak om rockemusikk, og menneskene som har skapt musikken og lyttet til den - eller tatt avstand fra den. Hovedobjektene til dette museet befinner seg altså ute i samfunnet, blant menneskene i dag, i form av LP-plater, CD-er, musikk lagra på datamaskiner, videoer, bilder og avisreferater mm. Madsen presenterte en av museets hovedattraksjoner; Rockens Danmarkskort. Dette er et digitalt kart der brukerne kan søke seg inn på et bestemt sted og få fram informasjon om rockehistoria på det stedet: Når ble den lokale rockeklubben startet, hvem har spilt der, hvem frekventerte stedet,  hvilket samarbeid hadde de med andre klubber osv. Informasjon om klubbene og liveopptak fra konserter har Madsen og hans medhjelpere hentet inn fra mennesker i hele Danmark, og mange av disse innholdsleverandørene vil seinere sikkert bli blant de ivrigste brukere av Danmarkskortet. Som Madsen påpekte blir her dokumentasjon, innsamling og formidling en og samme sakVil museene da trenges i framtida når menneskene kan hente den informasjonen de trenger fra digitale kilder verden rundt? Ja, mener Madsen, og de andre som delte erfaringer fra den digitale revolusjonen. Museene kan ta rollen som plattformer som samler inn og knyter sammen tråder som ligger som spredte fragmenter rundt om. Som i eksempelet om rockemuseet. Den enkelte bruker er mest interessert i sin lokale rockeklubb. Noen må ta ansvaret for helheten og sette sammen bitene i mosaikken slik at sammenhengene i tid og rom blir synlige. Noen må skape orden i kaos. I alle fall prøve på det! Museumsseminaret ble avviklet i nasjonalmuseet i Helsinki.Museene har ambisjon om å være samfunnets kollektive minne. Denne ambisjonen har museene søkt å oppfylle gjennom å ta vare på representative gjenstander fra ulike epoker og områder. Museene har også samlet informasjon om gjenstandene, ved minneinnsamlinger og dokumentasjon gjennom skriftlige dokumenter og bilder.

Museene vil også drive med samtidsdokumentasjon, og da stilles de overfor en rekke utfordringer. En betydelig utfordring er det store antallet gjenstander det moderne mennesket omgir seg med. Det er stor forskjell fra en nøkternt innredet bondestue på 1700-tallet til en gjennomsnitts utrustet enebolig i 2016. Det er anslått at et moderne menneske bruker mellom 30- og 40.000 gjenstander i løpet av et liv. Museene har ikke store nok magasin til å ta vare på alle gjenstander som det moderne mennesket er omgitt av. De har heller ikke nok folk til å samle inn og se til alle disse gjenstandene. Dette må få konsekvenser for museenes innsamlingspolitikk.

Dette var noe av utgangspunktet for et fellesnordisk seminar som den finske foreninga for samtidsdokumentasjon TAKO inviterte til i februar 2016. Seminaret som ble avvikla i nasjonalmuseet i Helsingfors samla 200 deltagere fra alle de nordiske landa, pluss Estland. Temaet for samlinga var; Digitale samlinger - for et åpnere Norden.
Ivrige diskusjoner om digitaliseringens utfordringer, også i pausene. Her er representanter fra museum på Island, Estland og Åland i aktivitet.


I tittelen på seminaret ligger også et svar på de utfordringer musea stilles overfor i samtidsdokumentasjonen. Om vi ikke kan ta vare på alle gjenstandene, kan vi dokumentere livene til menneskene i samtida gjennom alle de digitale sporene menneskene etterlater seg, og vi kan bruke digitale medier til å formidle kunnskap om samtida. På denne måten er brukerne med på å definere museenes innhold, veggene mellom publikum/brukerne og museene brytes ned. Professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Dagny Stuedahl, var henta inn fra Norge for å fortelle om hvordan den digitale teknologien kan brukes for å formidle kunnskap på nye måter. Hun holdt fram at museene ikke er aleine om å formidle kunnskap om historia og om vår samtid, det gjør at vi må tenke nytt når det gjelder formidlingsmåtene og museumspraksisen generelt: "Brukerne søker, laster ned, kopierer og lagrer tekster og fotografier. Museumsbesøkende mottar altså ikke informasjon lenger, de henter den og setter den sammen selv." For Stuedahl ledet det til konklusjonen at museet har endret karakter fra å være en bygning der objekter samles og utstilles, til et sted der objekter kobles med temaer og diskusjoner. Hun snakket om objektenes koblingspotensiale og koblet seg med det til et uttrykk som den engelske museumsforskeren Susan Keene lanserte i 2005; "the connectivity of the objects".
Jacob W. Madsen presenterte planene for det nye rockemuseet i Danmark. Med det ny Danmarkskortet kan brukerne søke seg fram til lokale rockehistorier fra hele Danmark.

En annen av innlederne på seminaret i Helsinki var danske Jacob Westergaard Madsen. Han har vært prosjektleder for Danmarks rockemuseum som skal åpnes i april 2016. Et rockemuseum handler selvfølgelig i hovedsak om rockemusikk, og menneskene som har skapt musikken og lyttet til den - eller tatt avstand fra den. Hovedobjektene til dette museet befinner seg altså ute i samfunnet, blant menneskene i dag, i form av LP-plater, CD-er, musikk lagra på datamaskiner, videoer, bilder og avisreferater mm. Madsen presenterte en av museets hovedattraksjoner; Rockens Danmarkskort. Dette er et digitalt kart der brukerne kan søke seg inn på et bestemt sted og få fram informasjon om rockehistoria på det stedet: Når ble den lokale rockeklubben startet, hvem har spilt der, hvem frekventerte stedet,  hvilket samarbeid hadde de med andre klubber osv. Informasjon om klubbene og liveopptak fra konserter har Madsen og hans medhjelpere hentet inn fra mennesker i hele Danmark, og mange av disse innholdsleverandørene vil seinere sikkert bli blant de ivrigste brukere av Danmarkskortet. Som Madsen påpekte blir her dokumentasjon, innsamling og formidling en og samme sak

Vil museene da trenges i framtida når menneskene kan hente den informasjonen de trenger fra digitale kilder verden rundt? Ja, mener Madsen, og de andre som delte erfaringer fra den digitale revolusjonen. Museene kan ta rollen som plattformer som samler inn og knyter sammen tråder som ligger som spredte fragmenter rundt om. Som i eksempelet om rockemuseet. Den enkelte bruker er mest interessert i sin lokale rockeklubb. Noen må ta ansvaret for helheten og sette sammen bitene i mosaikken slik at sammenhengene i tid og rom blir synlige. Noen må skape orden i kaos. I alle fall prøve på det!







]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Byparken http://ivargunnar.blogspot.com/2015/12/byparken_17.html http://ivargunnar.blogspot.com/2015/12/byparken_17.html Thu, 17 Dec 2015 19:55:00 CET ivargunnar at Aalesund- og Borgundberetninger Byparken i høstmørket. Fotografert i desember 2015.Et tidsbilde, først: Syttende mai, midt på 60-tallet: Vinden skaper mønster av skygger fra greiner og blad i gamle, ærverdige trekroner. Et skyggespill i takt med musikken? Nesten til å tro; her mellom trærne ved foten av byfjellet Aksla.Nordavinden får også korpsmusikken til å bære i ulike retninger, med ulik styrke. De hvite, røde og blå remsene i 17. mai-sløyfa finner sin egen, blafrende rytme. Det lille flagget jeg har hatt med meg i toget, henger for det meste slapt ned. Utmattet etter å ha blitt viftet med i ett kjør langs den lange togruta fra kirka inn til sjukehuset og ut igjen – til endepunktet Utstillingsplassen. Softisen i den andre handa er begynt å smelte. Krokanen siger sakte forbi kanten av kjeksen. Is-inntaket må derfor intensiveres om ikke det meste skal renne av. Skoene gnager også. Syttende mai-sko har det jo med det. Nyinnkjøpte som de pleier å være. Slike plager oppheves likevel i rikt monn av det viktigste: Å få være nettopp her. Å få nyte solskinn og softis på syttende mai i selveste Byparken i Ålesund. For en tiåring kunne ikke livet bli stort bedre enn akkurat det.Tilbake til 2015: Den 16. mai dette året ble de nye trappene fra Byparken opp til Fjellstua tatt i bruk. De siste åra er det gjort mye for at også selve parken i dag framstår i langt bedre forfatning enn på lange tider. Både stier, benker og belysning er fornyet. Gamle, ærverdige trekroner har fått trim og pleie. Vilje til vedlikehold viser vilje til verdsetting. For, som rekreasjonsområde har parken hatt betydning for byens befolkning, lenge. Svært lenge.Byparken i sin spede begynnelse, i 1890-åra.(Foto tilhører Aalesunds Museum.)Også lektor og museumsbestyrer Kristian Bugge var opptatt av Byparkens rolle, i si byhistorie fra 1923: "...For et moderne bysamfunn regnes det som en kulturel nødvendighed at anlægge parker hvor folk kan skaffe sig en smule rekreation og hygge efter dagens slit og slæp..." ( Bind 2, s. 73)Hvordan oppstod så ideen om å anlegge en park i dette området av Ålesund?Den lille kystbyen på Nordvestlandet opplevde en kraftig folkevekst i tiåra etter bystatusen i 1848. Særlig fra 1860-åra av var tilflytningen stor. De fleste kom fra øyer og fjordbygder omkring på Sunnmøre. Men også fra andre deler av Vestlandet, og ikke minst fra Bergen, var det mange som valgte å dra til Ålesund. I Ålesund var det arbeid nok; både innenfor den ekspanderende fiskerinæringa, men også innenfor håndverk, handel og annen virksomhet som oppstod i kjølvannet av moderniseringen av fisket.Med folkeveksten fulgte behov for offentlige institusjoner. Og både videregående skole og kombinert fattighus og sjukehus, ble anlagt.  På et geografisk avgrenset område omkring sundet, ble det dermed stadig tettere bebyggelse. Aksla bar og snau. Fotografert ca 1910.(Foto tilhører Aalesunds Museum)Dette gikk selvsagt på bekostning av friområder og hageanlegg. Fra før av var det sparsomt med vegetasjon på disse øyene som byen ble bygd på. Fra sentrum og inn til Nørvasundet fantes der nesten ikke ett, eneste tre. Unntaket var noen få, spredte, i Volsdalen. Disse stod der, "...som en oase i ørkenen..." – ifølge Kristian Bugge. Når byfjellet Aksla også lå bar og snau, opplevde befolkningen desto sterkere behov for et parkanlegg.Volsdalen - en oase i ørkenen, i følge Kristian Bugge.( Foto fra 1877. Tilhører Aalesunds Museum.)Byselskapet, eller «Selskabet for Aalesund Byes Vel», spilte en sentral rolle når det gjaldt å sikre arealer for rekreasjon og naturopplevelser for innbyggerne i Ålesund. Byselskapet, som ble opprettet i 1862, sørget blant annet for at små grøntområder ble anlagt omkring i byen, med spaserveger og kvilebenker. I 1880-åra kom spørsmålet om å anlegge en bypark, opp for alvor. Ulike forslag ble lansert. Blant annet ble det sett på muligheten for å erverve grunn på Aspøya: nærmere bestemt fra Svaneapoteket og nordover, mot det som i dag er Øwregata. Den værutsatte beliggenheten, og det bratte terrenget, gjorde imidlertid at disse planene ganske så snart ble forlatt.  I stedet begynte flere å ta til orde for å anlegge park i området mellom Aksla, Einarvika og brannkanona ved trappene opp til fjellet. En innsender i Aalesunds Blad 24. april 1885 argumenterte varmt for ei slik plassering:"...Her finnes et passende terræng med let adgang og med vakker utsigt såvel mot havet som mot fjeldene i sydost. Den såkalte Trollhaug kan bli et vakkert utsigtspunkt, og jordsmonet omkring egner sig særlig til beplantning..." Slik ble det som kjent også. Noe vi, som jevnlig spaserer i området, kan konstatere var et godt valg! Også i et 130-års-perspektiv var det utvilsomt det!                                                              -----Den britiske popgruppa The Small Faces valgte et helt annet sted enn Byparken i Ålesund som ramme for sin musikalske parkvandring. Etter sigende skal det ha vært Little Ilford Park utenfor London som inspirerte gruppas sanger Steve Marriot til å skrive låten «Itchycoo Park». Ordet «Itchycoo» knyttes opp mot neslene som vokste der, og som påførte de, som var så uheldig å komme i berøring med dem, ei hissig kløe. Andre, langt mer svevende, forklaringer på innholdet er også lansert. Som ventet det, når man tar i betraktning at låten ble skrevet i 1967: I en periode da det å foreta ulike typer «reiser», eller «trips», var noe å drive med for en fremadstormende etterkrigsgenerasjon – og da ofte med mer omfattende, mentale endringer, enn kløe, som resultat.Men selv om «Itchycoo Park» således kan sies å være langt mer preget av 60-tallets psykedeliske reiselyst enn det en ettermiddagstur i Byparken har å tilby – tåler den likevel så absolutt et gjenhør: 
Byparken i høstmørket. Fotografert i desember 2015.

Et tidsbilde, først: Syttende mai, midt på 60-tallet: Vinden skaper mønster av skygger fra greiner og blad i gamle, ærverdige trekroner. Et skyggespill i takt med musikken? Nesten til å tro; her mellom trærne ved foten av byfjellet Aksla.


Nordavinden får også korpsmusikken til å bære i ulike retninger, med ulik styrke. De hvite, røde og blå remsene i 17. mai-sløyfa finner sin egen, blafrende rytme. Det lille flagget jeg har hatt med meg i toget, henger for det meste slapt ned. Utmattet etter å ha blitt viftet med i ett kjør langs den lange togruta fra kirka inn til sjukehuset og ut igjen – til endepunktet Utstillingsplassen.



Softisen i den andre handa er begynt å smelte. Krokanen siger sakte forbi kanten av kjeksen. Is-inntaket må derfor intensiveres om ikke det meste skal renne av. Skoene gnager også. Syttende mai-sko har det jo med det. Nyinnkjøpte som de pleier å være. Slike plager oppheves likevel i rikt monn av det viktigste: Å få være nettopp her. Å få nyte solskinn og softis på syttende mai i selveste Byparken i Ålesund. For en tiåring kunne ikke livet bli stort bedre enn akkurat det.




Tilbake til 2015:

Den 16. mai dette året ble de nye trappene fra Byparken opp til Fjellstua tatt i bruk. De siste åra er det gjort mye for at også selve parken i dag framstår i langt bedre forfatning enn på lange tider. Både stier, benker og belysning er fornyet. Gamle, ærverdige trekroner har fått trim og pleie. Vilje til vedlikehold viser vilje til verdsetting. For, som rekreasjonsområde har parken hatt betydning for byens befolkning, lenge. Svært lenge.


Byparken i sin spede begynnelse, i 1890-åra.
(Foto tilhører Aalesunds Museum.)

Også lektor og museumsbestyrer Kristian Bugge var opptatt av Byparkens rolle, i si byhistorie fra 1923: 


"...For et moderne bysamfunn regnes det som en kulturel nødvendighed at anlægge parker hvor folk kan skaffe sig en smule rekreation og hygge efter dagens slit og slæp..." ( Bind 2, s. 73)


Hvordan oppstod så ideen om å anlegge en park i dette området av Ålesund?


Den lille kystbyen på Nordvestlandet opplevde en kraftig folkevekst i tiåra etter bystatusen i 1848. Særlig fra 1860-åra av var tilflytningen stor. De fleste kom fra øyer og fjordbygder omkring på Sunnmøre. Men også fra andre deler av Vestlandet, og ikke minst fra Bergen, var det mange som valgte å dra til Ålesund. I Ålesund var det arbeid nok; både innenfor den ekspanderende fiskerinæringa, men også innenfor håndverk, handel og annen virksomhet som oppstod i kjølvannet av moderniseringen av fisket.


Med folkeveksten fulgte behov for offentlige institusjoner. Og både videregående skole og kombinert fattighus og sjukehus, ble anlagt.  På et geografisk avgrenset område omkring sundet, ble det dermed stadig tettere bebyggelse.



Aksla bar og snau. Fotografert ca 1910.
(Foto tilhører Aalesunds Museum)

Dette gikk selvsagt på bekostning av friområder og hageanlegg. Fra før av var det sparsomt med vegetasjon på disse øyene som byen ble bygd på. Fra sentrum og inn til Nørvasundet fantes der nesten ikke ett, eneste tre. Unntaket var noen få, spredte, i Volsdalen. Disse stod der, "...som en oase i ørkenen..." – ifølge Kristian Bugge. Når byfjellet Aksla også lå bar og snau, opplevde befolkningen desto sterkere behov for et parkanlegg.


Volsdalen - en oase i ørkenen, i følge Kristian Bugge.
( Foto fra 1877. Tilhører Aalesunds Museum.)
Byselskapet, eller «Selskabet for Aalesund Byes Vel», spilte en sentral rolle når det gjaldt å sikre arealer for rekreasjon og naturopplevelser for innbyggerne i Ålesund. Byselskapet, som ble opprettet i 1862, sørget blant annet for at små grøntområder ble anlagt omkring i byen, med spaserveger og kvilebenker. 


I 1880-åra kom spørsmålet om å anlegge en bypark, opp for alvor. Ulike forslag ble lansert. Blant annet ble det sett på muligheten for å erverve grunn på Aspøya: nærmere bestemt fra Svaneapoteket og nordover, mot det som i dag er Øwregata. Den værutsatte beliggenheten, og det bratte terrenget, gjorde imidlertid at disse planene ganske så snart ble forlatt.  


I stedet begynte flere å ta til orde for å anlegge park i området mellom Aksla, Einarvika og brannkanona ved trappene opp til fjellet. En innsender i Aalesunds Blad 24. april 1885 argumenterte varmt for ei slik plassering:


"...Her finnes et passende terræng med let adgang og med vakker utsigt såvel mot havet som mot fjeldene i sydost. Den såkalte Trollhaug kan bli et vakkert utsigtspunkt, og jordsmonet omkring egner sig særlig til beplantning..." 


Slik ble det som kjent også. Noe vi, som jevnlig spaserer i området, kan konstatere var et godt valg! Også i et 130-års-perspektiv var det utvilsomt det!

                                                              -----
Den britiske popgruppa The Small Faces valgte et helt annet sted enn Byparken i Ålesund som ramme for sin musikalske parkvandring. Etter sigende skal det ha vært Little Ilford Park utenfor London som inspirerte gruppas sanger Steve Marriot til å skrive låten «Itchycoo Park». Ordet «Itchycoo» knyttes opp mot neslene som vokste der, og som påførte de, som var så uheldig å komme i berøring med dem, ei hissig kløe.


Andre, langt mer svevende, forklaringer på innholdet er også lansert. Som ventet det, når man tar i betraktning at låten ble skrevet i 1967: I en periode da det å foreta ulike typer «reiser», eller «trips», var noe å drive med for en fremadstormende etterkrigsgenerasjon – og da ofte med mer omfattende, mentale endringer, enn kløe, som resultat.


Men selv om «Itchycoo Park» således kan sies å være langt mer preget av 60-tallets psykedeliske reiselyst enn det en ettermiddagstur i Byparken har å tilby – tåler den likevel så absolutt et gjenhør: 




















]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
-meanwhile, in Spain http://urtedrops.blogspot.com/2015/10/meanwhile-in-spain.html http://urtedrops.blogspot.com/2015/10/meanwhile-in-spain.html Fri, 30 Oct 2015 15:10:00 CET tone at Urtedrops 1200-tallet. Middelalderen. Hvordan var det å leve her den gangen, for 800 år siden? Hva spiste folk, hvordan gikk de kledd? Hva var de redde for? Lekte de med barna sine? Hva gjorde de når de ble syke? Hvem hadde makt i samfunnet? Hvor slitne var de egentlig, når arbeidsdagen var slutt? Spor etter folk: skår fra krukker, skåler og fat, alt funnet på Borgund.I utstillinga om middelalderbyen Borgund som vi nå jobber med på Sunnmøre Museum, vil vi prøve å svare på noen av disse spørsmåla. Vi vil fortelle om Borgund, hovedsakelig på 1200-tallet, og livet folk levde der. I hyller og mapper i norske og utenlandske arkiv, i museumssamlinger, dypt nede i jorda og på havbunnen finner vi kunnskap: ett og annet dokument der Borgund er omtalt, gjenstander og rester av gjenstander som er gravd fram fra jorda eller hentet opp fra slammet i Katavågen. Men det er fremdeles mye vi ikke vet om folka på Borgund. Noe kan vi gjette oss til ved å sammenligne med hvordan folk hadde det andre steder på samme tida.Prinsessa fra nord: Kristina HåkonsdatterI klosterkirka i Covarrubias nær Burgos i Spania står det en sarkofag. I kista ligger restene av ei ung kvinne. Hun har vært høy, 172cm, ung -ca 26-28 år - og sterk. Det er mulig at kvinna er ei kongsdatter fra Norge, prinsesse Kristina. Kristina var datter av kong Håkon 4. Håkonsson.Det finnes ingen kjente avbildninger av Kristina, men her er lillebror: Magnus Lagabøte, konge i Norge. Her med sin nyskrevne Landslov av 1274.Prinsesse Kristina var født i Bergen i 1234. En høstdag i 1256 kommer en delegasjon fra den spanske kong Alfonso av Castilla og Leòn til Bergen for å be om Kristinas hånd. Hun skal bli hustru til en av kongens brødre. Så begynner den lange reisa sørover, til sjøs og over land. I Håkon Håkonssons saga blir reisa beskrevet. Utkastet til  Kristinafrisen, en del av den tidligere utsmykningen i Håkonshallen i Bergen, laget av Gerhard Munthe. Her skildrer han prinsesse Kristinas reise fra Bergen til Burgos og bryllupet i Valladolid. Vel framme i Spania velger prinsessa å gifte seg med den som sannsynligvis var den kuleste  av kongens brødre: prins  Felipe. Han trivdes best på jakt med hunder og falker, og var både modig og sterk. Pen var han sikkert også.Bryllupet sto i stiftskirka Santa Maria la Mayor i Valladolid 31.mars 1258  "-med så stor ære som det kunne være i det landet", heter det. Datter av Norgesveldets konge, Håkon Håkonsson, var ikke hvem som helst.Men de fikk ikke mange årene sammen. Fire år seinere, i 1262, dør Kristina, og hun blir begravd i klosterkirka i Covarrubias.Pare el dolor de las orejas...Vi får tro at et liv som prinsesse i Spania skilte seg ganske kraftig fra det livet Kristinas medsøstre levde på Borgund på samme tid. Tenk bare på været - når sørvesten ulte rundt hushjørna på Borgund, og de side skjørta til kvinnene klistra seg kalde og våte til kroppen, kunne Kristina sitte i halvskyggen under sitrontrærne i Sevilla og vifte seg lett i den milde februarlufta.Men der er ei forbindelseslinje mellom disse to verdnene som er spennende for oss som er interessert i urter. Ved skulderen til kvinna i sarkofagen lå det nemlig et sammenbretta stykke pergament. På den ene sida sto det skrevet ei bønn til jomfru Maria. På den andre, tre oppskrifter på medisin mot øresmerter. Oversatt fra castellansk står det:Mot smerte i ørene bruk planten malurt og kok den i en gryte og når den er godt utkokt legg øret over dampen fra gryten og du blir frisk og ha hodet tildekketog når ørene verker ta malurt og bland den med oksegalle og putt dette inn i ørene og du blir friskog når du har smerter inne i ørene ta saften av hvitløk og saften av smalkjempe og putt dette i ørene og du blir friskUrtemedisin fra NordenKvinna som ble begravd i sarkofagen, hadde tydeligvis hatt trøbbel med øreverk, kanskje smertefulle mellomørebetennelser. Oppskriftene hun hadde fått med seg i graven, har røtter i gammel, nordisk folkemedisin: Malurt, Artemisia absinthium, blir nevnt i den eldste danske legeboka, som ble skrevet av presten Henrik Harpestreng tidlig på 1200-tallet. Han anbefaler den bl.a. mot "ørewærk".Hvitløk er kjent i bruk i Norge fra vikingtida. Den forhindret c-vitaminmangel og skjørbuk på vikingenes lange sjøreiser både i viking og på handelsferd. Den skal også ha en viss effekt mot mange infeksjonssykdommer.Foto: Rolv HjelmstadSmalkjempe, Plantago lanceolata, finnes overalt i Norge, og blir nevnt både av Henrik Harpestreng og i andre legebøker som en vanlig legeplante. I likhet med slektningen groblad, Plantago major, ble den brukt for å få sår til å gro. I folkemedisinen har safta av friske planter dessuten vært brukt både mot tannverk, byller og ørebetennelse.  Så - hva forteller dette oss? Kvinna som hadde fått med seg oppskriftene i graven, kjente nok til bruken av disse urtene. Og det er de samme urtene som har vært i bruk i folkemedisinen i Norge av kloke koner og menn, sannsynligvis også på Borgund.Om kvinna i sarkofagen var den norske prinsessa, vil vi kanskje aldri få vite sikkert. I artikkelen "Prinsesse Kristina - myte og virkelighet" (Høyskolen i Vestfold) påpeker Einar Jenssen at planten smalkjempe ikke finnes i Spania. Det gjør derimot både malurt og hvitløk, men ingen av disse plantene nevnes i spanske legebøker fra 1200-tallet, skriver han. Dermed kan jo dette tyde på at oppskriftene faktisk er nordiske, såvel som kvinna i sarkofagen.Kristina og BorgundAlt henger sammen med alt, heter det. Når det gjelder prinsesse Kristina, er det faktisk noe mer enn bare ei urteblanding som knytter henne opp til Borgund. Hør bare:I middelalderen var Giske-ætta en av landets rikeste og mektigste. De hadde hovedsetet sitt på Giske utafor Ålesund, men Borgund var deres by. Mer enn tusen bønder leide jord av Giske-godset. Jordleia: tørrfisk, smør, huder og skinn, ble lagra og omsatt på Borgund.Da Kristinas far kong Håkon 4. Håkonsson dro for å forsvare Hebridene (som da var norsk land) mot skottene i 1263, var det Kristinas yngre bror Magnus som skulle styre riket. Kong Håkon oppnevnte to menn til å hjelpe 25-åringen med riksstyret. En av dem var Nikolas Pålsson, herren til Giske.- Og hvem vet, kanskje traff Kristina som lita jente stormannen fra Giske når han var i gjestebud hos far hennes, kongen?Her er litt musikk fra riket Castilla og Leòn på 1200-tallet. Kanskje har prinsesse Kristina lyttet til denne musikken, i sitt nye liv som spansk prinsesse? Om prinsesse Kristina kan du lese i Håkon Håkonssons saga, og i romanen "Prinsesse Kristina av Tunsberg" av Mia Søreide. 1200-tallet. Middelalderen. Hvordan var det å leve her den gangen, for 800 år siden? Hva spiste folk, hvordan gikk de kledd? Hva var de redde for? Lekte de med barna sine? Hva gjorde de når de ble syke? Hvem hadde makt i samfunnet? Hvor slitne var de egentlig, når arbeidsdagen var slutt? 

Spor etter folk: skår fra krukker, skåler og fat, alt funnet på Borgund.

I utstillinga om middelalderbyen Borgund som vi nå jobber med på Sunnmøre Museum, vil vi prøve å svare på noen av disse spørsmåla. Vi vil fortelle om Borgund, hovedsakelig på 1200-tallet, og livet folk levde der. I hyller og mapper i norske og utenlandske arkiv, i museumssamlinger, dypt nede i jorda og på havbunnen finner vi kunnskap: ett og annet dokument der Borgund er omtalt, gjenstander og rester av gjenstander som er gravd fram fra jorda eller hentet opp fra slammet i Katavågen. Men det er fremdeles mye vi ikke vet om folka på Borgund. Noe kan vi gjette oss til ved å sammenligne med hvordan folk hadde det andre steder på samme tida.


Prinsessa fra nord: Kristina Håkonsdatter



I klosterkirka i Covarrubias nær Burgos i Spania står det en sarkofag. I kista ligger restene av ei ung kvinne. Hun har vært høy, 172cm, ung -ca 26-28 år - og sterk. Det er mulig at kvinna er ei kongsdatter fra Norge, prinsesse Kristina. Kristina var datter av kong Håkon 4. Håkonsson.

Det finnes ingen kjente avbildninger av Kristina, men her er lillebror: Magnus Lagabøte, konge i Norge. Her med sin nyskrevne Landslov av 1274.

Prinsesse Kristina var født i Bergen i 1234. En høstdag i 1256 kommer en delegasjon fra den spanske kong Alfonso av Castilla og Leòn til Bergen for å be om Kristinas hånd. Hun skal bli hustru til en av kongens brødre. Så begynner den lange reisa sørover, til sjøs og over land. I Håkon Håkonssons saga blir reisa beskrevet.

















Utkastet til  Kristinafrisen, en del av den tidligere utsmykningen i Håkonshallen i Bergen, laget av Gerhard Munthe. Her skildrer han prinsesse Kristinas reise fra Bergen til Burgos og bryllupet i Valladolid.


Vel framme i Spania velger prinsessa å gifte seg med den som sannsynligvis var den kuleste  av kongens brødre: prins  Felipe. Han trivdes best på jakt med hunder og falker, og var både modig og sterk. Pen var han sikkert også.
Bryllupet sto i stiftskirka Santa Maria la Mayor i Valladolid 31.mars 1258  "-med så stor ære som det kunne være i det landet", heter det. Datter av Norgesveldets konge, Håkon Håkonsson, var ikke hvem som helst.

Men de fikk ikke mange årene sammen. Fire år seinere, i 1262, dør Kristina, og hun blir begravd i klosterkirka i Covarrubias.

Pare el dolor de las orejas...

Vi får tro at et liv som prinsesse i Spania skilte seg ganske kraftig fra det livet Kristinas medsøstre levde på Borgund på samme tid. Tenk bare på været - når sørvesten ulte rundt hushjørna på Borgund, og de side skjørta til kvinnene klistra seg kalde og våte til kroppen, kunne Kristina sitte i halvskyggen under sitrontrærne i Sevilla og vifte seg lett i den milde februarlufta.
Men der er ei forbindelseslinje mellom disse to verdnene som er spennende for oss som er interessert i urter. Ved skulderen til kvinna i sarkofagen lå det nemlig et sammenbretta stykke pergament. På den ene sida sto det skrevet ei bønn til jomfru Maria. På den andre, tre oppskrifter på medisin mot øresmerter. Oversatt fra castellansk står det:

Mot smerte i ørene bruk planten malurt og kok den i en gryte og når den er godt utkokt legg øret over dampen fra gryten og du blir frisk og ha hodet tildekket
og når ørene verker ta malurt og bland den med oksegalle og putt dette inn i ørene og du blir frisk
og når du har smerter inne i ørene ta saften av hvitløk og saften av smalkjempe og putt dette i ørene og du blir frisk



Urtemedisin fra Norden

Kvinna som ble begravd i sarkofagen, hadde tydeligvis hatt trøbbel med øreverk, kanskje smertefulle mellomørebetennelser. Oppskriftene hun hadde fått med seg i graven, har røtter i gammel, nordisk folkemedisin:


Malurt, Artemisia absinthium, blir nevnt i den eldste danske legeboka, som ble skrevet av presten Henrik Harpestreng tidlig på 1200-tallet. Han anbefaler den bl.a. mot "ørewærk".


Hvitløk er kjent i bruk i Norge fra vikingtida. Den forhindret c-vitaminmangel og skjørbuk på vikingenes lange sjøreiser både i viking og på handelsferd. Den skal også ha en viss effekt mot mange infeksjonssykdommer.








Foto: Rolv Hjelmstad

Smalkjempe, Plantago lanceolata, finnes overalt i Norge, og blir nevnt både av Henrik Harpestreng og i andre legebøker som en vanlig legeplante. I likhet med slektningen groblad, Plantago major, ble den brukt for å få sår til å gro. I folkemedisinen har safta av friske planter dessuten vært brukt både mot tannverk, byller og ørebetennelse.
 















Så - hva forteller dette oss? Kvinna som hadde fått med seg oppskriftene i graven, kjente nok til bruken av disse urtene. Og det er de samme urtene som har vært i bruk i folkemedisinen i Norge av kloke koner og menn, sannsynligvis også på Borgund.

Om kvinna i sarkofagen var den norske prinsessa, vil vi kanskje aldri få vite sikkert. I artikkelen "Prinsesse Kristina - myte og virkelighet" (Høyskolen i Vestfold) påpeker Einar Jenssen at planten smalkjempe ikke finnes i Spania. Det gjør derimot både malurt og hvitløk, men ingen av disse plantene nevnes i spanske legebøker fra 1200-tallet, skriver han. Dermed kan jo dette tyde på at oppskriftene faktisk er nordiske, såvel som kvinna i sarkofagen.


Kristina og Borgund

Alt henger sammen med alt, heter det. Når det gjelder prinsesse Kristina, er det faktisk noe mer enn bare ei urteblanding som knytter henne opp til Borgund. Hør bare:

I middelalderen var Giske-ætta en av landets rikeste og mektigste. De hadde hovedsetet sitt på Giske utafor Ålesund, men Borgund var deres by. Mer enn tusen bønder leide jord av Giske-godset. Jordleia: tørrfisk, smør, huder og skinn, ble lagra og omsatt på Borgund.

Da Kristinas far kong Håkon 4. Håkonsson dro for å forsvare Hebridene (som da var norsk land) mot skottene i 1263, var det Kristinas yngre bror Magnus som skulle styre riket. Kong Håkon oppnevnte to menn til å hjelpe 25-åringen med riksstyret. En av dem var Nikolas Pålsson, herren til Giske.
- Og hvem vet, kanskje traff Kristina som lita jente stormannen fra Giske når han var i gjestebud hos far hennes, kongen?


Her er litt musikk fra riket Castilla og Leòn på 1200-tallet. Kanskje har prinsesse Kristina lyttet til denne musikken, i sitt nye liv som spansk prinsesse?
 


Om prinsesse Kristina kan du lese i Håkon Håkonssons saga, og i romanen "Prinsesse Kristina av Tunsberg" av Mia Søreide.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Trykkerimuseet på Ekset http://eldarsblogg.blogspot.com/2015/07/trykkerimuseet-pa-ekset.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2015/07/trykkerimuseet-pa-ekset.html Sun, 12 Jul 2015 14:34:00 CEST Eldar Høidal at Eldars blogg Cecilie Rørstad ved den store trykkepressa på Sivert Aarflot-museet. På Ekset, i Volda kommune, ikkje langt frå grensa til Ørsta kommune, ligg eit museum som er reist for å minnast mannen som byrja det første trykkeriet på landsbygda i Noreg og som starta den første lokalavisa. Mannen heitte Sivert Aarflot, og museet har fått namn etter han.Museet er eigd av Sunnmøre Museum, men vert drifta av Volda bygdetun. Museumsstyrar Cecilie Rørstad viser gjerne rundt i museumsbygget på Ekset. Ho meiner at dette er ein av dei heilt sentrale kulturattraksjonane i Volda/Ørsta-området. Desse stadene er kjende skule- og kulturbygder, og mange ser på virket til Sivert Aarflot og krinsen rundt han som sentrale i etableringa av kultur- og lærdomstradisjonane i dei to kommunane. Ivar Aasen voks opp i Hovdebygda og var i unge år flittig gjest på trykkeriet som også hadde eit bibliotek, der vitelystne unge og eldre kunne sanke kunnskap.I byrjinga vart bokstavane møysommelige monterte ein for ein og sette saman til ferdige sider. I Sivert Aarflot-museet finn vi i dag ei utstilling som fortel om mannen og tida han levde i. Sivert Aarflot flytte til Ekset frå Åmdalen i Ørsta i 1798. Han fekk stillinga som lensmann i soknet og kombinerte dette ombodet med opplysningsverksemda si. Ved sida av teksplansjar og montrar som viser glimt frå livet hans, er det montert opp trykketekniske innretningar som viser utviklinga i trykkekunsten, frå Gutenbergnivå, til meir avanserte trykkpresser som kunne produsere trykksaker etter måten effektivt. Alt utstyret som vert presentert vart drive med handemakt. Slik dreiv dei trykkeriverksemda til langt ut på 1900-talet.Cecilie Rørstad med døme på trykksak frå Aarflots Prenteverk, dei nye handelslovene frå 1866.I hyllene i museet finn ein aviser, blad og bøker som er prenta i trykkeriet til Aarflot som var i same familien i fleire generasjonar. Her er også andre trykksaker som fortel om dei åndelege impulsane som gjekk over landet i harde brytningsår på 1800-talet. Denne staden må vere ei skattekiste for dei som vil ta djupdykk ned i kultur- og mentalitetshistoria på Vestlandet. Cecilie Rørstad opnar gjerne dørene for dei som vil gjere slike djupdykk.  - Her er både stolar og bord der interesserte kan setje seg ned om dei vil lære meir om denne delen av soga vår. Ho ser også for seg at det i åra framover vil skje fleire arrangement her på museet. Det kan vere kulturvandringar i fotefara til Sivert Aarflot og Ivar Aasen, eller det kan vere praktiske demonstrasjonar som viser korleis ein lagar papir og korleis trykksaker vart laga før elektrisiteten og dei moderne trykkemaskinene si tid. Slike arrangement har det allereie vore ein del av, og fleire vil det verte, seier Rørstad. Cecilie Rørstad ved den store trykkepressa på Sivert Aarflot-museet. På Ekset, i Volda kommune, ikkje langt frå grensa til Ørsta kommune, ligg eit museum som er reist for å minnast mannen som byrja det første trykkeriet på landsbygda i Noreg og som starta den første lokalavisa. Mannen heitte Sivert Aarflot, og museet har fått namn etter han.

Museet er eigd av Sunnmøre Museum, men vert drifta av Volda bygdetun. Museumsstyrar Cecilie Rørstad viser gjerne rundt i museumsbygget på Ekset. Ho meiner at dette er ein av dei heilt sentrale kulturattraksjonane i Volda/Ørsta-området. Desse stadene er kjende skule- og kulturbygder, og mange ser på virket til Sivert Aarflot og krinsen rundt han som sentrale i etableringa av kultur- og lærdomstradisjonane i dei to kommunane. Ivar Aasen voks opp i Hovdebygda og var i unge år flittig gjest på trykkeriet som også hadde eit bibliotek, der vitelystne unge og eldre kunne sanke kunnskap.
I byrjinga vart bokstavane møysommelige monterte ein for ein og sette saman til ferdige sider. 

I Sivert Aarflot-museet finn vi i dag ei utstilling som fortel om mannen og tida han levde i. Sivert Aarflot flytte til Ekset frå Åmdalen i Ørsta i 1798. Han fekk stillinga som lensmann i soknet og kombinerte dette ombodet med opplysningsverksemda si. Ved sida av teksplansjar og montrar som viser glimt frå livet hans, er det montert opp trykketekniske innretningar som viser utviklinga i trykkekunsten, frå Gutenbergnivå, til meir avanserte trykkpresser som kunne produsere trykksaker etter måten effektivt. Alt utstyret som vert presentert vart drive med handemakt. Slik dreiv dei trykkeriverksemda til langt ut på 1900-talet.
Cecilie Rørstad med døme på trykksak frå Aarflots Prenteverk, dei nye handelslovene frå 1866.

I hyllene i museet finn ein aviser, blad og bøker som er prenta i trykkeriet til Aarflot som var i same familien i fleire generasjonar. Her er også andre trykksaker som fortel om dei åndelege impulsane som gjekk over landet i harde brytningsår på 1800-talet. Denne staden må vere ei skattekiste for dei som vil ta djupdykk ned i kultur- og mentalitetshistoria på Vestlandet. Cecilie Rørstad opnar gjerne dørene for dei som vil gjere slike djupdykk.  - Her er både stolar og bord der interesserte kan setje seg ned om dei vil lære meir om denne delen av soga vår. Ho ser også for seg at det i åra framover vil skje fleire arrangement her på museet. Det kan vere kulturvandringar i fotefara til Sivert Aarflot og Ivar Aasen, eller det kan vere praktiske demonstrasjonar som viser korleis ein lagar papir og korleis trykksaker vart laga før elektrisiteten og dei moderne trykkemaskinene si tid. Slike arrangement har det allereie vore ein del av, og fleire vil det verte, seier Rørstad.


]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
http://urtedrops.blogspot.com/2015/05/et-fintsvart-pulver.html http://urtedrops.blogspot.com/2015/05/et-fintsvart-pulver.html Thu, 21 May 2015 16:15:00 CEST tone at Urtedrops Et fint, svart pulverSier ordet "kjønrøk" deg noe? Jeg hadde i hvert fall aldri hørt det, ikke før nå i vår.I arbeidet med den nye utstillinga om middelalderbyen Borgund på Sunnmøre Museum, ønsket jeg å dempe virkninga av mange og dominerende lyse trekonstruksjoner i utstillingsbygget. Middelalderen kunne være ganske fargerik, men jeg var ute etter en mørkere "dåm" : en bakgrunn som jeg kan spille ut andre farger mot. Beis og maling var uaktuelt å bruke, for huset er bygd over åpen jord med utgravde hustufter, slik at inneklimaet mer er som et fuktig uteklima. Så jeg måtte finne noe å smøre på som ga farge, men ikke lukket fuktighet inne i treverket. Jernvitriol har den effekten og gir en fin, grå patina på treverk. Men jernvitriolen trenger uv-stråler for å mørkne, og sollys er det dårlig med i dette utstillingsbygget.MiddelalderpigmentEtter litt leiting kom jeg over et stoff jeg aldri hadde hørt om: kjønrøk. Som pigment i blanding med jernvitriol ga det akkurat den effekten jeg var ute etter, etter en del prøving og feiling.Og ikke nok med det: etter hvert som jeg leste og leita i ulike kilder, viste det seg at kjønrøk var et pigment som har blitt brukt til å lage svart farge med langt tilbake i tid - i hvert fall siden middelalderen! Så da var jeg jo godt innafor tidsmessig, ved en rein tilfeldighet.Kjønrøk - og det betyr?I følge Wikipedia kommer ordet kjønrøk av lavtysk kin, som betyr  furu rik på kvae, og rok - røyk. På svensk kalles det kimrøk. Det er rett og slett sot som dannes ved ufullstendig forbrenning av f.eks. gran eller furu med mye harpiks. BrekkfargeKjønrøk har vært brukt som pigment i trykksverte, i tusj og i oljefarge. Den kan blandes både med olje og vann, og ble brukt som brekkfarge i maling. Med engelsk rødt, hvitt og kjønrøk, blandet de seg den fineste gammelrosa farge utover på 1700- og 1800 tallet, da fargene skulle være lette og lyse.På 1600- og 1700-tallet var fargene tunge og kraftige, og kjønrøk-svart ble mye brukt som effekt-farge, for eksempel i rosemaling. Hans-Emil Lidèn hos Riksantikvaren gjør rede for at i 1692 ble murene i Kinnherad kirke i Hardanger hvittet både inn- og utvendig, dessuten brukte de "kinragh" til å "sorte Kirchens Canter med". Og slik ble resultatet: Flere rare ord: LappsalvingDet var ikke bare på landjorda kjønrøken var nyttig. Riggen på skip skulle lappsalves hvert år, dvs smøres med ei blanding av tjære, bek og talg. Og i denne blandinga tilsatte de kjønrøk. Kanskje var det bare for å gi tauverket svart farge, men noen mener den var vødvendig for at lappsalvinga skulle tørke fortere. Derom strides båtfolket fremdeles. Men det som er heilt sikkert, er at den som leiter, hun finner, bare nysgjerrigheten får ta styringa... Et fint, svart pulverSier ordet "kjønrøk" deg noe? Jeg hadde i hvert fall aldri hørt det, ikke før nå i vår.

I arbeidet med den nye utstillinga om middelalderbyen Borgund på Sunnmøre Museum, ønsket jeg å dempe virkninga av mange og dominerende lyse trekonstruksjoner i utstillingsbygget. Middelalderen kunne være ganske fargerik, men jeg var ute etter en mørkere "dåm" : en bakgrunn som jeg kan spille ut andre farger mot. Beis og maling var uaktuelt å bruke, for huset er bygd over åpen jord med utgravde hustufter, slik at inneklimaet mer er som et fuktig uteklima. Så jeg måtte finne noe å smøre på som ga farge, men ikke lukket fuktighet inne i treverket. Jernvitriol har den effekten og gir en fin, grå patina på treverk. Men jernvitriolen trenger uv-stråler for å mørkne, og sollys er det dårlig med i dette utstillingsbygget.

Middelalderpigment
Etter litt leiting kom jeg over et stoff jeg aldri hadde hørt om: kjønrøk. Som pigment i blanding med jernvitriol ga det akkurat den effekten jeg var ute etter, etter en del prøving og feiling.








Og ikke nok med det: etter hvert som jeg leste og leita i ulike kilder, viste det seg at kjønrøk var et pigment som har blitt brukt til å lage svart farge med langt tilbake i tid - i hvert fall siden middelalderen! Så da var jeg jo godt innafor tidsmessig, ved en rein tilfeldighet.


Kjønrøk - og det betyr?
I følge Wikipedia kommer ordet kjønrøk av lavtysk kin, som betyr  furu rik på kvae, og rok - røyk. På svensk kalles det kimrøk. Det er rett og slett sot som dannes ved ufullstendig forbrenning av f.eks. gran eller furu med mye harpiks.


Brekkfarge
Kjønrøk har vært brukt som pigment i trykksverte, i tusj og i oljefarge. Den kan blandes både med olje og vann, og ble brukt som brekkfarge i maling. Med engelsk rødt, hvitt og kjønrøk, blandet de seg den fineste gammelrosa farge utover på 1700- og 1800 tallet, da fargene skulle være lette og lyse.

På 1600- og 1700-tallet var fargene tunge og kraftige, og kjønrøk-svart ble mye brukt som effekt-farge, for eksempel i rosemaling. Hans-Emil Lidèn hos Riksantikvaren gjør rede for at i 1692 ble murene i Kinnherad kirke i Hardanger hvittet både inn- og utvendig, dessuten brukte de "kinragh" til å "sorte Kirchens Canter med". Og slik ble resultatet:



Flere rare ord: Lappsalving
Det var ikke bare på landjorda kjønrøken var nyttig. Riggen på skip skulle lappsalves hvert år, dvs smøres med ei blanding av tjære, bek og talg. Og i denne blandinga tilsatte de kjønrøk. Kanskje var det bare for å gi tauverket svart farge, men noen mener den var vødvendig for at lappsalvinga skulle tørke fortere. Derom strides båtfolket fremdeles. Men det som er heilt sikkert, er at den som leiter, hun finner, bare nysgjerrigheten får ta styringa...



]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Lære ved å gjere http://eldarsblogg.blogspot.com/2015/05/lre-ved-gjere.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2015/05/lre-ved-gjere.html Thu, 07 May 2015 14:52:00 CEST Eldar Høidal at Eldars blogg Ingvill Naalsund viser elevane korleis dei skal tvinne reip. Jamne og rolege rørsler er viktig, og elevane tok poenget raskt.Bygginga av ei stor bankskøyte på Prestebrygga i Ålesund sentrum har utløyst mykje god formidlingsaktivitet ved Stiftinga Sunnmøre Museum. Dei siste vekene har fleire hundre elevar frå ulike ålesundsskular blitt tekne med på ei reise ca 150 år attende i tida. Til ei tid der dei ikkje berre kunne gå inn i ein butikk og kjøpe det dei trong til fritid og arbeid, men måtte lage det dei trong sjølve. Det er museumsformidlarane Ingvill Naalsund, Håvard Hatløy og Ole M. Ellefsen som har hatt ansvaret for å gje elevane den rette innsikten. Det har dei ikkje gjort berre ved å fortelje om repslaging, sying av segl og hengekøyer og bygging av båtar, men ved å late elevane sjølve få sleppe til, mellom anna som repslagarar og seglprodusentar i lokala til Fiskerimuseet i Molovegen. Etter engasjementet til elevane å døme, var dette undervisningsopplegget spennande. Og truleg endå meir lærerikt enn å sitje på ein pult og få høyre det same heilt teoretisk.Dei tre museumsformidlarane understreker at dette nettopp er musea sitt særpreg, og musea sin styrke i formidlinga: Unge - og vaksne - lærer meir effektivt når dei får vere aktivt med i prosessar. Når teori vert gjort om til praktisk røynsle, og ein får lærdomen inn gjennom både hender og hovud.Alle elevar i ålesundsområdet har truleg høyrt om hampetau, men  få veit korleis slikt tau vert laga. Ingvill tok ei gruppe elevar frå Hatlane skule gjennom prosessen steg for steg. Alle elevane fekk prøve seg som repslagarar og fekk høyre, og røyne, kor viktig det var å gjennomføre repslaginga med seine og jamne rørsler. Taukvaliteten ville bli dårleg om ein tvinna dei tre taulengdene saman i rykk og napp. Vi let oss imponere over kor raskt elevane tok poenga, og kor jamt og fint tauet vart, på deira første forsøk. Elevene fikk lære korleis segl og hengekøyer vart sydde. Og etterpå fekk dei prøve køyene. Dei fann raskt ut at her var ikkje mogeleg å liggje på magen!Håvard var saman med ei anna gruppe Hatlane-elevar som fekk prøve seg som syarar. Håvard ville ha dei til å reflektere over kva det er som gjer at seglbåtar kan gå opp mot vinden. Dei fekk sjå korleis dei vingeforma segla skaffar framdrift ved å suge opp vind. Det er seglsaumen som er avgjerande for kor effektivt seglet blir.Etter at elevane hadde gjort seg ferdig med stasjonane inne i Fiskerimuseet, var det tid for byvandring. Ole M. tok med seg elevane ut i den friske ålesundslufta og stogga for kjappe byhistoriske glimt både ved fyret på Molja, blant jugendhusa ved Brosundet, ved Naftadjupet og museumshaugen, før byvandringa enda på Prestebrygga der bankskøyta er i ferd med å bli ferdigbygd. Elevane sette tydeleg pris på ein  annleis skuledag. Og formidlarane skrytte av dei: Elevane som kjem hit er både snille og motiverte. Ja, det er kjekt på museum!Ole M. Ellefsen fortalde elevane at om dei hadde levd for ca 150 år sidan hadde dei vore med koner som denne og gjere opp fisk. Tid til leksearbeid var det mindre av den gangen. Ingvill Naalsund viser elevane korleis dei skal tvinne reip. Jamne og rolege rørsler er viktig, og elevane tok poenget raskt.Bygginga av ei stor bankskøyte på Prestebrygga i Ålesund sentrum har utløyst mykje god formidlingsaktivitet ved Stiftinga Sunnmøre Museum. Dei siste vekene har fleire hundre elevar frå ulike ålesundsskular blitt tekne med på ei reise ca 150 år attende i tida. Til ei tid der dei ikkje berre kunne gå inn i ein butikk og kjøpe det dei trong til fritid og arbeid, men måtte lage det dei trong sjølve. Det er museumsformidlarane Ingvill Naalsund, Håvard Hatløy og Ole M. Ellefsen som har hatt ansvaret for å gje elevane den rette innsikten. Det har dei ikkje gjort berre ved å fortelje om repslaging, sying av segl og hengekøyer og bygging av båtar, men ved å late elevane sjølve få sleppe til, mellom anna som repslagarar og seglprodusentar i lokala til Fiskerimuseet i Molovegen. Etter engasjementet til elevane å døme, var dette undervisningsopplegget spennande. Og truleg endå meir lærerikt enn å sitje på ein pult og få høyre det same heilt teoretisk.

Dei tre museumsformidlarane understreker at dette nettopp er musea sitt særpreg, og musea sin styrke i formidlinga: Unge - og vaksne - lærer meir effektivt når dei får vere aktivt med i prosessar. Når teori vert gjort om til praktisk røynsle, og ein får lærdomen inn gjennom både hender og hovud.

Alle elevar i ålesundsområdet har truleg høyrt om hampetau, men  få veit korleis slikt tau vert laga. Ingvill tok ei gruppe elevar frå Hatlane skule gjennom prosessen steg for steg. Alle elevane fekk prøve seg som repslagarar og fekk høyre, og røyne, kor viktig det var å gjennomføre repslaginga med seine og jamne rørsler. Taukvaliteten ville bli dårleg om ein tvinna dei tre taulengdene saman i rykk og napp. Vi let oss imponere over kor raskt elevane tok poenga, og kor jamt og fint tauet vart, på deira første forsøk.

Elevene fikk lære korleis segl og hengekøyer vart sydde. Og etterpå fekk dei prøve køyene. Dei fann raskt ut at her var ikkje mogeleg å liggje på magen!

Håvard var saman med ei anna gruppe Hatlane-elevar som fekk prøve seg som syarar. Håvard ville ha dei til å reflektere over kva det er som gjer at seglbåtar kan gå opp mot vinden. Dei fekk sjå korleis dei vingeforma segla skaffar framdrift ved å suge opp vind. Det er seglsaumen som er avgjerande for kor effektivt seglet blir.

Etter at elevane hadde gjort seg ferdig med stasjonane inne i Fiskerimuseet, var det tid for byvandring. Ole M. tok med seg elevane ut i den friske ålesundslufta og stogga for kjappe byhistoriske glimt både ved fyret på Molja, blant jugendhusa ved Brosundet, ved Naftadjupet og museumshaugen, før byvandringa enda på Prestebrygga der bankskøyta er i ferd med å bli ferdigbygd. Elevane sette tydeleg pris på ein  annleis skuledag. Og formidlarane skrytte av dei: Elevane som kjem hit er både snille og motiverte. Ja, det er kjekt på museum!
Ole M. Ellefsen fortalde elevane at om dei hadde levd for ca 150 år sidan hadde dei vore med koner som denne og gjere opp fisk. Tid til leksearbeid var det mindre av den gangen.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Eit nytt blad i båtsoga på Sunnmøre http://eldarsblogg.blogspot.com/2015/03/eit-nytt-blad-i-batsoga-pa-sunnmre.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2015/03/eit-nytt-blad-i-batsoga-pa-sunnmre.html Mon, 02 Mar 2015 11:07:00 CET Eldar Høidal at Eldars blogg Håvard Hatløy viser fram båtborda frå 1712 som no er monterte på ein vegg på Ishavsmuseet på Brandal.Få veit meir om den gamle sunnmørsbåten, snidbetningen, enn Håvard Hatløy på Herøy kystmuseum. Men også han lærer stadig noko nytt om båttypen som berre var i bruk på Sunnmøre, og i eit visst omfang i Romsdalen. Lenge meinte ein at stordomstida til denne båttypen var på 1800-talet. Så oppdaga dei ein snidbetning som skriv seg tilbake til tidleg 1700-tall, og eit nytt kapittel kan skrivast i soga om snidbetningen.Bakgrunnen for det oppsiktsvekkande funnet er denne: Eigaren av eit naust på Raffelneset i Hareid kommune avdekka nokre båtbord då han fjerna blikkplatene som hadde dekt båtborda frå tidleg i 1970-åra. Dette var kring år 2000. Så gjekk det nokre år utan at noko vidare skjedde. Det vart ikkje teke tak i dette før området der naustet stod vart regulert til industriområde, planeringsarbeidet tok til og gravemaskinane nærma seg naustet. Då gjekk gode krefter saman for å berge båtborda, og Håvard fekk det praktiske arbeidet med å ta ned borda og montere dei opp på ein vegg på Ishavsmuseet på Hareid.Håvard Hatløy med ein modell av snidbetningen som båtbyggjaren Saxe Bjørkedal laga til då han var 90 år. Modellen er i storleiken 1:10.Dette skjedde i 2013, og på det tidspunktet visste ein ikkje kor gamle båtborda var, og når båten vart brukt til fiskeri langs sunnmørskysten. I ein artikkel som Håvard Hatløy skreiv i tidsskriftet Syft og Skaut i 2013 spekulerte han i om snidbetningen, ein ottring, kunne ha vore i eiga til Andreas Landmark som var fut på Sunnmøre fram til 1838. Landmark hadde base i Brandal, og med tilbakeføringa av båtborda til Ishavsmuseet ville i så fall båten ha kome tilbake til opphavsstaden.Dei levde i uvisse om alderen på båten til dei fekk svar på nokre materialprøver som vart sende inn til Universitetet i Trondheim for analyse. Av prøvene gjekk det fram at den nytta materialen vart hoggen året 1712. Ein fekk med det vite at snidbetningen også var ein 1700-talsbåt og mest truleg kan ein føre historia til denne båttypen enno lengre attende. Kanskje tilbake til tida då oppgangssagene vart introduserte på Sunnmøre, i andre halvdel av 1500-talet.Håvard Hatløy viser fram ein illustrasjon av ein sunnmørsottring frå Hans Strøm sin Søndmørs Beskrivelse frå 1762. Strøm seier ikkje noko om korleis båten vart bygd. No veit vi at det vart bygd snidbetningar også på Strøm si tid.Fredag i førre veke vart det kalla inn til pressekonferanse for å presentere funnet og dei nye kunnskapane det har gjeve oss. Pressemøtet skjedde på Ishavsmuseet og det var Hareid kommune som inviterte. Dei hadde henta inn Håvard Hatløy som ekspert og han gjekk gjennom snidbetingssoga så langt ein kjenner ho fram til i dag. Håvard forklarte mellom anna tydinga av ordet snidbetning. Snid tyder skrå, og betning skriv seg frå ordet - botnen. Snidbetning tyder altså ein skrå botn, noko som viser til den spesielle måten båtborda er skøytte i hop på på denne båttypen. Eit stykke framme i framskuten er borda skjerva, eller skøytte, ihop av skråskorne bord. Det er berre på Sunnmøre vi finn denne byggjemåten. Spørsmåla kom naturleg fram; kvifor gjorde dei det slik her? Håvard Hatløy hadde fleire forklaringsmodellar. Det kunne ha med materialtilgangen å gjere, at dei måtte nytte materialen effektivt, eller det kunne skuldast at fiskarane på Sunnmøre måtte langt ut for å fange fisken og få han trygt tilbake. Kanskje det hadde samanheng med ein ny sageteknikk som opppgangssaga introduserte? Ein av journalistene snappa opp den første forklaringa og lurte på om dette kunne ha med sunnmøringens kjende nøysemd og sparevilje å gjere: All material skulle brukast, også bordrestar som då kunne skøytast i hop etter som tilfanget var. Håvard Hatløy let seg ikkje lokke med på ein slik tabloid forklaringsmodell. Så journalistane måtte nøye seg med det som var hovudkonklusjonen etter dette nye båtfunnet: Snidbetningen er ein svært gammal båttype. Båtbyggjartradisjonane på Sunnmøre er lange og sunnmøringane har ikkje vore redde for å gå eigne vegar i båtkonstruksjonen. Slik er det samanheng mellom båtbyggjarane som stod bak ottringen på naustveggen på Raffelneset og konstruktørane av dagens Xbow-båtar.
Håvard Hatløy viser fram båtborda frå 1712 som no er monterte på ein vegg på Ishavsmuseet på Brandal.
Få veit meir om den gamle sunnmørsbåten, snidbetningen, enn Håvard Hatløy på Herøy kystmuseum. Men også han lærer stadig noko nytt om båttypen som berre var i bruk på Sunnmøre, og i eit visst omfang i Romsdalen. Lenge meinte ein at stordomstida til denne båttypen var på 1800-talet. Så oppdaga dei ein snidbetning som skriv seg tilbake til tidleg 1700-tall, og eit nytt kapittel kan skrivast i soga om snidbetningen.

Bakgrunnen for det oppsiktsvekkande funnet er denne: Eigaren av eit naust på Raffelneset i Hareid kommune avdekka nokre båtbord då han fjerna blikkplatene som hadde dekt båtborda frå tidleg i 1970-åra. Dette var kring år 2000. Så gjekk det nokre år utan at noko vidare skjedde. Det vart ikkje teke tak i dette før området der naustet stod vart regulert til industriområde, planeringsarbeidet tok til og gravemaskinane nærma seg naustet. Då gjekk gode krefter saman for å berge båtborda, og Håvard fekk det praktiske arbeidet med å ta ned borda og montere dei opp på ein vegg på Ishavsmuseet på Hareid.
Håvard Hatløy med ein modell av snidbetningen som båtbyggjaren Saxe Bjørkedal laga til då han var 90 år. Modellen er i storleiken 1:10.



Dette skjedde i 2013, og på det tidspunktet visste ein ikkje kor gamle båtborda var, og når båten vart brukt til fiskeri langs sunnmørskysten. I ein artikkel som Håvard Hatløy skreiv i tidsskriftet Syft og Skaut i 2013 spekulerte han i om snidbetningen, ein ottring, kunne ha vore i eiga til Andreas Landmark som var fut på Sunnmøre fram til 1838. Landmark hadde base i Brandal, og med tilbakeføringa av båtborda til Ishavsmuseet ville i så fall båten ha kome tilbake til opphavsstaden.

Dei levde i uvisse om alderen på båten til dei fekk svar på nokre materialprøver som vart sende inn til Universitetet i Trondheim for analyse. Av prøvene gjekk det fram at den nytta materialen vart hoggen året 1712. Ein fekk med det vite at snidbetningen også var ein 1700-talsbåt og mest truleg kan ein føre historia til denne båttypen enno lengre attende. Kanskje tilbake til tida då oppgangssagene vart introduserte på Sunnmøre, i andre halvdel av 1500-talet.



Håvard Hatløy viser fram ein illustrasjon av ein sunnmørsottring frå Hans Strøm sin Søndmørs Beskrivelse frå 1762. Strøm seier ikkje noko om korleis båten vart bygd. No veit vi at det vart bygd snidbetningar også på Strøm si tid.
Fredag i førre veke vart det kalla inn til pressekonferanse for å presentere funnet og dei nye kunnskapane det har gjeve oss. Pressemøtet skjedde på Ishavsmuseet og det var Hareid kommune som inviterte. Dei hadde henta inn Håvard Hatløy som ekspert og han gjekk gjennom snidbetingssoga så langt ein kjenner ho fram til i dag. Håvard forklarte mellom anna tydinga av ordet snidbetning. Snid tyder skrå, og betning skriv seg frå ordet - botnen. Snidbetning tyder altså ein skrå botn, noko som viser til den spesielle måten båtborda er skøytte i hop på på denne båttypen. Eit stykke framme i framskuten er borda skjerva, eller skøytte, ihop av skråskorne bord. Det er berre på Sunnmøre vi finn denne byggjemåten. Spørsmåla kom naturleg fram; kvifor gjorde dei det slik her? Håvard Hatløy hadde fleire forklaringsmodellar. Det kunne ha med materialtilgangen å gjere, at dei måtte nytte materialen effektivt, eller det kunne skuldast at fiskarane på Sunnmøre måtte langt ut for å fange fisken og få han trygt tilbake. Kanskje det hadde samanheng med ein ny sageteknikk som opppgangssaga introduserte? Ein av journalistene snappa opp den første forklaringa og lurte på om dette kunne ha med sunnmøringens kjende nøysemd og sparevilje å gjere: All material skulle brukast, også bordrestar som då kunne skøytast i hop etter som tilfanget var. Håvard Hatløy let seg ikkje lokke med på ein slik tabloid forklaringsmodell. Så journalistane måtte nøye seg med det som var hovudkonklusjonen etter dette nye båtfunnet: Snidbetningen er ein svært gammal båttype. Båtbyggjartradisjonane på Sunnmøre er lange og sunnmøringane har ikkje vore redde for å gå eigne vegar i båtkonstruksjonen. Slik er det samanheng mellom båtbyggjarane som stod bak ottringen på naustveggen på Raffelneset og konstruktørane av dagens Xbow-båtar.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Farge på tilværelsen http://urtedrops.blogspot.com/2015/02/farge-pa-tilvrelsen.html http://urtedrops.blogspot.com/2015/02/farge-pa-tilvrelsen.html Tue, 10 Feb 2015 22:37:00 CET tone at Urtedrops Først av alt: Jeg har så lyst til å arrestere to påstander når det gjelder fargebruk før i tida!Påstand 1: Sunnmøre var en mørk og fargelaus landsdel. Folk gikk stort sett svartkledde, med senka blikk og folda hender. Vel, det kan nok stemme, men bare delvis - for om livssynet var mørkt, kunne fargebruken være frisk nok: under den svarte serken hadde damene understakker, og her var det ikke spart på fargene! Understakkene på bildet er fra ulike steder på Sunnmøre. De er vevd av "kjøpegarn", anilinfarga garn i skarpe farger som kom i handelen i 1870-åra.Påstand 2: Den gangen de farget ulla med fargeemner fra planter som var samla i naturen, ble fargene milde og duse, som de vi nå for tida kaller "naturfarger".Feil. Bare se garnet på bildet over. Det er farga med laven korkje (Ochrolechia tartarea), som du finner på gråsteinsberg eller store steiner langs kysten. Rimelig heftig farge, spør du meg!KorkjeKorkjen i seg sjøl er nokså unnselig og gråkvit, selv om den kan lyse opp i landskapet. Fra Syvde heter det at "Kviteblikk eller blikkmose ....-ein gråkvit lavart som ofte dekte heile overflata av større steinar. Slike blikksteinar vart ofte brukte som stadmerke i utmarka i fjellet. Dei kunne ofte ha eigne namn, såleis Gråkyra i Tennesskardet, Kviteblikket i Småkuslettene."Og slik ser den ut, korkjen. Den heter forresten nesten det samme på færøyisk: korki. Navnet skjemmer ingen, og antagelig har den fått navnet sitt fra keltisk. På gælisk og gammelirsk brukes nemlig ordet corcar for fargen purpur, i følge Klaus Høiland ved Botanisk Museum i Oslo.Purpur Fra de tidligste tider har rød farge vært ettertrakta. Den kostbare blårøde purpurfargen var fargen for de mektige: for keisere, paver og kardinaler. I antikken ble fargen utvunnet fra en liten strandsnegl - purpursneglen - av fønikerne øst i Middelhavet. Det var handelen med rødfarge som var grunnlaget for den mektige fønikiske staten. Til å framstille 1,4kg reint fargeemne gikk det med 12 000 snegler. Ikke rart det ble dyrt! Fønikere ble forresten kalt  det “røde folket” på grunn av denne viktige handelsvaren.Bibelen forteller hvordan Moses får instruks fra Gud om innredninga av tabernaklet (israelittenes telthelligdom) og om presteklærne: "-gull, sølv og kobber og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og gjetehår og rødfargede værskinn."  Håkon 5. Magnusson, hogd i kleber iStavanger DomkirkeEksportvarePå gammelnorsk kalte de korkje for litmosi, altså fargemose (lit eller let betyr farge). Og denne fabelaktige rødfargen som litmosen ga, har folk brukt på klærne sine her hos oss i mange hundre år, heilt siden middelalderen.Litmosen ble ikke bare sanka inn til hjemmefarging av ull, den var også en eksportartikkel. Når de skulle framstille farge av korkje, knuste de laven, fuktet den med urin og la den til gjæring på et lunt sted noen uker. Til slutt ble den eltet til kaker, som så gikk til eksport eller til hjemmebruk.I ei forordning om toll på forskjellige varer som ble utført fra Norge, er litmose nevnt. Dokumentet er datert 30.juli 1316, av selveste kongen, Håkon 5. Magnusson. Og eksporten gikk fra store deler av Vestlandet og Sørlandet, særlig til Skottland. Farging med korkjeDet fins nedskrevet tradisjon om farging med korkje fra mange bygder på Sunnmøre, men på 1800-tallet avtok bruken av korkje. Den fine rødfargen var ikke særlig lysekte, og etter hvert som mer holdbare rødfarger  kom i handelen, ble korkjen utkonkurrert. Randi Muldal, god kollega på Sunnmøre Museum, er en av dem som behersker kunsten å farge med korkje. Har du lyst til å prøve, viser hun hvordan på denne filmen. Kaupstad og korkjePå museet arbeider vi nå med ei stor, ny utstilling om Sunnmøre i middelalderen, den gangen Borgund (ikke å forveksle med stavkirka i Sogn!) var et senter for aktivitet og handel på Sunnmøre. Vi vet mye om denne byen etterhvert, som vi gleder oss til å fortelle. Og gjennom nye utgravninger på land og i sjøen finner vi stadig ut mer. Vi vet foreløpig ikke om korkje var en av eksportartiklene fra Borgund, sammen med tørrfisk, huder og skinn. Men kanskje var det slik, at røde fargeemner fra Borgund farga striper og ruter i de skotske kiltene - hvem vet?

Først av alt: Jeg har så lyst til å arrestere to påstander når det gjelder fargebruk før i tida!
Påstand 1: Sunnmøre var en mørk og fargelaus landsdel. Folk gikk stort sett svartkledde, med senka blikk og folda hender.
Vel, det kan nok stemme, men bare delvis - for om livssynet var mørkt, kunne fargebruken være frisk nok: under den svarte serken hadde damene understakker, og her var det ikke spart på fargene!
Understakkene på bildet er fra ulike steder på Sunnmøre. De er vevd av "kjøpegarn", anilinfarga garn i skarpe farger som kom i handelen i 1870-åra.


Påstand 2: Den gangen de farget ulla med fargeemner fra planter som var samla i naturen, ble fargene milde og duse, som de vi nå for tida kaller "naturfarger".
Feil. Bare se garnet på bildet over. Det er farga med laven korkje (Ochrolechia tartarea), som du finner på gråsteinsberg eller store steiner langs kysten. Rimelig heftig farge, spør du meg!


Korkje

Korkjen i seg sjøl er nokså unnselig og gråkvit, selv om den kan lyse opp i landskapet. Fra Syvde heter det at "Kviteblikk eller blikkmose ....-ein gråkvit lavart som ofte dekte heile overflata av større steinar. Slike blikksteinar vart ofte brukte som stadmerke i utmarka i fjellet. Dei kunne ofte ha eigne namn, såleis Gråkyra i Tennesskardet, Kviteblikket i Småkuslettene."


Og slik ser den ut, korkjen. Den heter forresten nesten det samme på færøyisk: korki. Navnet skjemmer ingen, og antagelig har den fått navnet sitt fra keltisk. På gælisk og gammelirsk brukes nemlig ordet corcar for fargen purpur, i følge Klaus Høiland ved Botanisk Museum i Oslo.


Purpur

Fra de tidligste tider har rød farge vært ettertrakta. Den kostbare blårøde purpurfargen var fargen for de mektige: for keisere, paver og kardinaler. I antikken ble fargen utvunnet fra en liten strandsnegl - purpursneglen - av fønikerne øst i Middelhavet. Det var handelen med rødfarge som var grunnlaget for den mektige fønikiske staten. Til å framstille 1,4kg reint fargeemne gikk det med 12 000 snegler. Ikke rart det ble dyrt! Fønikere ble forresten kalt  det “røde folket” på grunn av denne viktige handelsvaren.

Bibelen forteller hvordan Moses får instruks fra Gud om innredninga av tabernaklet (israelittenes telthelligdom) og om presteklærne: "-gull, sølv og kobber og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og gjetehår og rødfargede værskinn."

 
Håkon 5. Magnusson, hogd i kleber i
Stavanger Domkirke

Eksportvare

På gammelnorsk kalte de korkje for litmosi, altså fargemose (lit eller let betyr farge). Og denne fabelaktige rødfargen som litmosen ga, har folk brukt på klærne sine her hos oss i mange hundre år, heilt siden middelalderen.
Litmosen ble ikke bare sanka inn til hjemmefarging av ull, den var også en eksportartikkel. Når de skulle framstille farge av korkje, knuste de laven, fuktet den med urin og la den til gjæring på et lunt sted noen uker. Til slutt ble den eltet til kaker, som så gikk til eksport eller til hjemmebruk.
I ei forordning om toll på forskjellige varer som ble utført fra Norge, er litmose nevnt. Dokumentet er datert 30.juli 1316, av selveste kongen, Håkon 5. Magnusson. Og eksporten gikk fra store deler av Vestlandet og Sørlandet, særlig til Skottland.

 

Farging med korkje

Det fins nedskrevet tradisjon om farging med korkje fra mange bygder på Sunnmøre, men på 1800-tallet avtok bruken av korkje. Den fine rødfargen var ikke særlig lysekte, og etter hvert som mer holdbare rødfarger  kom i handelen, ble korkjen utkonkurrert. Randi Muldal, god kollega på Sunnmøre Museum, er en av dem som behersker kunsten å farge med korkje. Har du lyst til å prøve, viser hun hvordan på denne filmen.


 

Kaupstad og korkje

På museet arbeider vi nå med ei stor, ny utstilling om Sunnmøre i middelalderen, den gangen Borgund (ikke å forveksle med stavkirka i Sogn!) var et senter for aktivitet og handel på Sunnmøre. Vi vet mye om denne byen etterhvert, som vi gleder oss til å fortelle. Og gjennom nye utgravninger på land og i sjøen finner vi stadig ut mer. Vi vet foreløpig ikke om korkje var en av eksportartiklene fra Borgund, sammen med tørrfisk, huder og skinn. Men kanskje var det slik, at røde fargeemner fra Borgund farga striper og ruter i de skotske kiltene - hvem vet?







]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Tilbakeblikk på et jubileumsår http://eldarsblogg.blogspot.com/2014/12/tilbakeblikk-pa-et-jubileumsar.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2014/12/tilbakeblikk-pa-et-jubileumsar.html Sat, 20 Dec 2014 14:51:00 CET Eldar Høidal at Eldars blogg Direktør Ivar Gunnar Braaten ser tilbake på året som har gått.En fast førjulstradisjon i Stiftinga Sunnmøre Museum er julelunsjen i kafeen i Borgundgavlen siste fredagen før jul. Også i år hadde museumsvert Kari-Mette Aamelfot Tveit dekka på juleborda etter alle kunstens regler. Anretningsborda bugna av alle slags nydelige retter og gode marsipankaker.Stiftinga Sunnmøre Museum består av 13 ulike museumsenheter spredt rundt på Sunnmøre, og julelunsjen er en god anledning til å treffes for museumsansatte som til daglig har sin virksomhet et stykke fra hverandre. Det er mangt å holde seg oppdatert om, og nye samarbeidsprosjekt må diskuteres.2014 har vært et spesielt år for alle som driver med historieformidling. Det var jubileumsår for Eidsvollgrunnlova fra 1814. I sin årsoppsummering kom direktør Ivar Gunnar Braaten spesielt inn på dette. Stiftinga Sunnmøre Museum har planlagt jubileumsåret helt fra 2011, og en har konsentrert seg om tre hovedprosjekt som alle har tatt utgangspunkt i at stiftinga holder til i en kystregion. Det er formidlingsprosjektet Flåværleia, Dalsfjord Fyrmuseum har fått ny utstilling. I tillegg har det vært arbeidet for å få oppdatert og fornya middelaldermuseet på Borgundkaupangen. Her skal det føres opp et nytt bygg som gjør at museet kan drive helårsformidling, feks til skoleelever. Det er planen at det nye middelaldermuseet skal åpnes 11. desember 2015.Ivar Braaten nevnte også et fjerde 2014-prosjekt, næringhistoria for Sunnmøre som undertegna blogger har ført i pennen. Denne boka summerer opp 250-års sunnmørsk næringslivshistorie, og forteller om mennesker ut mot havgapet som har vært framoverlente og nyskapende i sin virksomhet på land og på sjø. Braaten mente at det kanskje var litt utypisk sunnmørsk å være tilbakeskuende og arbeide på museum. Men også museum må tilpasse seg tida og være framoverlente og se seg om etter nye måter å  formidle historia på. I denne sammenhengen var det naturlig for direktøren å nevne planene om et mobilt vitensenter som er tenkt plassert i museet sine lokaler i Borgundgavlen. Vitensenteret skal driftes som en selvstendig enhet, men det vil utvilsomt bli en gjensidig nytte- og læreeffekt for både museum og vitensenter gjennom en samlokalisering.God mat og gode ord til ansatte ved Stiftinga Sunnmøre Museum under juleavslutninga.Ivar Gunnar Braaten kom også inn på det gode samarbeidet som museet har med Stiftelsen Kjell Holm. Denne stiftelsen har tidligere finansiert ny båthall ved museet, den var hovedsponsor for sunnmørssoga, den er også med å skaffe midler til nytt undervisnings- og formidlingsbygg i Borgundkaupangen, og ikke minst har den skaffet finansiering til en fullskala bankskøyte som etter planen skal sjøsettes i løpet av 2015. Bankskøyta er bygd etter en modell som skipsbygger A.M. Liaaen laget i 1897. Denne stod i Bergen da Ålesund brant i 1904. Det er denne modellen som danner malen for de seinere bankskøyter som er bygget. Tidligere i desember ble denne bankskøytemodellen utlånt fra Bergen til Sunnmøre Museum, og den står nå i lokalene der de museumsansatte fikk servert sin julelunsj.Ivar G. Braaten avrundet sin  hilsen med å fortelle at det i disse dager er ti år siden han overtok som direktør ved museet. Styreleder Ragna Dahl Grønnevet fulgte opp dette poenget og sa at det har vært en stor utvikling i stiftinga i disse ti disse åra. Ved innledninga til 2005 var museumskonsolideringa i støpeskeia. Det var smått med samarbeid og samhold mellom de ulike enhetene. Nå opplever de museumsansatte seg som del av en større helhet. Denne sammensveisinga bidrar arrangement som den årlige juleavslutninga til.Som avrunding av festen fikk alle de ansatte tildelt den omtalte næringshistoria, "Gull av gråstein". Kanskje den kan gi inspirasjon til nye formidlingsprosjekt ved museet. Direktør Ivar Gunnar Braaten ser tilbake på året som har gått.En fast førjulstradisjon i Stiftinga Sunnmøre Museum er julelunsjen i kafeen i Borgundgavlen siste fredagen før jul. Også i år hadde museumsvert Kari-Mette Aamelfot Tveit dekka på juleborda etter alle kunstens regler. Anretningsborda bugna av alle slags nydelige retter og gode marsipankaker.

Stiftinga Sunnmøre Museum består av 13 ulike museumsenheter spredt rundt på Sunnmøre, og julelunsjen er en god anledning til å treffes for museumsansatte som til daglig har sin virksomhet et stykke fra hverandre. Det er mangt å holde seg oppdatert om, og nye samarbeidsprosjekt må diskuteres.

2014 har vært et spesielt år for alle som driver med historieformidling. Det var jubileumsår for Eidsvollgrunnlova fra 1814. I sin årsoppsummering kom direktør Ivar Gunnar Braaten spesielt inn på dette. Stiftinga Sunnmøre Museum har planlagt jubileumsåret helt fra 2011, og en har konsentrert seg om tre hovedprosjekt som alle har tatt utgangspunkt i at stiftinga holder til i en kystregion. Det er formidlingsprosjektet Flåværleia, Dalsfjord Fyrmuseum har fått ny utstilling. I tillegg har det vært arbeidet for å få oppdatert og fornya middelaldermuseet på Borgundkaupangen. Her skal det føres opp et nytt bygg som gjør at museet kan drive helårsformidling, feks til skoleelever. Det er planen at det nye middelaldermuseet skal åpnes 11. desember 2015.

Ivar Braaten nevnte også et fjerde 2014-prosjekt, næringhistoria for Sunnmøre som undertegna blogger har ført i pennen. Denne boka summerer opp 250-års sunnmørsk næringslivshistorie, og forteller om mennesker ut mot havgapet som har vært framoverlente og nyskapende i sin virksomhet på land og på sjø. Braaten mente at det kanskje var litt utypisk sunnmørsk å være tilbakeskuende og arbeide på museum. Men også museum må tilpasse seg tida og være framoverlente og se seg om etter nye måter å  formidle historia på. I denne sammenhengen var det naturlig for direktøren å nevne planene om et mobilt vitensenter som er tenkt plassert i museet sine lokaler i Borgundgavlen. Vitensenteret skal driftes som en selvstendig enhet, men det vil utvilsomt bli en gjensidig nytte- og læreeffekt for både museum og vitensenter gjennom en samlokalisering.


God mat og gode ord til ansatte ved Stiftinga Sunnmøre Museum under juleavslutninga.



Ivar Gunnar Braaten kom også inn på det gode samarbeidet som museet har med Stiftelsen Kjell Holm. Denne stiftelsen har tidligere finansiert ny båthall ved museet, den var hovedsponsor for sunnmørssoga, den er også med å skaffe midler til nytt undervisnings- og formidlingsbygg i Borgundkaupangen, og ikke minst har den skaffet finansiering til en fullskala bankskøyte som etter planen skal sjøsettes i løpet av 2015. Bankskøyta er bygd etter en modell som skipsbygger A.M. Liaaen laget i 1897. Denne stod i Bergen da Ålesund brant i 1904. Det er denne modellen som danner malen for de seinere bankskøyter som er bygget. Tidligere i desember ble denne bankskøytemodellen utlånt fra Bergen til Sunnmøre Museum, og den står nå i lokalene der de museumsansatte fikk servert sin julelunsj.

Ivar G. Braaten avrundet sin  hilsen med å fortelle at det i disse dager er ti år siden han overtok som direktør ved museet. Styreleder Ragna Dahl Grønnevet fulgte opp dette poenget og sa at det har vært en stor utvikling i stiftinga i disse ti disse åra. Ved innledninga til 2005 var museumskonsolideringa i støpeskeia. Det var smått med samarbeid og samhold mellom de ulike enhetene. Nå opplever de museumsansatte seg som del av en større helhet. Denne sammensveisinga bidrar arrangement som den årlige juleavslutninga til.

Som avrunding av festen fikk alle de ansatte tildelt den omtalte næringshistoria, "Gull av gråstein". Kanskje den kan gi inspirasjon til nye formidlingsprosjekt ved museet.


]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Da Søren Jaabek sa ja til Latinskolen http://ivargunnar.blogspot.com/2014/12/da-sren-jaabek-sa-ja-til-latinskolen.html http://ivargunnar.blogspot.com/2014/12/da-sren-jaabek-sa-ja-til-latinskolen.html Wed, 17 Dec 2014 14:38:00 CET ivargunnar at Aalesund- og Borgundberetninger Latinskolen, sett fra Øwregata.Fotografert en hustrig desemberdag i 2014.Stortinget opplevde noen hektiske maidager i 1863. Blant mange andre saker skulle det behandle tre søknader fra Romsdals Amt om å få opprette s.k. lærde skoler.  Både fra Molde, fra Kristiansund og fra Ålesund, var søknadene lange og velformulerte. Og, for virkelig å vise sitt sterke engasjement, hadde forkjemperne også samlet inn betydelige beløp til formålet.Latinskolen sett fra plana - og  delvis i skjul bak "lærerlønna"Trass i at forkjemperne for Kristiansund og Ålesund hadde samlet inn mest, hadde regjeringa innstilt på at Molde skulle få skolen. Et vektig argument var det nok at Molde fra før av hadde den eneste middelskolen i amtet. Imidlertid var det Ålesund som opplevde den sterkeste folkeveksten i disse åra. I perioden 1855 – 65 ble folketallet fordoblet.  Fisket var rikt, og næringslivet opplevde gode år. Med en slik vekst ville byen snart passere Kristiansund og bli den største i Romsdals Amt.Strid på StortingetI Stortinget var ikke noe avgjort på forhånd. To hele dager til ende bølget debatten fram og tilbake; fra talerstolen og langt ut i korridorene. Ålesunds fremste talsmann var byfogd Hilmar Martinius Strøm. Strøm var innvalgt representant for byene Ålesund og Molde. I denne saken framstod han imidlertid som talsmann for Ålesund i en slik grad at han pådro seg reprimande fra stortingspresidenten.Byfogd Hilmar Martinius Strøm.(Foto: Aalesunds Museum.)Så steilt stod partene mot hverandre at det til slutt måtte avgjøres ved navneopprop i hvilken rekkefølge byene skulle stemmes over.Og på tross av at Ålesund fikk god støtte fra bondeføreren og sparepolitikeren Søren Jaabek, var det Molde som trakk det lengste strået – i denne omgang.Endelig votering fant sted 11. mai. Her skulle det vise seg at Stortinget gikk langt videre enn forslaget fra regjeringa: Alle de tre byene skulle få sine lærde skoler! Ålesund riktignok med knappest margin: 58 mot 47 stemmer. Likevel; kampen var vunnet, og forkjemperne for de ulike alternativene overøste hverandre med gratulasjoner og lykkeønskninger.Slik så den første Latinskolen ut - fram til den ble flammenes rov i 1904.(foto: Aalesunds Museum)Skolen i KirkegataBare ett år tok det å reise det nye skolebygget i Kirkegata i Ålesund. Så 25. august 1864, kunne Latinskolen, eller Aalesunds Lærd- og Realskolen, som den ble hetende, høytidelig innvies. Det var biskop Peter H. G. Birkeland som holdt åpningstalen. Biskopen ordla seg både godt og grundig. Men kanskje var det ikke fritt for at den nytilsatte rektoren, bergenseren Christian Henrichsen, skottet seg litt urolig rundt i salen. For trass i at den nye gymnastikksalen var fullsatt, fantes det knapt nok en eneste vordende lærer blant de frammøtte. De fleste lærerstillingene stod nemlig fremdeles ubesatte. Skulle de da få rett, de fra andre sida av Romsdalsfjorden som hadde argumentert med at klimaet i sunnmørsbyen var altfor røft til at sarte akademikere ville finne på å bosette seg et slikt sted?Den nybygde Latinskolen i 1907.Arkitekt: Christian Fürst.(Foto: Aalesunds Museum.)Heldigvis ble spådommer snart gjort til skamme. Og da skolen åpnet 19. september, var hele lærerstaben, tre adjunkter og tre faglærere, på plass. Det første årskullet på 60 elever kunne dermed innta klasserommene under forsvarlig, faglig veiledning. –  Og siden den gang har det vært drevet skole på akkurat samme sted.
Latinskolen, sett fra Øwregata.
Fotografert en hustrig desemberdag i 2014.

Stortinget opplevde noen hektiske maidager i 1863. Blant mange andre saker skulle det behandle tre søknader fra Romsdals Amt om å få opprette s.k. lærde skoler.  Både fra Molde, fra Kristiansund og fra Ålesund, var søknadene lange og velformulerte. Og, for virkelig å vise sitt sterke engasjement, hadde forkjemperne også samlet inn betydelige beløp til formålet.


Latinskolen sett fra plana - og  delvis i skjul bak "lærerlønna"

Trass i at forkjemperne for Kristiansund og Ålesund hadde samlet inn mest, hadde regjeringa innstilt på at Molde skulle få skolen. Et vektig argument var det nok at Molde fra før av hadde den eneste middelskolen i amtet. Imidlertid var det Ålesund som opplevde den sterkeste folkeveksten i disse åra. I perioden 1855 – 65 ble folketallet fordoblet.  Fisket var rikt, og næringslivet opplevde gode år. Med en slik vekst ville byen snart passere Kristiansund og bli den største i Romsdals Amt.

Strid på Stortinget
I Stortinget var ikke noe avgjort på forhånd. To hele dager til ende bølget debatten fram og tilbake; fra talerstolen og langt ut i korridorene. Ålesunds fremste talsmann var byfogd Hilmar Martinius Strøm. Strøm var innvalgt representant for byene Ålesund og Molde. I denne saken framstod han imidlertid som talsmann for Ålesund i en slik grad at han pådro seg reprimande fra stortingspresidenten.

Byfogd Hilmar Martinius Strøm.
(Foto: Aalesunds Museum.)

Så steilt stod partene mot hverandre at det til slutt måtte avgjøres ved navneopprop i hvilken rekkefølge byene skulle stemmes over.

Og på tross av at Ålesund fikk god støtte fra bondeføreren og sparepolitikeren Søren Jaabek, var det Molde som trakk det lengste strået – i denne omgang.

Endelig votering fant sted 11. mai. Her skulle det vise seg at Stortinget gikk langt videre enn forslaget fra regjeringa: Alle de tre byene skulle få sine lærde skoler! Ålesund riktignok med knappest margin: 58 mot 47 stemmer. Likevel; kampen var vunnet, og forkjemperne for de ulike alternativene overøste hverandre med gratulasjoner og lykkeønskninger.

Slik så den første Latinskolen ut - fram til den ble flammenes rov i 1904.
(foto: Aalesunds Museum)

Skolen i Kirkegata
Bare ett år tok det å reise det nye skolebygget i Kirkegata i Ålesund. Så 25. august 1864, kunne Latinskolen, eller Aalesunds Lærd- og Realskolen, som den ble hetende, høytidelig innvies. Det var biskop Peter H. G. Birkeland som holdt åpningstalen. Biskopen ordla seg både godt og grundig. Men kanskje var det ikke fritt for at den nytilsatte rektoren, bergenseren Christian Henrichsen, skottet seg litt urolig rundt i salen. For trass i at den nye gymnastikksalen var fullsatt, fantes det knapt nok en eneste vordende lærer blant de frammøtte. De fleste lærerstillingene stod nemlig fremdeles ubesatte. Skulle de da få rett, de fra andre sida av Romsdalsfjorden som hadde argumentert med at klimaet i sunnmørsbyen var altfor røft til at sarte akademikere ville finne på å bosette seg et slikt sted?

Den nybygde Latinskolen i 1907.Arkitekt: Christian Fürst.
(Foto: Aalesunds Museum.)

Heldigvis ble spådommer snart gjort til skamme. Og da skolen åpnet 19. september, var hele lærerstaben, tre adjunkter og tre faglærere, på plass. Det første årskullet på 60 elever kunne dermed innta klasserommene under forsvarlig, faglig veiledning.
 –  Og siden den gang har det vært drevet skole på akkurat samme sted.



]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
En skoledag med tradisjonsmat http://eldarsblogg.blogspot.com/2014/10/noen-solfylte-dager-i-oktober-har-7.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2014/10/noen-solfylte-dager-i-oktober-har-7.html Thu, 16 Oct 2014 14:09:00 CEST Eldar Høidal at Eldars blogg Arve Yndestad hjelper elever fra Spjelkavik ungdomsskole med å få opp laksen fra kokegropa.Noen solfylte dager i oktober har sju 9. klasser fra Spjelkavik ungdomsskole laget mat på gamlemåten ved Sunnmøre Museum i Borgundgavlen. For elevene var dette en ganske eksotisk opplevelse. Her var det ikke bare å gå til butikkhyllene og plukke ut kjøtt, ost og brød ferdig innpakket og utporsjonert. Her skulle maten lages fra grunnen av uten hjelp av elektrisk strøm, mixmastere og mikroovn. - Hvor er springen, var det første en elev spurte etter da han kom til den tomme gryta som skulle fylles med vann. Her var ingen spring, men museumsformidler Arve Yndestad hadde hjulpet litt og henta vann i en trebøtte - kanskje fra nærmeste elv. En annen av hjelperme, Dag Brøther, hadde vært på museet fra kl. 07.00 om morgenen for å varme steinovnen der brøda skulle steikes. Men ellers var ungdommene med på hele prosessen, fra fersk og tørka råvare til delikate tradisjonsretter.Elevene ble fordelte på tre stasjoner. I Framgardsstova laga de eplesaft, flatbrød og mørpølse. Det var imponerende å se hvor regelmessige og fine pølser som vokste fram under kjøttkverna. Skryt fikk også jentene som laga flatbrød på steikeovnen. Ansvarlig for opplegget, Tone-Ellen Thune hadde knapt sett så fint avrunda og jevnt utkjevla flatbrød, fortalte hun. I neste hus var det Dag Brøther som ledet an. Her hadde elevene laget brøddeig som ble satt inn i den forhåndsoppvarma ovnen, og da undertegnede kom på besøk var elevene i ferd med å spa brøda ut. I et annet rom var det osteproduksjon, og siste finish var å tilføre ostestoffet krydder slik at det skulle få den rette smaken.På tredje og siste stasjon var det Arve Yndestad som hadde kontrollen. Der banka elevene store tørrfiskstykker til smågodt, varmrøykte laks og kokte laks i kokegroper. Arve var imponert over den framgangen elevene viste i løpet av de få timene arbeidet stod på. De skjønte etter hvert at det gikk an å lage varm mat uten elektrisitet eller andre moderne hjelpemidler. Arve supplerte med sine store historiske kunnskaper og fortalte hva menneskene hadde å hjelpe seg med i matlaginga i de forskjellige historiske periodene. Selv hadde han skaffet både gryter og kokestativ som var kopier av utstyr som var funnet i Gokstadskipet. Han dro også nyere historie og fortalte hvordan nordmenn måtte klare seg med lokale råvarer da engelske skip blokkerte norskekysten under Napoleonskrigene ca 1810. Da var sild og poteter en viktig del av kostholdet.Tone-Ellen Thune forteller hvor viktig samlinga rundt matbordet var før i tida.Høydepunktet under matdagen var samlinga rundt bordet da alle elevene fikk presentere sine produkt og fortelle om hvordan de hadde gått fram for å lage alle godsakene. Det var Tone-Ellen som inviterte til bords, og som fortalte at samlinga rundt matbordet var blant de daglige høydepunktene i det gamle bondesamfunnet. Da kunne folk utveksle erfaringer, og den eldre generasjonen kunne fortelle til de yngre hvordan de skulle gå fram for å føre tradisjoner og skikker videre. I vår travle hverdag har mange mistet dette samlingspunktet, sa Tone-Ellen. Folk kommer ikke sammen og snakker rundt mat.- og drikkebordet som før. Slik også i England, sa hun. Der borte bruker karene å komme sammen i pubene. Tidligere gikk praten livlig over ølglassene. Så kom mobiltelefonene og folk ble mer opptatt av å trykke på dem, enn av å prate med personen på andre sida av bordet. Da gjorde pubverten et grep. Han kutta av litt på stetten på ølglasset slik at det ikke stod støtt uten at mobiltelefonen ble lagt under som støtte. Med mobiltelefonen under glasset, tok praten seg opp igjen.Vi så ingen elev som tasta på mobiltelefonen under matøkta på Sunnmnøre Museum. De virket fornøyde med å få noen praktiske skoletimer, som altså resulterte i nydelig mat for unge og voksne. Denne bloggeren fikk for første gang smake mørpølse rett fra håndkverna. Pølsa hadde godgjort seg i varmt vann i tjue minutter, og var overraskende velsmakende. Det samme var mysen, en gul, klar væske som var restprodukt etter osteproduksjonen. Dersom man kokte mysen fikk man brunost, kunne Dag Brøther fortelle. Kjekt å komme ut fra skolestua og kontoret og få en smak av velsmakende tradisjonsmat. Opplegget til museet har blitt så godt tatt i mot ved Spjelkavik ungdomsskole at de har bestilt et lignende opplegg også neste år.Produksjon av mørpølse på gamlemåten. Arve Yndestad hjelper elever fra Spjelkavik ungdomsskole med å få opp laksen fra kokegropa.Noen solfylte dager i oktober har sju 9. klasser fra Spjelkavik ungdomsskole laget mat på gamlemåten ved Sunnmøre Museum i Borgundgavlen. For elevene var dette en ganske eksotisk opplevelse. Her var det ikke bare å gå til butikkhyllene og plukke ut kjøtt, ost og brød ferdig innpakket og utporsjonert. Her skulle maten lages fra grunnen av uten hjelp av elektrisk strøm, mixmastere og mikroovn. - Hvor er springen, var det første en elev spurte etter da han kom til den tomme gryta som skulle fylles med vann. Her var ingen spring, men museumsformidler Arve Yndestad hadde hjulpet litt og henta vann i en trebøtte - kanskje fra nærmeste elv. En annen av hjelperme, Dag Brøther, hadde vært på museet fra kl. 07.00 om morgenen for å varme steinovnen der brøda skulle steikes. Men ellers var ungdommene med på hele prosessen, fra fersk og tørka råvare til delikate tradisjonsretter.

Elevene ble fordelte på tre stasjoner. I Framgardsstova laga de eplesaft, flatbrød og mørpølse. Det var imponerende å se hvor regelmessige og fine pølser som vokste fram under kjøttkverna. Skryt fikk også jentene som laga flatbrød på steikeovnen. Ansvarlig for opplegget, Tone-Ellen Thune hadde knapt sett så fint avrunda og jevnt utkjevla flatbrød, fortalte hun. I neste hus var det Dag Brøther som ledet an. Her hadde elevene laget brøddeig som ble satt inn i den forhåndsoppvarma ovnen, og da undertegnede kom på besøk var elevene i ferd med å spa brøda ut. I et annet rom var det osteproduksjon, og siste finish var å tilføre ostestoffet krydder slik at det skulle få den rette smaken.

På tredje og siste stasjon var det Arve Yndestad som hadde kontrollen. Der banka elevene store tørrfiskstykker til smågodt, varmrøykte laks og kokte laks i kokegroper. Arve var imponert over den framgangen elevene viste i løpet av de få timene arbeidet stod på. De skjønte etter hvert at det gikk an å lage varm mat uten elektrisitet eller andre moderne hjelpemidler. Arve supplerte med sine store historiske kunnskaper og fortalte hva menneskene hadde å hjelpe seg med i matlaginga i de forskjellige historiske periodene. Selv hadde han skaffet både gryter og kokestativ som var kopier av utstyr som var funnet i Gokstadskipet. Han dro også nyere historie og fortalte hvordan nordmenn måtte klare seg med lokale råvarer da engelske skip blokkerte norskekysten under Napoleonskrigene ca 1810. Da var sild og poteter en viktig del av kostholdet.
Tone-Ellen Thune forteller hvor viktig samlinga rundt matbordet var før i tida.



Høydepunktet under matdagen var samlinga rundt bordet da alle elevene fikk presentere sine produkt og fortelle om hvordan de hadde gått fram for å lage alle godsakene. Det var Tone-Ellen som inviterte til bords, og som fortalte at samlinga rundt matbordet var blant de daglige høydepunktene i det gamle bondesamfunnet. Da kunne folk utveksle erfaringer, og den eldre generasjonen kunne fortelle til de yngre hvordan de skulle gå fram for å føre tradisjoner og skikker videre. I vår travle hverdag har mange mistet dette samlingspunktet, sa Tone-Ellen. Folk kommer ikke sammen og snakker rundt mat.- og drikkebordet som før. Slik også i England, sa hun. Der borte bruker karene å komme sammen i pubene. Tidligere gikk praten livlig over ølglassene. Så kom mobiltelefonene og folk ble mer opptatt av å trykke på dem, enn av å prate med personen på andre sida av bordet. Da gjorde pubverten et grep. Han kutta av litt på stetten på ølglasset slik at det ikke stod støtt uten at mobiltelefonen ble lagt under som støtte. Med mobiltelefonen under glasset, tok praten seg opp igjen.

Vi så ingen elev som tasta på mobiltelefonen under matøkta på Sunnmnøre Museum. De virket fornøyde med å få noen praktiske skoletimer, som altså resulterte i nydelig mat for unge og voksne. Denne bloggeren fikk for første gang smake mørpølse rett fra håndkverna. Pølsa hadde godgjort seg i varmt vann i tjue minutter, og var overraskende velsmakende. Det samme var mysen, en gul, klar væske som var restprodukt etter osteproduksjonen. Dersom man kokte mysen fikk man brunost, kunne Dag Brøther fortelle. Kjekt å komme ut fra skolestua og kontoret og få en smak av velsmakende tradisjonsmat. Opplegget til museet har blitt så godt tatt i mot ved Spjelkavik ungdomsskole at de har bestilt et lignende opplegg også neste år.


Produksjon av mørpølse på gamlemåten.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Museumsfolk på studietur til Polen http://eldarsblogg.blogspot.com/2014/09/museumsfolk-pa-studietur-til-polen.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2014/09/museumsfolk-pa-studietur-til-polen.html Mon, 29 Sep 2014 15:39:00 CEST Eldar Høidal at Eldars blogg Polske barn får være med å bygge tradisjonsbåt. (Foto: Ingvill Wille)I september var dei tilsette ved Stiftinga Sunnmøre Museum på kombinert sosial- og fagtur til Gdansk i Polen. Både Nord-Polen og Sunnmøre er kystområde og det har vore kontakt mellom desse områda i mange hundre år. Etter ein periode med jarnteppe og politisk kløyving er kontakten no gjenoppretta, og på flyet til og frå Polen opplevde dei museumstilsette at det no er rik utveksling av folk og impulsar mellom Gdansk-området og Sunnmøre. Flyruta Ålesund-Gdansk er ei ny form for arbeidsrute som har avløyst dei gamle bussrutene med arbeidsfolk som tidlegare kryssa kommunegrenser.Ein viktig del av opplegget på turen var vitjing til nokre av dei mange musea i Gdansk, mellom anna dei maritime musea som det var fleire av. Desse musea var av særleg interesse for ei gruppe på Sunnmøre Museum som dei siste par åra har arbeidd med eit formidlingsprosjekt om Flåværleia på Sunnmøre. Museumsformidlar Ingvill Wille har stått sentralt i dette arbeidet, og har vore med å henta inn eksempel på formidlingsopplegg andre stader. Ein institusjon som har drive dette langt i Noreg er fartyvernsenteret i Norheimsund. Og her kjem vi til poenget: Sunnmøringane stod ved ein oselvar-båt på det maritime museet i sentrum av Gdansk ein føremiddag. Dei kjende igjen den norske båttypen og kommenterte at dei kjende til dei som hadde bygd han. I same stunda som dei stod og betrakta båten kom båtfolket frå Norheimsund som hadde bygd oselvaren inn døra! Overraskinga var stor i begge leirar og gleda ikkje mindre. For det viste seg at hordalendingane var komne til Gdansk for å presentere eit heilt nytt formidlingsprosjekt for presse og samarbeidspartnarar. Ingvill fortel at ho hadde høyrt om prosjektet og lenge hadde vore nysgjerrig på korleis det var lagt opp. Der og då fekk dei invitasjon til å vere med på presentasjonen dagen etter. Naturleg nok vart det opprinnelege programmet lagt om, ein leigebil vart tinga og gjengen frå Flåversleia var dagen etter på plass for å sanke ny lærdom. Konklusjonen var; verda er ikkje stor, og båtfolket dei finn kvarandre uansett kvar dei er.Dei tipsa som dei fekk med seg frå båtvernsenteret i Hardanger vil ganske visst kome til nytte i arbeidet som båtinteresserte museumsfolk frå Sunnmøre i desse dagar arbeider med. På hamna i Ålesund er bygginga av ei stor bankskøyte i gang. Etter planen skal bankskøyta vere ferdig i 2015 og klar til  å møte storhavet året etter. Når slike prosjekt skal førebuast kan det vere nyttig med gode impulsar og kollegiale samtalar, anten desse skjer i Hardanger eller i Gdansk. Det er nyttig å kome ut, Det gjev stimulans i kvardagen og kunnskap ein kan formidle vidare i nærmiljøet.Petter Helland-Hansen frå Hardanger er ein erfaren båtbyggjar. (Foto: Ingvill Wille) Polske barn får være med å bygge tradisjonsbåt. (Foto: Ingvill Wille)I september var dei tilsette ved Stiftinga Sunnmøre Museum på kombinert sosial- og fagtur til Gdansk i Polen. Både Nord-Polen og Sunnmøre er kystområde og det har vore kontakt mellom desse områda i mange hundre år. Etter ein periode med jarnteppe og politisk kløyving er kontakten no gjenoppretta, og på flyet til og frå Polen opplevde dei museumstilsette at det no er rik utveksling av folk og impulsar mellom Gdansk-området og Sunnmøre. Flyruta Ålesund-Gdansk er ei ny form for arbeidsrute som har avløyst dei gamle bussrutene med arbeidsfolk som tidlegare kryssa kommunegrenser.

Ein viktig del av opplegget på turen var vitjing til nokre av dei mange musea i Gdansk, mellom anna dei maritime musea som det var fleire av. Desse musea var av særleg interesse for ei gruppe på Sunnmøre Museum som dei siste par åra har arbeidd med eit formidlingsprosjekt om Flåværleia på Sunnmøre. Museumsformidlar Ingvill Wille har stått sentralt i dette arbeidet, og har vore med å henta inn eksempel på formidlingsopplegg andre stader. Ein institusjon som har drive dette langt i Noreg er fartyvernsenteret i Norheimsund. Og her kjem vi til poenget: Sunnmøringane stod ved ein oselvar-båt på det maritime museet i sentrum av Gdansk ein føremiddag. Dei kjende igjen den norske båttypen og kommenterte at dei kjende til dei som hadde bygd han. I same stunda som dei stod og betrakta båten kom båtfolket frå Norheimsund som hadde bygd oselvaren inn døra! Overraskinga var stor i begge leirar og gleda ikkje mindre. For det viste seg at hordalendingane var komne til Gdansk for å presentere eit heilt nytt formidlingsprosjekt for presse og samarbeidspartnarar. Ingvill fortel at ho hadde høyrt om prosjektet og lenge hadde vore nysgjerrig på korleis det var lagt opp. Der og då fekk dei invitasjon til å vere med på presentasjonen dagen etter. Naturleg nok vart det opprinnelege programmet lagt om, ein leigebil vart tinga og gjengen frå Flåversleia var dagen etter på plass for å sanke ny lærdom. Konklusjonen var; verda er ikkje stor, og båtfolket dei finn kvarandre uansett kvar dei er.

Dei tipsa som dei fekk med seg frå båtvernsenteret i Hardanger vil ganske visst kome til nytte i arbeidet som båtinteresserte museumsfolk frå Sunnmøre i desse dagar arbeider med. På hamna i Ålesund er bygginga av ei stor bankskøyte i gang. Etter planen skal bankskøyta vere ferdig i 2015 og klar til  å møte storhavet året etter. Når slike prosjekt skal førebuast kan det vere nyttig med gode impulsar og kollegiale samtalar, anten desse skjer i Hardanger eller i Gdansk. Det er nyttig å kome ut, Det gjev stimulans i kvardagen og kunnskap ein kan formidle vidare i nærmiljøet.
Petter Helland-Hansen frå Hardanger er ein erfaren båtbyggjar. (Foto: Ingvill Wille)

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Rynkete roser http://urtedrops.blogspot.com/2014/08/rynkete-roser.html http://urtedrops.blogspot.com/2014/08/rynkete-roser.html Thu, 14 Aug 2014 16:32:00 CEST tone at Urtedrops I fjøresteinene hjemme står denne frodige damen og har blomstret ustoppelig hele sommeren, år etter år. Når vinterorkanene har flådd grastuene av berget, har hun klamret seg fast, om så bare med ei lita grein. Og når våren har kommet, har hun skutt i været, lagt seg skikkelig ut, og pynta berget med blomster og nyper. Det er grokraft i damen, men akkurat det er ikke uproblematisk.Rosa rugosa, eller rynkerose, kommer opprinnelig fra Kina, hvor den er kjent i hvertfall i tusen år. Den ble innført til Europa fra Japan tidlig på 1800-tallet, og det tok ikke lang tid før den var å finne i norske hager. Den ble populær med sine enkle, store blomster, mørkegrønne blad og store, røde nyper, og ble solgt i mengder fra gartneriene som hekkroser. For meg er den rimelig retro: ingen hage på 1960-tallet var komplett uten minst en rynkerosebusk.Ved rotskudd og frø (nypene kan til og med følge havstrømmene uten å miste spireevnen) sprer den seg vilt der den kan komme til, og så tallrik er den blitt at den nå står på Artsdatabankens svarteliste over arter som utgjør en økologisk risiko i Norge. Slike rømlinger fra hagene våre konkurrerer ut andre arter som vokser vilt i naturen, og påvirker dermed både plante- og dyreliv.Rødlista hund og svartelista plante: Norsk lundehund Pil av Stjernepoten og Rosa rugosaSå Rosae rugosa som den heter på latin,  er nok "den slemme kusina" i sin familie av nyttige planter. For rosefamilien har i all tid forsynt både mennesker og dyr med ingredienser til mat, medisin, øl og vin: epler og moreller, bringebær og jordbær, bjørnebær og multer, plommer, hegg, og nyperoser.Men for flere enn meg er rynkerosa et sommertegn - flott å se på, velduftende og til og med full av nyttig c-vitamin i nypene. Så mens sommeren ennå er her, samler jeg røde rosenblad og lager rosensaft. Denne oppskriften er fra den danske boka "Spis dit ukrudt" av Anette Olesen.ROSENSAFT200g rosenbladca 150g sukker1 liter vannsaft fra en sitronPlukk rosenblad og legg dem i bløt i 1 liter kaldt vann. Varm opp vannet til kokepunktet. Sil rosenbladene fra og varm opp vannet igjen. Tilsett sitronsaft og smak til med sukker og evt. en anelse kanel.Drikk utblandet i vann og pynt med rosenblad. Mer om roser finner du her: I say love, it is a flower
I fjøresteinene hjemme står denne frodige damen og har blomstret ustoppelig hele sommeren, år etter år. Når vinterorkanene har flådd grastuene av berget, har hun klamret seg fast, om så bare med ei lita grein. Og når våren har kommet, har hun skutt i været, lagt seg skikkelig ut, og pynta berget med blomster og nyper. Det er grokraft i damen, men akkurat det er ikke uproblematisk.


Rosa rugosa, eller rynkerose, kommer opprinnelig fra Kina, hvor den er kjent i hvertfall i tusen år. Den ble innført til Europa fra Japan tidlig på 1800-tallet, og det tok ikke lang tid før den var å finne i norske hager. Den ble populær med sine enkle, store blomster, mørkegrønne blad og store, røde nyper, og ble solgt i mengder fra gartneriene som hekkroser. For meg er den rimelig retro: ingen hage på 1960-tallet var komplett uten minst en rynkerosebusk.

Ved rotskudd og frø (nypene kan til og med følge havstrømmene uten å miste spireevnen) sprer den seg vilt der den kan komme til, og så tallrik er den blitt at den nå står på Artsdatabankens svarteliste over arter som utgjør en økologisk risiko i Norge. Slike rømlinger fra hagene våre konkurrerer ut andre arter som vokser vilt i naturen, og påvirker dermed både plante- og dyreliv.

Rødlista hund og svartelista plante: Norsk lundehund Pil av Stjernepoten og Rosa rugosa

Rosae rugosa som den heter på latin,  er nok "den slemme kusina" i sin familie av nyttige planter. For rosefamilien har i all tid forsynt både mennesker og dyr med ingredienser til mat, medisin, øl og vin: epler og moreller, bringebær og jordbær, bjørnebær og multer, plommer, hegg, og nyperoser.


Men for flere enn meg er rynkerosa et sommertegn - flott å se på, velduftende og til og med full av nyttig c-vitamin i nypene. Så mens sommeren ennå er her, samler jeg røde rosenblad og lager rosensaft. Denne oppskriften er fra den danske boka "Spis dit ukrudt" av Anette Olesen.

ROSENSAFT
200g rosenblad
ca 150g sukker
1 liter vann
saft fra en sitron

Plukk rosenblad og legg dem i bløt i 1 liter kaldt vann. Varm opp vannet til kokepunktet. Sil rosenbladene fra og varm opp vannet igjen. Tilsett sitronsaft og smak til med sukker og evt. en anelse kanel.
Drikk utblandet i vann og pynt med rosenblad.

Mer om roser finner du her: I say love, it is a flower]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Middelaldersus i Borgundkaupangen http://eldarsblogg.blogspot.com/2014/05/middelaldersus-i-borgundkaupangen.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2014/05/middelaldersus-i-borgundkaupangen.html Sat, 31 May 2014 21:11:00 CEST Eldar Høidal at Eldars blogg Tungt rusta hærmenn i kamp. Til venstre med ryggen til, styrar ved Landbruksmuseet, Petter Ose. Vidare ser vi ein av bispens stridsmenn med nettingrustning som gav effektivt vern mot sverd- og økseslag, men ikkje mot pilar.For om lag 800 år sidan var Borgundkaupangen den største handelsstaden mellom Bergen og Trondheim. Det var torsken i havet som la grunnlaget for busetnad og handelsverksemd. Hit kom bøndene frå fjordane og frå kysten med turrfisken sin som vart omsett for klingande mynt og varer. Dagane 31.5 og 1.6 vart noko av livet i den gamle handelsstaden gjenskapt. Gjennom Sunnmøre Middelalderfestival ville Sunnmøre Museum gje dei besøkande ei reise tilbake gjennom hundreåra til midten av 1200-talet då Borgundkaupangen var på sitt mest aktive.Handelsstaden var også eit kyrkjeleg sentrum og det var då rimeleg at det var bisp Peter av Borgund (Per Sæther) som fekk føre an i prosesjon som markerte opninga av festivalen. Han vart følgt av menneske i fargerike kostyme og musikarar med tidsriktige instrument. Prosesjonen stoppa i sentrum av stemneplassen der fylkeskultursjef, Heidi-Iren Wedlog Olsen, stod for den formelle opninga av festivalen. Bispen fekk så ordet for å gå gjennom nokre av dei aktivitetane små og store kunne vere med på dei to stemnedagane.Eit av dei innslaga mange var spente på var hærkampen, det store slaget om Borgund, som herolden kalla det. Middelalderen var ei urolig tid, og dei fleste spørsmål og maktkampar vart den gongen avgjorde på slagmarka, ikkje rundt forhandlingsbordet. Slåssing er ikkje ufarleg, heller ikkje middelalderslåssing, så kamparenaen var reservert kynidge hærmenn og -kvinner. Dette er menneske som er levande opptekne av historie og som reiser rundt på slike festivalar for å vise korleis det kunne ha gått for seg i strid for 800 år sidan. Nokre kom frå Trøndelag, andre frå Bergen. Det var plass for nokre lokale stridsmenn også. Då kampen starta sprang dei fram mot fienden med høge rop og heva  skjold og våpen. Det var tydeleg at det var litt psykologi med i spelet. Det var visst om å gjere å verke modig og handlekraftig slik at motstandaren skulle skjøne at det her var folk som kunne sine saker og ikkje var lette å skubbe seg på. Det såg ut til å vere ein jamn strid, men folk fall etter kvart ned på bakken, og til slutt så stod det berre ein soldat igjen på beina. Heldigvis var ikkje skadane verre enn at alle krigarane etter ei kort stund reiste seg igjen, og etter ei lita pause var kampen igang på nytt. På den tunge pustinga skjøna vi at dette er ein krevjande aktivitet. Ein av grunnane til det er at krigarane er tungt utrusta. Ein frå bispens hærflokk viste etter kampen fram utrustninga si. Det var ein mangelags tydrakt inst, ein ringrustning utapå, hjelm på hovudet og metallvern på knea. I tillegg hadde han både skjold og sverd.Per Weddegjerde og Dagfinn Ullaland frå Sunnmøre Museum utfordra kvarandre til bogeskyttarduell. Per vann den jamne kampen. Bogeekspert Heidi Haugene følgjer spent med.Her var fredlegare aktivitetar også. Tone Anda hadde hausta inn frå urtehagen og kunne tilby urteblandingar både for behandling  av opne sår og hovudverk. På nabobordet vart det servert smaksprøver på heimebrygga mjød med ulike styrkegrader. Over grillen hang ein godt oppvarma gris, som vart tilbereidd på beste vis av lokale meisterkokkar. Kjøtet vart servert med kålrot og salatar som tilbehør, men ikkje poteter. Potetene var ikkje i vanleg bruk på våre kantar før langt ut på 1800-talet.Arrangørane hadde lagt særleg vinn på at borna skulle få utfalde seg på festivalen. Heidi Haugene var i full sving med å instruere born i bogeskyting, Ragnvald Holvik inviterte til båtlaging, her var både prinsesseskule og ridderskule, skrivestove og eventyrtelt. Spennnande, men også litt skummelt var det å la seg låse inn i gapestokken."Kva gale har du gjort," vart denne jenta spurt. Sikkert ikkje så mykje, men det var greitt å få prøve gapestokken likevel.Festivalområdet hadde eit sterkt internasjonalt preg. Mange av dei telta som kransa stemneplassen tilhøyrde utlendingar som har gjort det til eit levebrød å selje middelaldereffektar og formidle middelalderhistorie. Dei hadde ikkje mindre å fare med av kunnskap og middelaldareffektar museet sine eigne tilsette. Nokre viste korleis ein farga klede i middelalderen, Håvard Hatløy baud fram heimelaga saudeskinnspelsar og sjølvaste middelaldersjefen, Jarle Sulebust, gav innføring i gamal skriftkunst.Etter publikumsoppslutninga å døme er folk flest nysgjerrige på fortida. Og fortida formidla på så levande vis som dette appellerer tydelegvis svært breidt. Arrangørane reknar med at middelalderfestivalen er komen for å bli. Og i tida framover skal Sunnmøre Museum sette inn store ressursar for å styrke middelalderformidlinga gjennom ei ny, fast utstilling.Middelalderhistorikar Jarle Sulebust instruerer i gammal "skjønnskrift".  Tungt rusta hærmenn i kamp. Til venstre med ryggen til, styrar ved Landbruksmuseet, Petter Ose. Vidare ser vi ein av bispens stridsmenn med nettingrustning som gav effektivt vern mot sverd- og økseslag, men ikkje mot pilar.For om lag 800 år sidan var Borgundkaupangen den største handelsstaden mellom Bergen og Trondheim. Det var torsken i havet som la grunnlaget for busetnad og handelsverksemd. Hit kom bøndene frå fjordane og frå kysten med turrfisken sin som vart omsett for klingande mynt og varer. Dagane 31.5 og 1.6 vart noko av livet i den gamle handelsstaden gjenskapt. Gjennom Sunnmøre Middelalderfestival ville Sunnmøre Museum gje dei besøkande ei reise tilbake gjennom hundreåra til midten av 1200-talet då Borgundkaupangen var på sitt mest aktive.

Handelsstaden var også eit kyrkjeleg sentrum og det var då rimeleg at det var bisp Peter av Borgund (Per Sæther) som fekk føre an i prosesjon som markerte opninga av festivalen. Han vart følgt av menneske i fargerike kostyme og musikarar med tidsriktige instrument. Prosesjonen stoppa i sentrum av stemneplassen der fylkeskultursjef, Heidi-Iren Wedlog Olsen, stod for den formelle opninga av festivalen. Bispen fekk så ordet for å gå gjennom nokre av dei aktivitetane små og store kunne vere med på dei to stemnedagane.

Eit av dei innslaga mange var spente på var hærkampen, det store slaget om Borgund, som herolden kalla det. Middelalderen var ei urolig tid, og dei fleste spørsmål og maktkampar vart den gongen avgjorde på slagmarka, ikkje rundt forhandlingsbordet. Slåssing er ikkje ufarleg, heller ikkje middelalderslåssing, så kamparenaen var reservert kynidge hærmenn og -kvinner. Dette er menneske som er levande opptekne av historie og som reiser rundt på slike festivalar for å vise korleis det kunne ha gått for seg i strid for 800 år sidan. Nokre kom frå Trøndelag, andre frå Bergen. Det var plass for nokre lokale stridsmenn også. Då kampen starta sprang dei fram mot fienden med høge rop og heva  skjold og våpen. Det var tydeleg at det var litt psykologi med i spelet. Det var visst om å gjere å verke modig og handlekraftig slik at motstandaren skulle skjøne at det her var folk som kunne sine saker og ikkje var lette å skubbe seg på. Det såg ut til å vere ein jamn strid, men folk fall etter kvart ned på bakken, og til slutt så stod det berre ein soldat igjen på beina. Heldigvis var ikkje skadane verre enn at alle krigarane etter ei kort stund reiste seg igjen, og etter ei lita pause var kampen igang på nytt. På den tunge pustinga skjøna vi at dette er ein krevjande aktivitet. Ein av grunnane til det er at krigarane er tungt utrusta. Ein frå bispens hærflokk viste etter kampen fram utrustninga si. Det var ein mangelags tydrakt inst, ein ringrustning utapå, hjelm på hovudet og metallvern på knea. I tillegg hadde han både skjold og sverd.
Per Weddegjerde og Dagfinn Ullaland frå Sunnmøre Museum utfordra kvarandre til bogeskyttarduell. Per vann den jamne kampen. Bogeekspert Heidi Haugene følgjer spent med.



Her var fredlegare aktivitetar også. Tone Anda hadde hausta inn frå urtehagen og kunne tilby urteblandingar både for behandling  av opne sår og hovudverk. På nabobordet vart det servert smaksprøver på heimebrygga mjød med ulike styrkegrader. Over grillen hang ein godt oppvarma gris, som vart tilbereidd på beste vis av lokale meisterkokkar. Kjøtet vart servert med kålrot og salatar som tilbehør, men ikkje poteter. Potetene var ikkje i vanleg bruk på våre kantar før langt ut på 1800-talet.

Arrangørane hadde lagt særleg vinn på at borna skulle få utfalde seg på festivalen. Heidi Haugene var i full sving med å instruere born i bogeskyting, Ragnvald Holvik inviterte til båtlaging, her var både prinsesseskule og ridderskule, skrivestove og eventyrtelt. Spennnande, men også litt skummelt var det å la seg låse inn i gapestokken.
"Kva gale har du gjort," vart denne jenta spurt. Sikkert ikkje så mykje, men det var greitt å få prøve gapestokken likevel.

Festivalområdet hadde eit sterkt internasjonalt preg. Mange av dei telta som kransa stemneplassen tilhøyrde utlendingar som har gjort det til eit levebrød å selje middelaldereffektar og formidle middelalderhistorie. Dei hadde ikkje mindre å fare med av kunnskap og middelaldareffektar museet sine eigne tilsette. Nokre viste korleis ein farga klede i middelalderen, Håvard Hatløy baud fram heimelaga saudeskinnspelsar og sjølvaste middelaldersjefen, Jarle Sulebust, gav innføring i gamal skriftkunst.

Etter publikumsoppslutninga å døme er folk flest nysgjerrige på fortida. Og fortida formidla på så levande vis som dette appellerer tydelegvis svært breidt. Arrangørane reknar med at middelalderfestivalen er komen for å bli. Og i tida framover skal Sunnmøre Museum sette inn store ressursar for å styrke middelalderformidlinga gjennom ei ny, fast utstilling.

Middelalderhistorikar Jarle Sulebust instruerer i gammal "skjønnskrift". 


]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Telefoniske tilbakeblikk http://ivargunnar.blogspot.com/2014/03/telefoniske-tilbakeblikk.html http://ivargunnar.blogspot.com/2014/03/telefoniske-tilbakeblikk.html Thu, 13 Mar 2014 18:11:00 CET ivargunnar at Aalesund- og Borgundberetninger Ålesund - slik byen såg ut på den tida da den første telefonen kom hit. (Foto: Aalesunds Museum) Å ringe er ikkje kva det var – lenger. Det var det likevel ganske lenge. Fram til kanskje for ti, kanskje for 20 år sidan. Det kjem an på korleis ein reknar det. Så vidt eg hugsar tok dei første mobiltelefonane til å dukke opp på byrjinga av 90-talet. Nokre blytunge beist var dei. Dei måtte berast i ein bag, og dei kosta ein formue. Så noko vidare utbreiing, det fekk desse telefonane aldri.Langt tryggare då med den velprøvde, grå 67-modellen. Den hadde både plystretone og eige bord i entreen. Plasseringa var nøye uttenkt. For her måtte alle som stakk innom, ta underet i augesyn, før dei kunne tre inn i stova.Ei tante i KristiansandFor sjølv om vi hadde telefon heime, var den av den heilsvarte femtitalsutgåva; med røret festa til ein leidning av det slaget som stadig snurra seg rundt seg sjølv. Og som difor med jamne mellomrom måtte greiast opp i – som ein annan garnvase. Å snakke i ein slik ein, det gjorde vi berre ein sjeldan gong; når ei tante til dømes ringte for å ønske god jul eller fin fødselsdag. Gjennom røret hørtest samme tanta ut som ho hadde eit eller anna uforklarleg virus på stemmebandet.  Når eg så trefte henne att i levande live, snakka ho tilsynelatande heilt vanleg. Det måtte difor vere telefonen som vrei stemma henna til det bortimot ukjennelege. Teknikken var altså ikkje perfekt – konkluderte tiåringen verdsvant. – Det var fordi ho ringte heilt i frå Kristiansand, sa foreldra mine. Og sjølvsagt godtok eg det. Kristiansand var jo uvanleg langt unna. Om lag som på ein annan planet! I alle høve verka det slik for ein gutunge i Ålesund på 60-talet.Eit teknologisk under67-modellen - eit teknologisk under!Men så kom altså 67-modellen. Og ei anna tid vart innleia. Ein lågmælt, nærast unnskyldande, plystretone møtte meg da eg ein dag i dette året steig inn i entreen i huset til ein kamerat. Som i transe vart eg ståande. For å lytte – og for å sjå: For ikkje berre var dette teknologiske underet utført i kledeleg grått – i staden for den svarte saken som så lenge minnet mitt rakk hadde vore synonymt med denne gjenstanden. Men det var meir enn fargen, mykje meir: Smekre, avrunda former, gjennomskinleg talskive mot raud botn og, kanskje det mest imponerande av alt: ein leidning som var spiralforma, nett som ei anna springfjør. Denne makelause løysinga gjorde jo faktisk at telefonrøret kunne løftast mykje lenger bort frå sjølve apparatet enn lengda på leidningen skulle tilseie. Og i den grad leidningen skapte floke, var ei slik langt enklare å løyse opp i enn dei tidlegare utgåvene hadde vore. Dessutan, best av alt: Springfjørforma gjorde at heile innretninga endra karakter: Ikkje lenger berre ein klumpete sak som var naudsynt dersom ein ville bli høyrt lenger unna enn det den menneskelege røysta rakk. Telefonen kunne frå no av òg reknast som pynt: Ein teknologisk prydgjenstand som helste besøkande velkommen, der den residerte på sitt faste bord i entreen. Samtidig signaliserte 67-modellen at her i huset var det meste på stell: både når det gjaldt velstand, når det gjaldt teknologisk medvit, og, ikkje minst, når det gjaldt  å forsere dei, på den tida, endelause telefonkøane.Møtet mitt med den grå 67-modellen munna difor ut i ein klar og eintydig konklusjon: Dette måtte vere høgdepunktet når det gjaldt samband mellom menneske. Lenger gjekk det nok ikkje an å nå. Og, kvifor skulle no det kunne ha noko føre seg? Det var vel nok, no?For telefonen hadde jo på dette tidspunktet allereie ei svært så lang utvikling bak seg. Nesten hundre år – for å vere presis. Det vil seie, tilbake til 1870-åra:Ein ålesundar i Filadelfia1870-åra var rik på tekniske nyvinningar. Det var separatorar og 4-takts forbrenningsmotorar. Det var automobil og elektrisk bane. Det var glødelampe. Det var fonograf. Og det var telefon:Noko slikt som dette var det visstnok at Bell synte fram i Filadelfia i 1876.På verdsutstillinga i Filadelfia, USA, i 1876, var det at Alexander Graham Bell synte fram oppfinninga si, telefonen, for første gang offentleg.  På denne utstillinga var òg den raskt veksande fiskeribyen Ålesund, representert. Det var handelsforeininga i byen som hadde tatt initiativet til deltakinga. Bidraget frå Ålesund bestod av ulike fiskereiskap og modellar, i tillegg til smaksprøvar av ymse fiskeprodukt.Deltakinga på Filadelfia-utstillinga kom til å få innverknad på utviklinga av næringslivet i Ålesund – og det på fleire vis: Medisintran spesielt, men òg klippfisk og andre fiskeprodukt vart gjort kjent i nye marknader. Deltakarane fekk med seg heim ny kunnskap om driftsmåtar og om reiskapsbruk. Ein av deltakarane sytte dessutan for å ta med seg noko heilt anna, heim til Ålesund:Joakim Anderssen var forretningsmann og dansk visekonsul i Ålesund. Anderssen var oppnemnt som fagdommar for fiskeridelen av Filadelfia-utstillinga. Det som likevel gjorde sterkast inntrykk på ham, var da han såg Alexander Graham Bell syne fram dei aller første telefonapparata.I si bok «Ålesunds-telefonens historie» (1946) har Odd Vollan skildra det som skjedde:«…Det lyktes ham (Anderssen) å få tak i to telefoner, som han sendte heim til Ålesund til sin 16-årige sønn Jens. (…) Konsul Joak. Anderssen hadde hus i Skaret, der Skaregata no krysser Storgata, og der ble sannsynligvis den første telefonsamtale i Norge ført…»Nokre år seinare vart denne guten, Jens Bull- Anderssen, intervjua om saken. Han fortale da mellom anna:«…Det var ikke rare greiene. Vi plasserte apparatene i to bygninger, og det var bare så vidt vi kunne høre hverandre…»Desse apparata hadde ikkje mikrofon. Ein måtte dermed snakke og lytte i same trakt. Alt året etter – altså i 1877 – fekk ein kopla Bells sitt lytteapparat til Thomas Alva Edisons sin nye mikrofon. Dermed fekk ein dei første brukbare telefonapparata. Men da var altså nyvinninga alt teken i bruk i Ålesund.90 år seinare synte telefonen seg som eit under, og statussymbol, i grått plastmateriale. Som blikkfang i ein velsituert heim. Og i dag? I dag er telefon noko vi helst nyttar til alt anna enn samtalar. Og leidningar; dei er som kjent berre til opplading…Avlutningsvis ein romantisk hyllest til sentralborddamene. Sentralboddamene såg til at alle samtalar gjekk der dei skulle gå - men vart til slutt innhenta av den teknologiske utviklinga, dei óg: )
Ålesund - slik byen såg ut på den tida da den første telefonen kom hit. (Foto: Aalesunds Museum)

 Å ringe er ikkje kva det var – lenger. Det var det likevel ganske lenge. Fram til kanskje for ti, kanskje for 20 år sidan. Det kjem an på korleis ein reknar det. Så vidt eg hugsar tok dei første mobiltelefonane til å dukke opp på byrjinga av 90-talet. Nokre blytunge beist var dei. Dei måtte berast i ein bag, og dei kosta ein formue. Så noko vidare utbreiing, det fekk desse telefonane aldri.

Langt tryggare då med den velprøvde, grå 67-modellen. Den hadde både plystretone og eige bord i entreen. Plasseringa var nøye uttenkt. For her måtte alle som stakk innom, ta underet i augesyn, før dei kunne tre inn i stova.



Ei tante i Kristiansand

For sjølv om vi hadde telefon heime, var den av den heilsvarte femtitalsutgåva; med røret festa til ein leidning av det slaget som stadig snurra seg rundt seg sjølv. Og som difor med jamne mellomrom måtte greiast opp i – som ein annan garnvase. Å snakke i ein slik ein, det gjorde vi berre ein sjeldan gong; når ei tante til dømes ringte for å ønske god jul eller fin fødselsdag. Gjennom røret hørtest samme tanta ut som ho hadde eit eller anna uforklarleg virus på stemmebandet. 


Når eg så trefte henne att i levande live, snakka ho tilsynelatande heilt vanleg. Det måtte difor vere telefonen som vrei stemma henna til det bortimot ukjennelege. Teknikken var altså ikkje perfekt – konkluderte tiåringen verdsvant.


– Det var fordi ho ringte heilt i frå Kristiansand, sa foreldra mine. Og sjølvsagt godtok eg det. Kristiansand var jo uvanleg langt unna. Om lag som på ein annan planet! I alle høve verka det slik for ein gutunge i Ålesund på 60-talet.


Eit teknologisk under

67-modellen - eit teknologisk under!
Men så kom altså 67-modellen. Og ei anna tid vart innleia. Ein lågmælt, nærast unnskyldande, plystretone møtte meg da eg ein dag i dette året steig inn i entreen i huset til ein kamerat. Som i transe vart eg ståande. For å lytte – og for å sjå: For ikkje berre var dette teknologiske underet utført i kledeleg grått – i staden for den svarte saken som så lenge minnet mitt rakk hadde vore synonymt med denne gjenstanden. Men det var meir enn fargen, mykje meir: Smekre, avrunda former, gjennomskinleg talskive mot raud botn og, kanskje det mest imponerande av alt: ein leidning som var spiralforma, nett som ei anna springfjør.


Denne makelause løysinga gjorde jo faktisk at telefonrøret kunne løftast mykje lenger bort frå sjølve apparatet enn lengda på leidningen skulle tilseie. Og i den grad leidningen skapte floke, var ei slik langt enklare å løyse opp i enn dei tidlegare utgåvene hadde vore. Dessutan, best av alt: Springfjørforma gjorde at heile innretninga endra karakter: Ikkje lenger berre ein klumpete sak som var naudsynt dersom ein ville bli høyrt lenger unna enn det den menneskelege røysta rakk. Telefonen kunne frå no av òg reknast som pynt: Ein teknologisk prydgjenstand som helste besøkande velkommen, der den residerte på sitt faste bord i entreen. Samtidig signaliserte 67-modellen at her i huset var det meste på stell: både når det gjaldt velstand, når det gjaldt teknologisk medvit, og, ikkje minst, når det gjaldt  å forsere dei, på den tida, endelause telefonkøane.


Møtet mitt med den grå 67-modellen munna difor ut i ein klar og eintydig konklusjon: Dette måtte vere høgdepunktet når det gjaldt samband mellom menneske. Lenger gjekk det nok ikkje an å nå. Og, kvifor skulle no det kunne ha noko føre seg? Det var vel nok, no?


For telefonen hadde jo på dette tidspunktet allereie ei svært så lang utvikling bak seg. Nesten hundre år – for å vere presis. Det vil seie, tilbake til 1870-åra:


Ein ålesundar i Filadelfia

1870-åra var rik på tekniske nyvinningar. Det var separatorar og 4-takts forbrenningsmotorar. Det var automobil og elektrisk bane. Det var glødelampe. Det var fonograf. Og det var telefon:


Noko slikt som dette var det visstnok at Bell synte fram i Filadelfia i 1876.
På verdsutstillinga i Filadelfia, USA, i 1876, var det at Alexander Graham Bell synte fram oppfinninga si, telefonen, for første gang offentleg.  På denne utstillinga var òg den raskt veksande fiskeribyen Ålesund, representert. Det var handelsforeininga i byen som hadde tatt initiativet til deltakinga. Bidraget frå Ålesund bestod av ulike fiskereiskap og modellar, i tillegg til smaksprøvar av ymse fiskeprodukt.


Deltakinga på Filadelfia-utstillinga kom til å få innverknad på utviklinga av næringslivet i Ålesund – og det på fleire vis: Medisintran spesielt, men òg klippfisk og andre fiskeprodukt vart gjort kjent i nye marknader. Deltakarane fekk med seg heim ny kunnskap om driftsmåtar og om reiskapsbruk.


Ein av deltakarane sytte dessutan for å ta med seg noko heilt anna, heim til Ålesund:



Joakim Anderssen var forretningsmann og dansk visekonsul i Ålesund. Anderssen var oppnemnt som fagdommar for fiskeridelen av Filadelfia-utstillinga. Det som likevel gjorde sterkast inntrykk på ham, var da han såg Alexander Graham Bell syne fram dei aller første telefonapparata.


I si bok «Ålesunds-telefonens historie» (1946) har Odd Vollan skildra det som skjedde:


«…Det lyktes ham (Anderssen) å få tak i to telefoner, som han sendte heim til Ålesund til sin 16-årige sønn Jens. (…) Konsul Joak. Anderssen hadde hus i Skaret, der Skaregata no krysser Storgata, og der ble sannsynligvis den første telefonsamtale i Norge ført…»


Nokre år seinare vart denne guten, Jens Bull- Anderssen, intervjua om saken. Han fortale da mellom anna:


«…Det var ikke rare greiene. Vi plasserte apparatene i to bygninger, og det var bare så vidt vi kunne høre hverandre…»


Desse apparata hadde ikkje mikrofon. Ein måtte dermed snakke og lytte i same trakt. Alt året etter – altså i 1877 – fekk ein kopla Bells sitt lytteapparat til Thomas Alva Edisons sin nye mikrofon. Dermed fekk ein dei første brukbare telefonapparata. Men da var altså nyvinninga alt teken i bruk i Ålesund.


90 år seinare synte telefonen seg som eit under, og statussymbol, i grått plastmateriale. Som blikkfang i ein velsituert heim. 

Og i dag? I dag er telefon noko vi helst nyttar til alt anna enn samtalar. Og leidningar; dei er som kjent berre til opplading…




Avlutningsvis ein romantisk hyllest til sentralborddamene. Sentralboddamene såg til at alle samtalar gjekk der dei skulle gå - men vart til slutt innhenta av den teknologiske utviklinga, dei óg: 

)






]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Møbelmuseet i boks! http://eldarsblogg.blogspot.com/2014/03/mbelmuseet-i-boks.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2014/03/mbelmuseet-i-boks.html Sat, 01 Mar 2014 09:57:00 CET Eldar Høidal at Eldars blogg Kjetil Tandstad ved NMFS ønskjer velkomen til opning av den nye permanente utstillinga ved museet.Etter mange månader med førebuing kunne endeleg dagleg leiar ved Norsk Møbelfaglig Senter (NMFS) i Sykkylven, Kjetil Tandstad, ønskje velkomen til flunkande ny utstilling ved NMFS. Opninga av den permanente utstillinga; Ver så god sitt, inneber eit langt steg framover for møbelmuseet som starta verksemda si i den fasjonable Berli-villaen på Klokkehaugen i Sykkylven i 1995. Der var det ikkje plass til noka stor utstilling. Betre vart det då NMFS flytte til den tidlegare Strømmefabrikken i Aure sentrum i 2000. Men det var først no i 2014 at senteret fekk på plass ein større og brei presentasjon av norsk og internasjonal møbelhistorie for dei siste hundre åra. Mange personar har vore involvert i produksjonen av utstillinga, fortalde Kjetil Tandstad under opningsarrangementet fredag 28.mars. Utstillingskonsulent Tone Anda la eit grunnlag som fleire har utvikla vidare. Dei som arbeidde mest med prosjektet dei siste månadane var designaren Svein Asbjørnsen og modellutviklar Arve Grønmo. Tandstad fortalde at den siste hylla med småmøblar frå Vitra-museet kom på plass same føremiddagen som opninga skjedde.Om innhaldet i utstillinga kan vi lese dette på møbelmuseet sine heimesider: "Ver så god, sitt, heiter utstillinga, som vil bli den største permanente historiske utstillinga av norske industrimøblar. Her kan ein sjå møbelprodukt og produksjon frå dei tidlege kjellarbedriftene si tid. Her blir det også vist korleis bransjen gjennom mekanisering, spesialisering og stort pågangsmot har nådd fram til dagens høgteknologiske og internasjonaliserte produksjon.Utstillinga viser også 30 klassiske møbelprodukt frå dei siste seksti åra, plukka ut av ein nasjonal fagjury som dei beste som er laga her i landet. Ein kan også sjå ei samling med 50 klassiske miniatyrar av europeiske designmøblar gjennom hundre år. Dette var design som, medvite eller ikkje, også påverka norske og sunnmørske møbelskaparar."Fleire framførte helsingstalar under opningsarrangementet. Mellom desse var styreleiar Ragna Dahl Grønnevet i Stiftinga Sunnmøre Museum som også har driftsansvaret for møbelmuseet. Ho rosa det gode miljøet som var rundt Norsk Møbelfaglig Senter. - Når vi skal fortelje om korleis samarbeidet mellom museum, vennelag, næringsliv og kommune kan skje, viser vi til Sykkylven, sa Grønnevet. - Her dreg de i same retninga, og resultata blir som vi ser i dag gode. Styreleiar ved NMFS, Otto-Magne Strømmegjerde, drog opp dei historiske linene, og sa at det ikkje var sjølsagt at møbelmuseet skulle kome til Sykkylven. Både Ørsta, Stranda og Stordal ville også gjerne ha denne nasjonale institusjonen. Men det var ikkje meir enn rimeleg at museet kom til den kommunen som har vore sjølve kraftsenteret i norsk møbelproduksjon dei siste tiåra. Og at det var eit godt val ser vi i dag, når vi kan opne ei ny utstilling som er frukt av samarbeidet med eit levande bransjemiljø. Første styreleiar i NMFS, Inge Langlo, helsa også på den store dagen. Han innleia med å seie at det i utgangspunktet var meininga at NMFS skulle bli noko meir enn eit reint museum. Det skulle også ha ei utviklingsside for bransjen i dag. No såg han at også historieformidling kunne ha ein eigenverdi. - Det er viktig å ta med seg inspirasjonen frå dei som gjekk foran og viste veg. Dei gjorde det med kreativitet og pågangsmot. Dette er verdiar som held enno, meinte Langlo. Ordførar Petter Lyshol som også var framme og gratulerte med dagen, kunne samstundes avsløre at det nye kompetansesenteret for møbelindustrien same dagen hadde blitt fullfinansiert. Dermed er alle møbelbrikkene på plass i Sykkylven, både det historiske bakteppet og visjonane om framtidas møbelindustri. Med det er draumen sentergrunnleggaren framfor nokon, Inge Langlo, ein gang hadde, nær oppfylt. Kjetil Tandstad ved NMFS ønskjer velkomen til opning av den nye permanente utstillinga ved museet.
Etter mange månader med førebuing kunne endeleg dagleg leiar ved Norsk Møbelfaglig Senter (NMFS) i Sykkylven, Kjetil Tandstad, ønskje velkomen til flunkande ny utstilling ved NMFS. Opninga av den permanente utstillinga; Ver så god sitt, inneber eit langt steg framover for møbelmuseet som starta verksemda si i den fasjonable Berli-villaen på Klokkehaugen i Sykkylven i 1995. Der var det ikkje plass til noka stor utstilling. Betre vart det då NMFS flytte til den tidlegare Strømmefabrikken i Aure sentrum i 2000. Men det var først no i 2014 at senteret fekk på plass ein større og brei presentasjon av norsk og internasjonal møbelhistorie for dei siste hundre åra.

Mange personar har vore involvert i produksjonen av utstillinga, fortalde Kjetil Tandstad under opningsarrangementet fredag 28.mars. Utstillingskonsulent Tone Anda la eit grunnlag som fleire har utvikla vidare. Dei som arbeidde mest med prosjektet dei siste månadane var designaren Svein Asbjørnsen og modellutviklar Arve Grønmo. Tandstad fortalde at den siste hylla med småmøblar frå Vitra-museet kom på plass same føremiddagen som opninga skjedde.

Om innhaldet i utstillinga kan vi lese dette på møbelmuseet sine heimesider: "Ver så god, sitt, heiter utstillinga, som vil bli den største permanente historiske utstillinga av norske industrimøblar. Her kan ein sjå møbelprodukt og produksjon frå dei tidlege kjellarbedriftene si tid. Her blir det også vist korleis bransjen gjennom mekanisering, spesialisering og stort pågangsmot har nådd fram til dagens høgteknologiske og internasjonaliserte produksjon.Utstillinga viser også 30 klassiske møbelprodukt frå dei siste seksti åra, plukka ut av ein nasjonal fagjury som dei beste som er laga her i landet. Ein kan også sjå ei samling med 50 klassiske miniatyrar av europeiske designmøblar gjennom hundre år. Dette var design som, medvite eller ikkje, også påverka norske og sunnmørske møbelskaparar."



Fleire framførte helsingstalar under opningsarrangementet. Mellom desse var styreleiar Ragna Dahl Grønnevet i Stiftinga Sunnmøre Museum som også har driftsansvaret for møbelmuseet. Ho rosa det gode miljøet som var rundt Norsk Møbelfaglig Senter. - Når vi skal fortelje om korleis samarbeidet mellom museum, vennelag, næringsliv og kommune kan skje, viser vi til Sykkylven, sa Grønnevet. - Her dreg de i same retninga, og resultata blir som vi ser i dag gode. Styreleiar ved NMFS, Otto-Magne Strømmegjerde, drog opp dei historiske linene, og sa at det ikkje var sjølsagt at møbelmuseet skulle kome til Sykkylven. Både Ørsta, Stranda og Stordal ville også gjerne ha denne nasjonale institusjonen. Men det var ikkje meir enn rimeleg at museet kom til den kommunen som har vore sjølve kraftsenteret i norsk møbelproduksjon dei siste tiåra. Og at det var eit godt val ser vi i dag, når vi kan opne ei ny utstilling som er frukt av samarbeidet med eit levande bransjemiljø. Første styreleiar i NMFS, Inge Langlo, helsa også på den store dagen. Han innleia med å seie at det i utgangspunktet var meininga at NMFS skulle bli noko meir enn eit reint museum. Det skulle også ha ei utviklingsside for bransjen i dag. No såg han at også historieformidling kunne ha ein eigenverdi. - Det er viktig å ta med seg inspirasjonen frå dei som gjekk foran og viste veg. Dei gjorde det med kreativitet og pågangsmot. Dette er verdiar som held enno, meinte Langlo. Ordførar Petter Lyshol som også var framme og gratulerte med dagen, kunne samstundes avsløre at det nye kompetansesenteret for møbelindustrien same dagen hadde blitt fullfinansiert. Dermed er alle møbelbrikkene på plass i Sykkylven, både det historiske bakteppet og visjonane om framtidas møbelindustri. Med det er draumen sentergrunnleggaren framfor nokon, Inge Langlo, ein gang hadde, nær oppfylt.]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Da C. J. Hambro var med på å hjelpe Ålesund. http://ivargunnar.blogspot.com/2014/01/da-c-j-hambro-var-med-pa-hjelpe-alesund.html http://ivargunnar.blogspot.com/2014/01/da-c-j-hambro-var-med-pa-hjelpe-alesund.html Fri, 28 Feb 2014 11:57:00 CET ivargunnar at Aalesund- og Borgundberetninger Ålesund i ruiner. Buholmen er en av få bydeler som står igjen.(Foto: Aalesunds Museum.)Da den knapt 19 år gamle Carl Joachim Hambro en januardag i 1904 satte seg ned i sitt hjem i Bergen for å bla gjennom dagens avis, måtte han gni seg i øynene. Han måtte lese om igjen. Og om igjen. Overskriftene formelig slo mot ham: En av landets driftigste byer, fiskeribyen Ålesund, var utslettet! Tusenvis av mennesker var drevet på flukt av flammehavet. Under den kraftige vinden var hundrevis av bygninger i løpet av få timer forvandlet til rykende ruiner. Den unge studenten nølte ikke, men bestemte seg der og da for å delta i hjelpearbeidet i den brannherjede byen. Han ble dermed én av mange bergensere som meldte seg som frivillige for å være med på å hjelpe de mer enn 10 000 ålesundere som var blitt offer for ildens herjinger denne skjebne-natten, den 23. januar 1904.Carl Joachim Hambro.(Foto: Wikipedia.)I erindringsboken "De første studenterår", som utkom i 1950, gir den seinere avismann, parlamentariker og stortingspresident et levende innblikk i hvorledes representanter for de som kom med nødhjelp til byen, opplevde de første kaotiske dagene etter denne altutslettende brannkatastrofen. Interessant også at han framhever ålesundsbrannen som et tidsskille - ikke bare i norsk historie, men også i et større perspektiv: "... Det var en vennlig, en hjelpsom, i tilbakeblikket nesten naiv tid som ebbet ut. Den store krig mellom Japan og Russland brøt ut ennu mens hjelpearbeidet i Aalesund var i full gang. --Port Arthur var den neste by som blev raseret, den første i en lang, lang rekke av byer som er lagt øde av menneskenes brutalitet gjennem firti år..."Når vi kjenner fasiten på 1900-tallet, har en slik vurdering absolutt noe for seg. Der og da var det imidlertid først og fremst den enorme viljen til å hjelpe, som ble lagt merke til."Den var øieblikkelig, og den var spontan." Keiser Wilhelm 2.(Foto: Wikipedia.)– Slik karakteriserer Hambro den tyske keisers storstilte hjelpeaksjon til brannofrene i Ålesund. Så snart som Wilhelm 2. fikk nyss om hva som hadde skjedd, sørget han for at flere skip ble sendt nordover. Fullastet med ulltepper, bygningsmaterialer, telt og medisinsk utstyr, og medbringende leger, sykepleiere og bygningsfolk, ankret de første skipa opp på Aspevågen få dager etter brannen. Tyske marinegaster gikk snart i gang med å bygge brakker og gi hjelp der det trengtes. Deres utrettelige innsats gjennom den første, kaotiske tida, var nok sentral for å skape optimisme og framtidstro i den ødelagte byen.De tyske hjelpeskipa var imidlertid ikke de aller første som ankom Ålesund. Allerede om ettermiddagen på branndagen lørdag 23. januar, ankret en båt opp ved Skansekaia. Om bord var den aldrende forfatter Alexander L. Kielland. Kielland, som på dette tidspunktet var amtmann og bodde i Molde, hadde rekvirert dampskipet "Rauma" og lastet det med matvarer og ulltepper. Fra havnevesenets lager på Skansekaia, ett av de få bygga som stod igjen i bysentrum, satte Kielland i gang med den første utdelinga til de som hadde mistet hus og hjem. Også andre var raskt på pletten for å hjelpe. Agent Br. Brynildsen tok initiativ til innsamling av mat og klær blant sine bysbarn i Bergen. Allerede om kvelden den 23. dro han nordover med "Helga", fullastet med gaver til brannofrene.Fiskerimyndighetene, med Johan Hjort i spissen, sørget for at misjonsskipet "Eliezer" ble slept nordover for å tjene som losjiskip for husløse ålesundere. Og det var nettopp ombord i "Eliezer" at student Hambro fikk anvist ei køye da han kom til den nedbrente byen.Ruinbyen Ålesund - sett mot nord. Bygningene som stod igjen på Skansekaiable tatt i bruk som lager for innkomne gaver til brannofrene.(Foto: Aalesunds Museum.)Stort bruk for den køya fikk han likevel ikke. For i de ni døgna Hambro var i Ålesund, var han knapt ute av de klærne han stod og gikk i. Hambro ble satt til å være med på sortering og fordeling av mat og klær. Det var et arbeid som for øvrig ble ledet av en annen bergenser, fiskeripioneren Johan Hjort. I følge hans egen skildring, opplevde Hambro få forsøk på tyveri fra varelagrene – trass i at byen manglet det meste av ordensmakt i denne perioden. Til og med drikkevarene fikk stort sett være i fred.I den grad Hambo opplevde vanskeligheter, var det i forhold til byens myndigheter. Noen tilfeller skildres: For eksempel ble det forlangt at de provisoriske skura som var satt opp ved kaiene, skulle fjernes. Begrunnelsen av var slike bygninger stred mot de kommunale byggeforskriftene. Dette nektet naturlig nok Hambro å etterkomme. Og lagerskura ble stående.Selv om han tydelig anerkjente den tyske keiserens innsats for å hjelpe ålesunderne, mente Hambro at de store tyske hjelpeskipa også bidrog til å komplisere arbeidet med å dele ut mat og andre nødvendighetsvarer. Utdelingskomiteen fulgte prinsippet om at det kun var de som hadde et arbeid å utføre, som fikk utdelt mat. Andre hadde ikke noe i den nedbrente byen å gjøre, og skulle derfor heller ikke være med i betraktningen når det gjaldt nødhjelp. Slike prinsipp viste seg imidlertid vanskelig å håndheve i praksis. Stadig dukket der opp folk som ikke hadde lovlig opphold i byen. Og ved å ro ut til et av de tyske skipa, ble de tildelt både mat og husrom. I tillegg ble de overdynget med gaver - i følge Hambro. Ombord i "Nordstjernen" residerte amtmannen, Alexander L. Kielland. I følge student Hambro passet den aldrende litterat godt inn der: For, "...han virket også som en ruin fra en periode med større tømmer, når han vandret rundt med sin pelspjekkert, med pelslue på hodet og stokken i hånden..."Alexander L. Kielland. Her på sokkel i Molde.Dessuten tygget Kielland skråtobakk - og det "... ikke uten iver." Studenten ventet andaktsfullt på at et og annet åndfullt ord skulle utgå fra den store forfatterens munn. Det gjorde det ikke. Derfra kom der kun en og annen tynn tobakksstråle.Carl Joachim Hambro omtaler også den utmattelsen som etter hvert kom til å bre seg blant de ganske få som var satt til å administrere dette omfattende hjelpearbeidet. Dager og uker med minimalt med søvn, satte sine spor. Skråtobakk ble delt ut som oppkvikkende middel for å kunne holde det gående gjennom lange og kalde vinternetter.Og da beskjeden kom om at hjelpekomiteen skulle oppløses, forlot den knapt nitten år gamle studenten den nedbrente byen med lett hjerte. Lengselen etter et varmt bad og reine klær overskygget alt annet. Ålesund i ruiner. Buholmen er en av få bydeler som står igjen.
(Foto: Aalesunds Museum.)



Da den knapt 19 år gamle Carl Joachim Hambro en januardag i 1904 satte seg ned i sitt hjem i Bergen for å bla gjennom dagens avis, måtte han gni seg i øynene. Han måtte lese om igjen. Og om igjen. Overskriftene formelig slo mot ham: En av landets driftigste byer, fiskeribyen Ålesund, var utslettet! Tusenvis av mennesker var drevet på flukt av flammehavet. Under den kraftige vinden var hundrevis av bygninger i løpet av få timer forvandlet til rykende ruiner. 


Den unge studenten nølte ikke, men bestemte seg der og da for å delta i hjelpearbeidet i den brannherjede byen. Han ble dermed én av mange bergensere som meldte seg som frivillige for å være med på å hjelpe de mer enn 10 000 ålesundere som var blitt offer for ildens herjinger denne skjebne-natten, den 23. januar 1904.


Carl Joachim Hambro
Carl Joachim Hambro.
(Foto: Wikipedia.)
I erindringsboken "De første studenterår", som utkom i 1950, gir den seinere avismann, parlamentariker og stortingspresident et levende innblikk i hvorledes representanter for de som kom med nødhjelp til byen, opplevde de første kaotiske dagene etter denne altutslettende brannkatastrofen. Interessant også at han framhever ålesundsbrannen som et tidsskille - ikke bare i norsk historie, men også i et større perspektiv: 


"... Det var en vennlig, en hjelpsom, i tilbakeblikket nesten naiv tid som ebbet ut. Den store krig mellom Japan og Russland brøt ut ennu mens hjelpearbeidet i Aalesund var i full gang. --Port Arthur var den neste by som blev raseret, den første i en lang, lang rekke av byer som er lagt øde av menneskenes brutalitet gjennem firti år..."


Når vi kjenner fasiten på 1900-tallet, har en slik vurdering absolutt noe for seg. Der og da var det imidlertid først og fremst den enorme viljen til å hjelpe, som ble lagt merke til.

"Den var øieblikkelig, og den var spontan."

Vilhelm II av Tyskland
Keiser Wilhelm 2.
(Foto: Wikipedia.)
– Slik karakteriserer Hambro den tyske keisers storstilte hjelpeaksjon til brannofrene i Ålesund. Så snart som Wilhelm 2. fikk nyss om hva som hadde skjedd, sørget han for at flere skip ble sendt nordover. Fullastet med ulltepper, bygningsmaterialer, telt og medisinsk utstyr, og medbringende leger, sykepleiere og bygningsfolk, ankret de første skipa opp på Aspevågen få dager etter brannen. Tyske marinegaster gikk snart i gang med å bygge brakker og gi hjelp der det trengtes. Deres utrettelige innsats gjennom den første, kaotiske tida, var nok sentral for å skape optimisme og framtidstro i den ødelagte byen.


De tyske hjelpeskipa var imidlertid ikke de aller første som ankom Ålesund. Allerede om ettermiddagen på branndagen lørdag 23. januar, ankret en båt opp ved Skansekaia. Om bord var den aldrende forfatter Alexander L. Kielland. Kielland, som på dette tidspunktet var amtmann og bodde i Molde, hadde rekvirert dampskipet "Rauma" og lastet det med matvarer og ulltepper. Fra havnevesenets lager på Skansekaia, ett av de få bygga som stod igjen i bysentrum, satte Kielland i gang med den første utdelinga til de som hadde mistet hus og hjem. 


Også andre var raskt på pletten for å hjelpe. Agent Br. Brynildsen tok initiativ til innsamling av mat og klær blant sine bysbarn i Bergen. Allerede om kvelden den 23. dro han nordover med "Helga", fullastet med gaver til brannofrene.


Fiskerimyndighetene, med Johan Hjort i spissen, sørget for at misjonsskipet "Eliezer" ble slept nordover for å tjene som losjiskip for husløse ålesundere. Og det var nettopp ombord i "Eliezer" at student Hambro fikk anvist ei køye da han kom til den nedbrente byen.



Ruinbyen Ålesund - sett mot nord.
Bygningene som stod igjen på Skansekaia
ble tatt i bruk som lager for innkomne gaver til brannofrene.
(Foto: Aalesunds Museum.)

Stort bruk for den køya fikk han likevel ikke. For i de ni døgna Hambro var i Ålesund, var han knapt ute av de klærne han stod og gikk i. Hambro ble satt til å være med på sortering og fordeling av mat og klær. Det var et arbeid som for øvrig ble ledet av en annen bergenser, fiskeripioneren Johan Hjort. I følge hans egen skildring, opplevde Hambro få forsøk på tyveri fra varelagrene – trass i at byen manglet det meste av ordensmakt i denne perioden. Til og med drikkevarene fikk stort sett være i fred.


I den grad Hambo opplevde vanskeligheter, var det i forhold til byens myndigheter. Noen tilfeller skildres: For eksempel ble det forlangt at de provisoriske skura som var satt opp ved kaiene, skulle fjernes. Begrunnelsen av var slike bygninger stred mot de kommunale byggeforskriftene. Dette nektet naturlig nok Hambro å etterkomme. Og lagerskura ble stående.


Selv om han tydelig anerkjente den tyske keiserens innsats for å hjelpe ålesunderne, mente Hambro at de store tyske hjelpeskipa også bidrog til å komplisere arbeidet med å dele ut mat og andre nødvendighetsvarer. Utdelingskomiteen fulgte prinsippet om at det kun var de som hadde et arbeid å utføre, som fikk utdelt mat. Andre hadde ikke noe i den nedbrente byen å gjøre, og skulle derfor heller ikke være med i betraktningen når det gjaldt nødhjelp. Slike prinsipp viste seg imidlertid vanskelig å håndheve i praksis. Stadig dukket der opp folk som ikke hadde lovlig opphold i byen. Og ved å ro ut til et av de tyske skipa, ble de tildelt både mat og husrom. I tillegg ble de overdynget med gaver - i følge Hambro. 




Ombord i "Nordstjernen" residerte amtmannen, Alexander L. Kielland. I følge student Hambro passet den aldrende litterat godt inn der: 


For, "...han virket også som en ruin fra en periode med større tømmer, når han vandret rundt med sin pelspjekkert, med pelslue på hodet og stokken i hånden..."


Alexander L. Kielland. Her på sokkel i Molde.
Dessuten tygget Kielland skråtobakk - og det "... ikke uten iver." Studenten ventet andaktsfullt på at et og annet åndfullt ord skulle utgå fra den store forfatterens munn. Det gjorde det ikke. Derfra kom der kun en og annen tynn tobakksstråle.


Carl Joachim Hambro omtaler også den utmattelsen som etter hvert kom til å bre seg blant de ganske få som var satt til å administrere dette omfattende hjelpearbeidet. Dager og uker med minimalt med søvn, satte sine spor. Skråtobakk ble delt ut som oppkvikkende middel for å kunne holde det gående gjennom lange og kalde vinternetter.


Og da beskjeden kom om at hjelpekomiteen skulle oppløses, forlot den knapt nitten år gamle studenten den nedbrente byen med lett hjerte. Lengselen etter et varmt bad og reine klær overskygget alt annet.









]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Da Ålesund fikk museum http://ivargunnar.blogspot.com/2013/03/da-alesund-fikk-museum.html http://ivargunnar.blogspot.com/2013/03/da-alesund-fikk-museum.html Fri, 28 Feb 2014 11:55:00 CET ivargunnar at Aalesund- og Borgundberetninger Julehelga i 1902 raste et forrykende uvær langs norskekysten. Verst var vinden omkring midnatt julaften, da det blåste "...med enestaaende voldsomhed." - i følge Søndmørsposten. I Norddalen, i Ørskog og på Stranda rev vinden stabbur overende, og en rekke hustak ble flerret av. På Valderøya ble det også gjort omfattende skader på bolighus, og på Vigra var det flere fartøyer som slet seg løs fra fortøyningene.Ålesund, sett fra Storhaugen, ca. 1890. (foto: Aalesunds Museum)Men også andre steder herjet uværet: Deler av Gøteborg måtte evakueres på grunn av flom, og ved Skagen forliste Arendalsbåten "Henry". Hele besetningen på elleve mann omkom. I romjula løyet vinden noe, men utover i januar kom stormbygene i fleng. Rutebåtene var stadig forsinka, og fiskeflåten måtte holde seg i havn.Jernbane og annetI påvente av bedre vær var det flere måter ålesunderne kunne slå ihjel tida på: Ett alternativ var å engasjere seg i den pågående jernbanedebatten. Hvilken av byene, Molde eller Ålesund, burde høste fruktene av den planlagte forlengelse av Raumabanen? Lokalavisene formidlet daglig engasjerte innlegg om dette emnet. Og selvsagt var sunnmøringene optimister: Jernbanens forlengelse var nært forestående, og Ålesund var den naturlige endestasjonen. Nå fantes det jo også dem som ikke var engasjert i samferdselspolitikk. For disse var der heldigvis alternative muligheter til forlystelser i vintermørket: Forfatteren Endre Jerpstad skulle f.eks. innta podiet i Ynglingeforeningens lokaler lørdag den 24. januar kl. halv åtte. Mot en inngangsbillett på 50 øre, ville publikum, i følge Søndmørsposten, kunne overvære Jerpstad opplesning "...paa Trøndermaal." Nytt museumFor dem som vegret seg mot å høre Jerpstad lese på en lørdagskveld, fantes der fremdeles alternativer til å sitte hjemme: Den 24. januar var det nemlig også tillyst et annet møte. Det var på Avholdshjemmet. Bak initiativet stod flere personer med ulik bakgrunn og av ulik alder. Ulikhetene til tross; ett hadde de felles: Alle mente at det var på høy tid at Ålesund fikk sitt eget museum.Fredrik Hanssen. (Foto: Aalesunds Museum)Tanken om museum i Ålesund var langt fra ny. I 1860-åra eksisterte det en periode et fiskerimuseum i byen. Den gangen var det konsul Fredrik Hanssen som var drivkraften bak tiltaket. Hensikten med dette museet var å skaffe "...den fiskende Almue..." økt innsikt i sin egen næring. I 1860- og 70-åra hadde dessuten rektor Christian Henrichsen ved Latinskolen bygd opp ei samling av arkeologiske gjenstander og gjenstander fra middelalderen. Samlinga inneholdt blant annet et alterskap fra Trondenes kirke.Planene om museum skjøt for alvor fart den 3. desember 1899. Denne dagen satt der en utflytta ålesunder i byen Abercombie, Nord-Dakota, USA, og skrev brev til bibliotekstyret i sin fødeby. Brevskriverens navn var Herman Fjelde. Brevet inneholdt et tilbud om overtakelse av en del av verkene etter Fjeldes avdøde bror, billedhuggeren Jacob Fjelde. Tilbudet omfattet blant annet ei gipsavstøpning av en statue av fiolinisten Ole Bull. Fjeldes tanke var at disse verkene skulle danne grunnstammen i et framtidig kunstmuseum i Ålesund.Mottakeren av brevet var formannen i bibliotekstyret, skolebestyrer Sven Nielsen Norland. Norland tente umiddelbart på ideen, og gikk raskt i gang med å få dannet en komité som skulle utarbeide videre planer for et slikt museum. Den 27. januar 1902 konkluderte komitéen sitt arbeid med å gå inn for at det burde opprettes et museum i Ålesund.  Riktignok ikke først og fremst et kunstmuseum. Snarere burde museet bygges opp av innsamlede kulturhistoriske gjenstander fra byen og fra bygdene omkring. Det neste trinnet var finansiering. Her gikk komitéen i gang med å skaffe seg faste bidragsytere. Det vil si personer som var villige til å avstå 5 kroner eller mer hvert år i fem år til dette tiltaket. Dette viste seg å være en vellykket strategi. For da Norland inntok podiet i Avholdshjemmet denne lørdagskvelden i januar 1903, var det hele 128 personer som hadde sagt ja til å yte økonomisk støtte til et nytt museum. Dårlig oppmøteDet overveidende flertallet av disse 128 hadde imidlertid valgt å legge lørdagsfeiringa helt andre steder enn Avholdshjemmet. Ved møtets start klokka halv ni kunne Norland konstatere at forsamlinga talte kun 9 personer. De 9 ble fort enige om at de var for få. Noen grunnstamme i et framtidig museum kunne de neppe utgjøre. Møtet ble derfor avsluttet, og Norland gikk i tenkeboksen.Søndmørsposten mente at det tjente byen til liten ære at så få ville ta del i stiftelsen av et museum. Avisa lette etter årsaker til den labre interessen. Var det virkelig slik at byens befolkning sviktet museumssaken til fordel for Endre Jerpstad? Nærmere undersøkelser ga imidlertid beroligende resultater i så måte: Trønderforfatteren måtte nemlig dele skjebne med skolebestyreren denne kvelden; også dette arrangementet ble avlyst på grunn av dårlig oppmøte.Nytt forsøkSiste uka i januar økt vinden. Og natt til fredag 30. januar blåste det orkan. Alle ruteskip ble innstilt, og samtlige fiskefartøyer måtte søke nødhavn. Sven Nielsen Norland(Foto: Aalesunds Museum.Sven Nielsen Norland lot seg imidlertid ikke stoppe av uværet.  Så den påfølgende lørdagen fikk byens befolkning en ny mulighet til å innta Avholdshjemmet for å stifte museum. Og denne gangen lyktes det: Oppslutninga var tredoblet siden sist, og blant de frammøtte var det bare å velge og vrake i anvendelige styrekandidater - mannlige, vel å merke: Norland ble formann. Med seg i styret fikk han apoteker Jørgen Anton Johnsen Øwre, bokhandler Johannes Aarflot og overlærer Nils Oftedal. Dessuten oppnevnte kommunen adjunkt Ole Ihle, konsul Fredrik Hanssen og byfogd Anton Rønneberg til å sitte i styret. Det ble valgt fire varamenn, samt valgkomité og revisor; samtlige menn altså, i framtredende posisjoner. Men fiskeri hadde de nyvalgte styremedlemmene lite greie på, skal vi tro Søndmørspostens oppsummering av møtet. Dette mente avisa var for galt, all den tid fiske- og fangstnæringa ville komme til å utgjøre et tyngdepunkt i museets framtidige samlinger. Til tross for denne kompetansemangelen, var byens venstreavis, som for øvrig hadde fått sin redaktør inn på varaplass til det samme styret, likevel optimistisk når det gjaldt framtida til museet i Ålesund: Dersom folk i byen la godviljen til, ville tiltaket utvilsomt bli vellykket. Så nå gjaldt det å "...samle alt af gammelt ærværdigt og af seværdigt, som egner sig hertil, og bringe det sammen paa dette ene sted."Og i dag - 110 år seinere - kan vi trygt konstatere at de lyktes med det.



Julehelga i 1902 raste et forrykende uvær langs norskekysten. Verst var vinden omkring midnatt julaften, da det blåste "...med enestaaende voldsomhed." - i følge Søndmørsposten. I Norddalen, i Ørskog og på Stranda rev vinden stabbur overende, og en rekke hustak ble flerret av. På Valderøya ble det også gjort omfattende skader på bolighus, og på Vigra var det flere fartøyer som slet seg løs fra fortøyningene.


Ålesund, sett fra Storhaugen, ca. 1890. (foto: Aalesunds Museum)

Men også andre steder herjet uværet: Deler av Gøteborg måtte evakueres på grunn av flom, og ved Skagen forliste Arendalsbåten "Henry". Hele besetningen på elleve mann omkom. I romjula løyet vinden noe, men utover i januar kom stormbygene i fleng. Rutebåtene var stadig forsinka, og fiskeflåten måtte holde seg i havn.


Jernbane og annet

I påvente av bedre vær var det flere måter ålesunderne kunne slå ihjel tida på: Ett alternativ var å engasjere seg i den pågående jernbanedebatten. Hvilken av byene, Molde eller Ålesund, burde høste fruktene av den planlagte forlengelse av Raumabanen? Lokalavisene formidlet daglig engasjerte innlegg om dette emnet. Og selvsagt var sunnmøringene optimister: Jernbanens forlengelse var nært forestående, og Ålesund var den naturlige endestasjonen. 


Nå fantes det jo også dem som ikke var engasjert i samferdselspolitikk. For disse var der heldigvis alternative muligheter til forlystelser i vintermørket: Forfatteren Endre Jerpstad skulle f.eks. innta podiet i Ynglingeforeningens lokaler lørdag den 24. januar kl. halv åtte. Mot en inngangsbillett på 50 øre, ville publikum, i følge Søndmørsposten, kunne overvære Jerpstad opplesning "...paa Trøndermaal."



Nytt museum

For dem som vegret seg mot å høre Jerpstad lese på en lørdagskveld, fantes der fremdeles alternativer til å sitte hjemme: 


Den 24. januar var det nemlig også tillyst et annet møte. Det var på Avholdshjemmet. Bak initiativet stod flere personer med ulik bakgrunn og av ulik alder. Ulikhetene til tross; ett hadde de felles: Alle mente at det var på høy tid at Ålesund fikk sitt eget museum.



Fredrik Hanssen. (Foto: Aalesunds Museum)

Tanken om museum i Ålesund var langt fra ny. I 1860-åra eksisterte det en periode et fiskerimuseum i byen. Den gangen var det konsul Fredrik Hanssen som var drivkraften bak tiltaket. Hensikten med dette museet var å skaffe "...den fiskende Almue..." økt innsikt i sin egen næring. I 1860- og 70-åra hadde dessuten rektor Christian Henrichsen ved Latinskolen bygd opp ei samling av arkeologiske gjenstander og gjenstander fra middelalderen. Samlinga inneholdt blant annet et alterskap fra Trondenes kirke.


Planene om museum skjøt for alvor fart den 3. desember 1899. Denne dagen satt der en utflytta ålesunder i byen Abercombie, Nord-Dakota, USA, og skrev brev til bibliotekstyret i sin fødeby. Brevskriverens navn var Herman Fjelde. Brevet inneholdt et tilbud om overtakelse av en del av verkene etter Fjeldes avdøde bror, billedhuggeren Jacob Fjelde. Tilbudet omfattet blant annet ei gipsavstøpning av en statue av fiolinisten Ole Bull. Fjeldes tanke var at disse verkene skulle danne grunnstammen i et framtidig kunstmuseum i Ålesund.


Mottakeren av brevet var formannen i bibliotekstyret, skolebestyrer Sven Nielsen Norland. Norland tente umiddelbart på ideen, og gikk raskt i gang med å få dannet en komité som skulle utarbeide videre planer for et slikt museum.


Den 27. januar 1902 konkluderte komitéen sitt arbeid med å gå inn for at det burde opprettes et museum i Ålesund.  Riktignok ikke først og fremst et kunstmuseum. Snarere burde museet bygges opp av innsamlede kulturhistoriske gjenstander fra byen og fra bygdene omkring.


Det neste trinnet var finansiering. Her gikk komitéen i gang med å skaffe seg faste bidragsytere. Det vil si personer som var villige til å avstå 5 kroner eller mer hvert år i fem år til dette tiltaket. Dette viste seg å være en vellykket strategi. For da Norland inntok podiet i Avholdshjemmet denne lørdagskvelden i januar 1903, var det hele 128 personer som hadde sagt ja til å yte økonomisk støtte til et nytt museum. 


Dårlig oppmøte

Det overveidende flertallet av disse 128 hadde imidlertid valgt å legge lørdagsfeiringa helt andre steder enn Avholdshjemmet. Ved møtets start klokka halv ni kunne Norland konstatere at forsamlinga talte kun 9 personer. De 9 ble fort enige om at de var for få. Noen grunnstamme i et framtidig museum kunne de neppe utgjøre. Møtet ble derfor avsluttet, og Norland gikk i tenkeboksen.


Søndmørsposten mente at det tjente byen til liten ære at så få ville ta del i stiftelsen av et museum. Avisa lette etter årsaker til den labre interessen. Var det virkelig slik at byens befolkning sviktet museumssaken til fordel for Endre Jerpstad? Nærmere undersøkelser ga imidlertid beroligende resultater i så måte: Trønderforfatteren måtte nemlig dele skjebne med skolebestyreren denne kvelden; også dette arrangementet ble avlyst på grunn av dårlig oppmøte.


Nytt forsøk

Siste uka i januar økt vinden. Og natt til fredag 30. januar blåste det orkan. Alle ruteskip ble innstilt, og samtlige fiskefartøyer måtte søke nødhavn. 

Sven Nielsen Norland
(Foto: Aalesunds Museum.

Sven Nielsen Norland lot seg imidlertid ikke stoppe av uværet.  Så den påfølgende lørdagen fikk byens befolkning en ny mulighet til å innta Avholdshjemmet for å stifte museum. Og denne gangen lyktes det: Oppslutninga var tredoblet siden sist, og blant de frammøtte var det bare å velge og vrake i anvendelige styrekandidater - mannlige, vel å merke: Norland ble formann. Med seg i styret fikk han apoteker Jørgen Anton Johnsen Øwre, bokhandler Johannes Aarflot og overlærer Nils Oftedal. Dessuten oppnevnte kommunen adjunkt Ole Ihle, konsul Fredrik Hanssen og byfogd Anton Rønneberg til å sitte i styret. Det ble valgt fire varamenn, samt valgkomité og revisor; samtlige menn altså, i framtredende posisjoner.


Men fiskeri hadde de nyvalgte styremedlemmene lite greie på, skal vi tro Søndmørspostens oppsummering av møtet. Dette mente avisa var for galt, all den tid fiske- og fangstnæringa ville komme til å utgjøre et tyngdepunkt i museets framtidige samlinger. Til tross for denne kompetansemangelen, var byens venstreavis, som for øvrig hadde fått sin redaktør inn på varaplass til det samme styret, likevel optimistisk når det gjaldt framtida til museet i Ålesund: Dersom folk i byen la godviljen til, ville tiltaket utvilsomt bli vellykket. Så nå gjaldt det å "...samle alt af gammelt ærværdigt og af seværdigt, som egner sig hertil, og bringe det sammen paa dette ene sted."


Og i dag - 110 år seinere - kan vi trygt konstatere at de lyktes med det.




]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Ved Aarsskiftet http://landetslykke.blogspot.com/2013/12/ved-aarsskiftet.html http://landetslykke.blogspot.com/2013/12/ved-aarsskiftet.html Tue, 31 Dec 2013 07:57:00 CET Sivert at Landets Lykke Jule-Sommer spaaer Paaske-Vinter, var i Henseende Veirliget de Gamles Meninger. - Saa gav og nu Aarets sidste Uge mild Luft, Tøeveir, Regn og Vandflom, som brækkede Isen i alle Elve, saa den gik dundrende ned til Søen. Thermometret visende 4 a 5 Graders Varme, og Barometret ved Ustadighedspunkten.             I alt dette Veirligt ligger dog Færskvandsisene, og Jordens Overflade tiltæller, saa at Vexternes og Træernes Rødder ikke egentlig befinde sig i nogen Sommer.              Noget om Sæterboets Drift, fortsat fra forrige No. Hernæst kommer Udgiveren atter fram med Anmærkninger om den megen og kostbare Gjødseljord, som ligger unyttet paa Sæterne; thi nu i disse Tider, da Jordfrugterne ere saa dyre, og vanskelig at erholde, maatte man hverken spare Umag eller lade sig blende af Fordomme, med nye Foretagender til Jordgjød­ningens Forøgelse, betænkende, at vi ikke have de Fordele som vore Fædre, i de store Fiskeriers Aaringer, da de fleste Landmænd, endog Daleboerne, søgte Udhavet, og ofte i en Uge fiskede saa meget, at naar de solgte Fisken til Kræmmerne ved Kysten kunde igen kiøbe een Tønde Rug, Byg, eller en Skottemeel Sæk.             Alt for mange bleve heraf saa uekonomiske eller daarlige, at de foragtede eller forsømte Jordforbedring og Gjødsels Benyttelse; altsaa Skade, at Fiskerierne, som af Nogle kaldtes Søndmørs Guldmine, gave Anledninger baade til Ødselhed og Jorddyrkningens Forfald, saa at man nu har vanskeligt at faae det Nyttige i den Stand, som er giørligt og ønskes.             Her bliver det om den Gjødsel som er tilovers fra de Frugters Dyrkning der i forrige No. var omvandlet, at den betids om Høsten maa sammenbringes og opstables i smaa Stakke, for at bringes paa Sneføret, hvor der lader sig kjøre og da bedst i saadanne Slæder som de brugelige Kulkurve, men hvor Veiene ere saa vanskelige, at ei kan kjøres, maa den bæres hjem i dertil dannede Caagekasser.             Men her kan jeg atter vente mange Fordommer og Indvendinger imod Begyndelsen af det Brug at bære Gjødsel da man hvor den ei kan kjøres, bringer den nødiget afsted, og jeg svarer strax: Bær man ikke saa mangen svær Byle hjem fra Udmarkerne; ja endog paa sine Steder hele Høestable og Barksække, og hvorfor skal ikke de Materialer bæres som forædler vor Jordbund, eller hvorfor skal vi foragte den Skik, som vi for andre Egners værdige Landboer giøre Brug af. Saaledes veed vi Færøeboerne, vort Norges Naboer bær Gjødselen ud til deres Agre. Fra det for Dyrkning og Frugtberedelse faa særdeles bekiente: Amagerland tæt ved Rigernes Hovedstad København, veed man, at Markepigerne, der bringe Melk i Staden, bære Gjødsel med sig tilbage for at fremme Jorddyrkningen. Og hvad Exempel haves ikke i Borgeren Foswinckel i Bergen, som, naar Betlere, saavidt foragt at de kunde gaae et Stykke Vei, bad ham om en Styper, paalagde han dem først at bære en Caagekase med dyrket Jord eller Gadeskarn op til Storfielders Biergsider, derpaa gav han dem 4, 6 eller 8 ss. og det var Begyndelsen til den ? og beboelige Stand, som dette Fjeld nu prunfer af.             Af Handels- og Industri-Tidenden.             Middel til stedse at have frisk Gjær. Efter Brygningen øses Gjæren i en Servier eller andet Kiæde, ombindes og lægges i et Aar paa Aske, hvilken ligeledes strøes over hele Klæder og pakkes vel til; man lader det nu saaledes ligge 24 Timer eller noget mere, da Asken tiltrækker al Fugtigheden, og Gjæren bliver som en tyk Deig. Denne lægges siden paa et Bræt for at tørres ved mild Varme i en Ovn eller andensteds. Den brækkes derpaa itu, og giemmes i en Pose.             Naar man skal bruge af denne tørre Gjær, tages en Haandfuld eller mere deraf, og opløses i varmt Vand. Vil man saaledes efter enhver Brygning giemme Gjæren, skal man til al Brug have stadig Overflod deraf, baade for sig og Naboen, især da den saaledes lader sig forsende og giemme frisk og god. - Enhver, der veed hvor vanskeligt det ofte er at erholde god Gjær, især paa Landet, indseer letteligen, hvilken Nytte denne simple Maade at gjemme frisk Gjær medfører.   For dette Landboblad, hvis Aargang er bestemt til 16 No. og Tittelblad med Register, er af den Kongelige Sentralpost­direction Betalingen for nærværende Aar fortsat 1 Rbd. 80 ss. N. B. pr. Sæt.               Udgiveren til Læserne. Dette Almueblad, hvis 4de Aargang hermed endes, har i sidste Aar tabt saa mange af de udenfor Districtet sig opholdende Abonnentere, at Udgiveren seer sig anlediget at omdanne dets Indhold helst til Omegnens Tarv og Smag og deriblant under en Tid som, sit sidstforløbne Aaringer, da ingen nye eller af Ungdommen attraaede Oplysningsbøger kan bekommes her paa Landet, efter Mange Ønsker at gjøre Forsøg med et kort Udtog af Naturhistorien, meddeelt ved Landbobladet. Formatet bliver altsaa ved kommende Nyeaar forandret fra Qvart til Octav, et Halvark hvert No., og deraf oftest 2de Blade for Naturhistorien, som for det første begynder med Dyreriget og fortsættes ved en kort Beskrivelse over de fleste bekiendte Dyr, Fugle i og udenfor Europa, samt Figurer i Træsnit saa nogle udmærkede af enhver Slægt, paa det at Landboe-Ungdommen af hvilke de fleste aldrig seet Kobbere eller udførlige Anviisninger i disse og lignende Fag, kunne giøre sig en nogenlunde begribelig Forestilling ogsaa om de Dyr der er udenfor Egnen. Subskription paa Landboebladets Femte Aargang modtages paa alle Norske og Danske Postkontorer og Postaabnieristeder. Aargangen bestaaende af 16 No. samt Tittelblad og Register.              Ved Aarsskiftet.Gud! du boe i vore Egne,            Evig ved dit Guddoms Ord!Lad dit Rige allevegne            Bredes ud, hvor Slægter boer!Vær vor Arve-Konges Skiold,Staae ham bi mod Svig og Vold!            Kongens Land velsignet være,            Og en frugtbar Grøde bære!   Norsk Landboeblad No 1631. desember 1813   Jule-Sommer spaaer Paaske-Vinter, var i Henseende Veirliget de Gamles Meninger. - Saa gav og nu Aarets sidste Uge mild Luft, Tøeveir, Regn og Vandflom, som brækkede Isen i alle Elve, saa den gik dundrende ned til Søen. Thermometret visende 4 a 5 Graders Varme, og Barometret ved Ustadighedspunkten.



            I alt dette Veirligt ligger dog Færskvandsisene, og Jordens Overflade tiltæller, saa at Vexternes og Træernes Rødder ikke egentlig befinde sig i nogen Sommer.


 
            Noget om Sæterboets Drift, fortsat fra forrige No.


Hernæst kommer Udgiveren atter fram med Anmærkninger om den megen og kostbare Gjødseljord, som ligger unyttet paa Sæterne; thi nu i disse Tider, da Jordfrugterne ere saa dyre, og vanskelig at erholde, maatte man hverken spare Umag eller lade sig blende af Fordomme, med nye Foretagender til Jordgjød­ningens Forøgelse, betænkende, at vi ikke have de Fordele som vore Fædre, i de store Fiskeriers Aaringer, da de fleste Landmænd, endog Daleboerne, søgte Udhavet, og ofte i en Uge fiskede saa meget, at naar de solgte Fisken til Kræmmerne ved Kysten kunde igen kiøbe een Tønde Rug, Byg, eller en Skottemeel Sæk.


            Alt for mange bleve heraf saa uekonomiske eller daarlige, at de foragtede eller forsømte Jordforbedring og Gjødsels Benyttelse; altsaa Skade, at Fiskerierne, som af Nogle kaldtes Søndmørs Guldmine, gave Anledninger baade til Ødselhed og Jorddyrkningens Forfald, saa at man nu har vanskeligt at faae det Nyttige i den Stand, som er giørligt og ønskes.


            Her bliver det om den Gjødsel som er tilovers fra de Frugters Dyrkning der i forrige No. var omvandlet, at den betids om Høsten maa sammenbringes og opstables i smaa Stakke, for at bringes paa Sneføret, hvor der lader sig kjøre og da bedst i saadanne Slæder som de brugelige Kulkurve, men hvor Veiene ere saa vanskelige, at ei kan kjøres, maa den bæres hjem i dertil dannede Caagekasser.


            Men her kan jeg atter vente mange Fordommer og Indvendinger imod Begyndelsen af det Brug at bære Gjødsel da man hvor den ei kan kjøres, bringer den nødiget afsted, og jeg svarer strax: Bær man ikke saa mangen svær Byle hjem fra Udmarkerne; ja endog paa sine Steder hele Høestable og Barksække, og hvorfor skal ikke de Materialer bæres som forædler vor Jordbund, eller hvorfor skal vi foragte den Skik, som vi for andre Egners værdige Landboer giøre Brug af. Saaledes veed vi Færøeboerne, vort Norges Naboer bær Gjødselen ud til deres Agre. Fra det for Dyrkning og Frugtberedelse faa særdeles bekiente: Amagerland tæt ved Rigernes Hovedstad København, veed man, at Markepigerne, der bringe Melk i Staden, bære Gjødsel med sig tilbage for at fremme Jorddyrkningen. Og hvad Exempel haves ikke i Borgeren Foswinckel i Bergen, som, naar Betlere, saavidt foragt at de kunde gaae et Stykke Vei, bad ham om en Styper, paalagde han dem først at bære en Caagekase med dyrket Jord eller Gadeskarn op til Storfielders Biergsider, derpaa gav han dem 4, 6 eller 8 ss. og det var Begyndelsen til den ? og beboelige Stand, som dette Fjeld nu prunfer af.


            Af Handels- og Industri-Tidenden.



            Middel til stedse at have frisk Gjær.


Efter Brygningen øses Gjæren i en Servier eller andet Kiæde, ombindes og lægges i et Aar paa Aske, hvilken ligeledes strøes over hele Klæder og pakkes vel til; man lader det nu saaledes ligge 24 Timer eller noget mere, da Asken tiltrækker al Fugtigheden, og Gjæren bliver som en tyk Deig. Denne lægges siden paa et Bræt for at tørres ved mild Varme i en Ovn eller andensteds. Den brækkes derpaa itu, og giemmes i en Pose.


            Naar man skal bruge af denne tørre Gjær, tages en Haandfuld eller mere deraf, og opløses i varmt Vand. Vil man saaledes efter enhver Brygning giemme Gjæren, skal man til al Brug have stadig Overflod deraf, baade for sig og Naboen, især da den saaledes lader sig forsende og giemme frisk og god. - Enhver, der veed hvor vanskeligt det ofte er at erholde god Gjær, især paa Landet, indseer letteligen, hvilken Nytte denne simple Maade at gjemme frisk Gjær medfører.


 


For dette Landboblad, hvis Aargang er bestemt til 16 No. og Tittelblad med Register, er af den Kongelige Sentralpost­direction Betalingen for nærværende Aar fortsat 1 Rbd. 80 ss. N. B. pr. Sæt.


 


            Udgiveren til Læserne.


Dette Almueblad, hvis 4de Aargang hermed endes, har i sidste Aar tabt saa mange af de udenfor Districtet sig opholdende Abonnentere, at Udgiveren seer sig anlediget at omdanne dets Indhold helst til Omegnens Tarv og Smag og deriblant under en Tid som, sit sidstforløbne Aaringer, da ingen nye eller af Ungdommen attraaede Oplysningsbøger kan bekommes her paa Landet, efter Mange Ønsker at gjøre Forsøg med et kort Udtog af Naturhistorien, meddeelt ved Landbobladet. Formatet bliver altsaa ved kommende Nyeaar forandret fra Qvart til Octav, et Halvark hvert No., og deraf oftest 2de Blade for Naturhistorien, som for det første begynder med Dyreriget og fortsættes ved en kort Beskrivelse over de fleste bekiendte Dyr, Fugle i og udenfor Europa, samt Figurer i Træsnit saa nogle udmærkede af enhver Slægt, paa det at Landboe-Ungdommen af hvilke de fleste aldrig seet Kobbere eller udførlige Anviisninger i disse og lignende Fag, kunne giøre sig en nogenlunde begribelig Forestilling ogsaa om de Dyr der er udenfor Egnen.


Subskription paa Landboebladets Femte Aargang modtages paa alle Norske og Danske Postkontorer og Postaabnieristeder. Aargangen bestaaende af 16 No. samt Tittelblad og Register.


             Ved Aarsskiftet.
Gud! du boe i vore Egne,
            Evig ved dit Guddoms Ord!
Lad dit Rige allevegne
            Bredes ud, hvor Slægter boer!
Vær vor Arve-Konges Skiold,
Staae ham bi mod Svig og Vold!
            Kongens Land velsignet være,
            Og en frugtbar Grøde bære!


 


Norsk Landboeblad No 16
31. desember 1813


 

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Jul 1813 http://landetslykke.blogspot.com/2013/12/jul-1813.html http://landetslykke.blogspot.com/2013/12/jul-1813.html Fri, 27 Dec 2013 06:00:00 CET Sivert at Landets Lykke Lige til Juul var Veirliget i denne Maaned meest bestandigt, med taalelig Kulde, oftest sagteblæsende Vinde eller stille. Iis og Jordtælle roligt liggende; et Halvalen høit færskt Sneelag bedækkede Jorden, og paa sine Steder fremmede Slæde­føret; men mærkeligt, at ved denne Aarstid og et saa passeligt Sneelag, saa ganske lidet eller intet søgende Viidt spores i Egnens Skove eller Fjelde, saa at den Syssel at gaae paa Jagt efter Fugle og Harer, maa nu ophøre.             Fiskerierne, som især næst for Juul forsøges med Flid, gav i Fiordene ganske lidet, og for Mange intet. Men for Havkyst-Beboerne, som i de roligste Dage reise i Otten nogle Mile ud paa Havet, brugte Snøret om Dagen og tilbage ved Nattens Komme, lykkedes det nogle saa vel at de, foruden selv at vorde forsynede, ogsaa kunde overlate sine Naboer Julefisk.             Som Følge af en knap Høst, og Frygt for Kornmangel, blev Ølbrygningen til denne Juul i Almindelighed sparsom, og hos mange Familier ingen, saa at denne Omegns Beboere herudi, som i mere, udmærket sig ved at iagttage den strængeste Tarvelighed.              En Melkesuppe, S? og Fladbrød, og nogle Stykken færsk eller ludet Fisk, ere Juleaftens Retterne og en Bolle Øl, hvor den haves. Juledags Morgen en Lævsekling eller Julekage af Bygmeel, med Øl eller Melkeblande, føred man reiser til Kirken. Juledags Middagsspise en Mylje af Fladbrød og Kiødfedt, og til Aftens kogt Kjød og Kjødsuppe med Næper udi; og hermed har man da Summen paa Juleretterne. At drikke sig en Ruus, som før var Skik i Julen, høres nu ikke mere.             Juleaften gik Veiret om til Tøe og Mildt, og Skyerne gave Regn og Slud Julenattem: noget som de gamle Fædre ansaae som et kjært Spaadomstegn for en kommende riig Høst, naar Skyerne dryppede Julenatten.               Skiønt Julenatten i Aar ikke havde mindste Lysning af Maaneskin, og tillige Veiret dunkelt og fugtigt, tilsidesatte dog Almuen ei sin gode gamle Skik: at reise til Kirken Juledags Morgen, for først at høre Froeprædiken og derefter Høimesse, uagtet Veiens Vanskelighed til Søes og Lands, dels over svag Søeiis, dels over bratte iislagte Veie, hvor man ofte ikke uden ved Hielp af skarpe Staalbraadder under Skoene, kan komme frem.             Juledagene gave efterhaanden Regn, hvorved Elveiisene smelte, og bringer Qværnevand, som og Mange længes efter.             Nordlysene ere denne Vinter, ligesom endeel forrige, ganske sieldne og matte.             Planeterne Venus og Mars sees nu hver klar Aften i Syd Sydvest, og anden Juledags Aften nærmede Maanen sig til Conjunctioner, Sammenkomster, med disse Planeter.             Endnu veed man ei at bekomme eller see en Almanak for tilkommende Aar.   Udgiveren vedbliver, hvad han i sin Jorddyrkers Almanak for 1805 har anmærket: at Norges Landvæsen kan modtage mangt og mangeslags Forbedringer, og en større end nærværende: Folkemængde baade næres og sættes i Velstand, især medens Forsynet vil frelse Landet fra Misvext.             Den paa Sæterdalenes Bulæger og Fjeldhedernes Sæterborg ifra Oldtiden falden og spildet Gjødsel, kan ogsaa ved Flid og fornuftig Behandling give megen Nytte. Korn ville vel sielden modnes paa saadanne Steder, uden noglesteds Vinterrug, men med Poteter og Næper har Udgiveren seet de meest opmuntrende Forsøg, ligesom og Gulerødder, Pastinakker, Kaalrabi og Kaal.             Men til saadant Erhverv, maa hver Lodeeier indhægne eller omgjerde sig et Styykke Jordvold, som en Hauge eller Qvie. Denne afdeelt i 2de lige Dele, saa at Qvæget kan have Natteleie i den ene, medens den anden staaer beplantet. Tilstrækkelig store og rummelige maa disse Haugeafdelinger være, baade derfor, at der kan haves Plads for et fordeelagtigt Antal Vexter, især Poteter, saa og at Qvæget kan finde et beqvemt og hyggeligt Matteleie i sin Afdeling, som naar den bliver fugtig overbredes med indbragt tør Lyng, Løv, Bar eller Blom og Elle.             Nogle faa Steds haves Fjøser paa Sæterboligerne, men Udgiveren vil tilraade, at Flere, eller de Fleste ville bygge saadanne med gode Tag, men saavidt grisne Vægge, at Luften har fri Gjennemgang; og da kan udholdes mangen Sneveirsbolk, der ofte har foraarsaget, at Qvæget er drevet fortidligt fra Sæters.             Med Hensyn saavel paa Malkningens Fremme, som Qvægets Trivelse, inddeles Sætertiden i 3de Bolker: De 4 første Uger høieste Sommer, kan Qvæget ligge frit og hvor de attraaer ude paa Markerne; de næste fire Uger i Haugeqvien, og de sidste tre a fire Uger, da Veiret oftest bliver barskere, i Fjøs, men, somsagt, inden aabne Vægge, ellers vil det lide baade paa Fedme og Sundhed. Ja endog naar Qvæget indbaases hjemme om Høsten, maa man ei lukke Fjøsdøren, men lætte Grinden, hvorigjennem Luften og Vinden har fri Gang; først naar Vinterkulden ankommer, vil Fjøsene lukkes tættere.    Norsk Landboeblad No 1527. desember 1813
Lige til Juul var Veirliget i denne Maaned meest bestandigt, med taalelig Kulde, oftest sagteblæsende Vinde eller stille. Iis og Jordtælle roligt liggende; et Halvalen høit færskt Sneelag bedækkede Jorden, og paa sine Steder fremmede Slæde­føret; men mærkeligt, at ved denne Aarstid og et saa passeligt Sneelag, saa ganske lidet eller intet søgende Viidt spores i Egnens Skove eller Fjelde, saa at den Syssel at gaae paa Jagt efter Fugle og Harer, maa nu ophøre.

            Fiskerierne, som især næst for Juul forsøges med Flid, gav i Fiordene ganske lidet, og for Mange intet. Men for Havkyst-Beboerne, som i de roligste Dage reise i Otten nogle Mile ud paa Havet, brugte Snøret om Dagen og tilbage ved Nattens Komme, lykkedes det nogle saa vel at de, foruden selv at vorde forsynede, ogsaa kunde overlate sine Naboer Julefisk.

            Som Følge af en knap Høst, og Frygt for Kornmangel, blev Ølbrygningen til denne Juul i Almindelighed sparsom, og hos mange Familier ingen, saa at denne Omegns Beboere herudi, som i mere, udmærket sig ved at iagttage den strængeste Tarvelighed.

             En Melkesuppe, S? og Fladbrød, og nogle Stykken færsk eller ludet Fisk, ere Juleaftens Retterne og en Bolle Øl, hvor den haves. Juledags Morgen en Lævsekling eller Julekage af Bygmeel, med Øl eller Melkeblande, føred man reiser til Kirken. Juledags Middagsspise en Mylje af Fladbrød og Kiødfedt, og til Aftens kogt Kjød og Kjødsuppe med Næper udi; og hermed har man da Summen paa Juleretterne. At drikke sig en Ruus, som før var Skik i Julen, høres nu ikke mere.

            Juleaften gik Veiret om til Tøe og Mildt, og Skyerne gave Regn og Slud Julenattem: noget som de gamle Fædre ansaae som et kjært Spaadomstegn for en kommende riig Høst, naar Skyerne dryppede Julenatten.

 


            Skiønt Julenatten i Aar ikke havde mindste Lysning af Maaneskin, og tillige Veiret dunkelt og fugtigt, tilsidesatte dog Almuen ei sin gode gamle Skik: at reise til Kirken Juledags Morgen, for først at høre Froeprædiken og derefter Høimesse, uagtet Veiens Vanskelighed til Søes og Lands, dels over svag Søeiis, dels over bratte iislagte Veie, hvor man ofte ikke uden ved Hielp af skarpe Staalbraadder under Skoene, kan komme frem.

            Juledagene gave efterhaanden Regn, hvorved Elveiisene smelte, og bringer Qværnevand, som og Mange længes efter.

            Nordlysene ere denne Vinter, ligesom endeel forrige, ganske sieldne og matte.

            Planeterne Venus og Mars sees nu hver klar Aften i Syd Sydvest, og anden Juledags Aften nærmede Maanen sig til Conjunctioner, Sammenkomster, med disse Planeter.

            Endnu veed man ei at bekomme eller see en Almanak for tilkommende Aar.

 

Udgiveren vedbliver, hvad han i sin Jorddyrkers Almanak for 1805 har anmærket: at Norges Landvæsen kan modtage mangt og mangeslags Forbedringer, og en større end nærværende: Folkemængde baade næres og sættes i Velstand, især medens Forsynet vil frelse Landet fra Misvext.

            Den paa Sæterdalenes Bulæger og Fjeldhedernes Sæterborg ifra Oldtiden falden og spildet Gjødsel, kan ogsaa ved Flid og fornuftig Behandling give megen Nytte. Korn ville vel sielden modnes paa saadanne Steder, uden noglesteds Vinterrug, men med Poteter og Næper har Udgiveren seet de meest opmuntrende Forsøg, ligesom og Gulerødder, Pastinakker, Kaalrabi og Kaal.

            Men til saadant Erhverv, maa hver Lodeeier indhægne eller omgjerde sig et Styykke Jordvold, som en Hauge eller Qvie. Denne afdeelt i 2de lige Dele, saa at Qvæget kan have Natteleie i den ene, medens den anden staaer beplantet. Tilstrækkelig store og rummelige maa disse Haugeafdelinger være, baade derfor, at der kan haves Plads for et fordeelagtigt Antal Vexter, især Poteter, saa og at Qvæget kan finde et beqvemt og hyggeligt Matteleie i sin Afdeling, som naar den bliver fugtig overbredes med indbragt tør Lyng, Løv, Bar eller Blom og Elle.

            Nogle faa Steds haves Fjøser paa Sæterboligerne, men Udgiveren vil tilraade, at Flere, eller de Fleste ville bygge saadanne med gode Tag, men saavidt grisne Vægge, at Luften har fri Gjennemgang; og da kan udholdes mangen Sneveirsbolk, der ofte har foraarsaget, at Qvæget er drevet fortidligt fra Sæters.

            Med Hensyn saavel paa Malkningens Fremme, som Qvægets Trivelse, inddeles Sætertiden i 3de Bolker: De 4 første Uger høieste Sommer, kan Qvæget ligge frit og hvor de attraaer ude paa Markerne; de næste fire Uger i Haugeqvien, og de sidste tre a fire Uger, da Veiret oftest bliver barskere, i Fjøs, men, somsagt, inden aabne Vægge, ellers vil det lide baade paa Fedme og Sundhed. Ja endog naar Qvæget indbaases hjemme om Høsten, maa man ei lukke Fjøsdøren, men lætte Grinden, hvorigjennem Luften og Vinden har fri Gang; først naar Vinterkulden ankommer, vil Fjøsene lukkes tættere.

 

 Norsk Landboeblad No 15
27. desember 1813

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Ver så god, sitt! http://eldarsblogg.blogspot.com/2013/12/ver-sa-god-sitt.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2013/12/ver-sa-god-sitt.html Sat, 21 Dec 2013 10:09:00 CET Eldar Høidal at Eldars blogg Avdelingsleiar ved møbelmuseet i Sykkylven, Kjetil Tandstad, i inngangspartiet til den nye utstillinga, Ver så god, sitt!Det var berre så vidt han hadde tid til å ta juleferie, avdelingsleiar ved Norsk Møbelfaglig Senter i Sykkylven, Kjetil Tandstad. Heilt fram til siste arbeidsdag før jul var det hektisk monteringsaktivitet i utstillingslokalet til møbelmuseet i Sykkylven. Møbelveteranane Arve Grønmo og Svein Asbjørnsen arbeidde så støyvføyka stod med tilpassing av deleveggar der det skal på plass bilete og tekstar med informasjonar om møbelindustriens utvikling dei siste hundre åra. Allereie tidleg i januar 2014 må møblar og verkstadinteriør og alt det andre som skal utgjere møbelmuseet si faste utstilling vere på plass, for då er det venta besøk av lærelystne skuleelevar.Kjetil har tru på at tidsplanen skal halde, og han ser fram til at alle brikkene skal falle på plass i det puslespelet som ei slik utstilling er. Førebels ligg dei forskjellige utstillingselementa i haug og dungar i inngangsområdet til møbelmuseet. Det einaste som er skikkeleg på plass er ein stor vegg med bilete og tekst og tittelen på utstillinga: Ver så godt, sitt! Dersom ein skulle følgje det rådet den førjulsfredagen vi var på vitjing, måtte vi ha innteke den sitjande posisjonen på golvet. Og det er kanskje ikkje så gale, for det var nok der stolen si historie starta.Møbelutstillinga som snart er på plass i museumsbygget i Storgata i møbelhovudstaden Sykkylven er fire-delt. Sentralt i utstillinga finn vi ein rekonstruksjon av ein møbelsnikkarverkstad slik han var i industrien sin barndom, før siste verdskrigen. Her er mykje gjort for at dei besøkande skal få ei kjensle av korleis det var å arbeide i dei tidlege møbelbedriftene. Høvelbenken er på plass, tilliks utstyret dei trong for å lage korgmøblar, og å gje stolane stopning. Tak og veggar har ein historisk patina. Det var her eventyret starta.Ein annan del av utstillinga tek for seg dei viktige milepælane i utviklinga, både på material- og produktsida. Vi får vite kva for betydning det fekk at lamineringsteknikken vart teken i bruk, og formstøyping av skumplast. Her får vi også sjå verdas første lakkrobot i møbelindustrien. Banebrytande møbeltyper vert også presentert som Ekornes sin Swingbed, tidleg regulerbar kvilestol og nye ergonomiske arbeidsstolar.På ein vegg i utstillingslokalet skal tredve norske møbelklassikarar få plass. Dette er eit utval av dei vel 40 klassikarane som ein jury nettopp kåra til Noregs fremste stolikonar. Den eldste modellen er Pony, design Tormod Alnæs, og den siste i rekka er stolen Copenhagen formgjeven av Lars Thornøe.Ein bonus-godbit for dei designinteresserte vil rekka av internasjonale klassikarar i miniatyrformat vere. Kjetil Tandstad har skaffa desse modellane frå Vitra-museet i Tyskland. Ved å studere desse eldre og nyare modellane, kan ein lett sjå at norsk og internasjonal møbelformgjeving er i slekt. Truleg har inspirasjonen mest gått frå utlandet til Noreg, men det kan også vere at norsk møbeldesign med si stramme og funksjonelle linjeføring, har vore med å påverke den internasjonale møbeldesignen. I alle fall var det slik at skandinavisk møbeldesign stod sterkt på kontinentet og i USA frå midten av 1950-åra, fortel Kjetil Tandstad.Denne møbelutstillinga er ikkje av typen; Berre sjå, ikkje røyve. Det er meininga at dei besøkande skal få prøvesitje alle dei utstilte stolane. Det er også ein eigen aktivitetsavdeling for små og store. Her kan du prøve deg som møbelsamansetjar og sjå om du klarer å slå tidlegare rekord for samansetjing av ein pinnestol. Ein kan også via dataskjermar få vere med å teste sine møbelkunnskapar. Kjetil Tandstad seier at utstillinga Ver så god sitt, vil bli offisielt opna på ettervinteren. Avdelingsleiar ved møbelmuseet i Sykkylven, Kjetil Tandstad, i inngangspartiet til den nye utstillinga, Ver så god, sitt!Det var berre så vidt han hadde tid til å ta juleferie, avdelingsleiar ved Norsk Møbelfaglig Senter i Sykkylven, Kjetil Tandstad. Heilt fram til siste arbeidsdag før jul var det hektisk monteringsaktivitet i utstillingslokalet til møbelmuseet i Sykkylven. Møbelveteranane Arve Grønmo og Svein Asbjørnsen arbeidde så støyvføyka stod med tilpassing av deleveggar der det skal på plass bilete og tekstar med informasjonar om møbelindustriens utvikling dei siste hundre åra. Allereie tidleg i januar 2014 må møblar og verkstadinteriør og alt det andre som skal utgjere møbelmuseet si faste utstilling vere på plass, for då er det venta besøk av lærelystne skuleelevar.

Kjetil har tru på at tidsplanen skal halde, og han ser fram til at alle brikkene skal falle på plass i det puslespelet som ei slik utstilling er. Førebels ligg dei forskjellige utstillingselementa i haug og dungar i inngangsområdet til møbelmuseet. Det einaste som er skikkeleg på plass er ein stor vegg med bilete og tekst og tittelen på utstillinga: Ver så godt, sitt! Dersom ein skulle følgje det rådet den førjulsfredagen vi var på vitjing, måtte vi ha innteke den sitjande posisjonen på golvet. Og det er kanskje ikkje så gale, for det var nok der stolen si historie starta.

Møbelutstillinga som snart er på plass i museumsbygget i Storgata i møbelhovudstaden Sykkylven er fire-delt. Sentralt i utstillinga finn vi ein rekonstruksjon av ein møbelsnikkarverkstad slik han var i industrien sin barndom, før siste verdskrigen. Her er mykje gjort for at dei besøkande skal få ei kjensle av korleis det var å arbeide i dei tidlege møbelbedriftene. Høvelbenken er på plass, tilliks utstyret dei trong for å lage korgmøblar, og å gje stolane stopning. Tak og veggar har ein historisk patina. Det var her eventyret starta.



Ein annan del av utstillinga tek for seg dei viktige milepælane i utviklinga, både på material- og produktsida. Vi får vite kva for betydning det fekk at lamineringsteknikken vart teken i bruk, og formstøyping av skumplast. Her får vi også sjå verdas første lakkrobot i møbelindustrien. Banebrytande møbeltyper vert også presentert som Ekornes sin Swingbed, tidleg regulerbar kvilestol og nye ergonomiske arbeidsstolar.

På ein vegg i utstillingslokalet skal tredve norske møbelklassikarar få plass. Dette er eit utval av dei vel 40 klassikarane som ein jury nettopp kåra til Noregs fremste stolikonar. Den eldste modellen er Pony, design Tormod Alnæs, og den siste i rekka er stolen Copenhagen formgjeven av Lars Thornøe.

Ein bonus-godbit for dei designinteresserte vil rekka av internasjonale klassikarar i miniatyrformat vere. Kjetil Tandstad har skaffa desse modellane frå Vitra-museet i Tyskland. Ved å studere desse eldre og nyare modellane, kan ein lett sjå at norsk og internasjonal møbelformgjeving er i slekt. Truleg har inspirasjonen mest gått frå utlandet til Noreg, men det kan også vere at norsk møbeldesign med si stramme og funksjonelle linjeføring, har vore med å påverke den internasjonale møbeldesignen. I alle fall var det slik at skandinavisk møbeldesign stod sterkt på kontinentet og i USA frå midten av 1950-åra, fortel Kjetil Tandstad.

Denne møbelutstillinga er ikkje av typen; Berre sjå, ikkje røyve. Det er meininga at dei besøkande skal få prøvesitje alle dei utstilte stolane. Det er også ein eigen aktivitetsavdeling for små og store. Her kan du prøve deg som møbelsamansetjar og sjå om du klarer å slå tidlegare rekord for samansetjing av ein pinnestol. Ein kan også via dataskjermar få vere med å teste sine møbelkunnskapar. Kjetil Tandstad seier at utstillinga Ver så god sitt, vil bli offisielt opna på ettervinteren.

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Svart senker natten seg... http://urtedrops.blogspot.com/2013/12/svart-senker-natten-seg.html http://urtedrops.blogspot.com/2013/12/svart-senker-natten-seg.html Fri, 13 Dec 2013 21:02:00 CET tone at Urtedrops Det var en gang ei ung jente som levde i Siracusa, en by på østkysten av Sicilia. Lucia hette hun, og lite visste hun at mer enn 1700 år etter den dagen hun døde, skulle syngende norske barnehagebarn bære lys og servere gjærbakst, hvert eneste år. SiracusaFreskomaleri av Sancta Lucia  i SiracusaSiracusa var et maktsenter for det østlige Middelhavet. Gjennom tidene har byen ligget i strid med de fleste folkeslaga vi har hørt om i historiebøkene: kartagere, athenere, etruskere og romere, frankere, vandaler og gotere, for ikke å glemme arabere og normannere. Best kjent er byen for to av innbyggerne sine: Den hellige Lucia og Arkimedes, – oldtidas største matematiker. Han levde her i tida 287-212 f.Kr. Det var han som bl.a. formulerte loven for legemers oppdrift i væsker (Arkimedes' lov – du vet den om at når man senker et legeme i vann, vil det få ei oppdrift lik vekta av det vannet det fortrenger), fremdeles pensum i den norske skolen.Vi vet mye om Arkimedes, men om Lucia vet vi bare at hun ble drept for si kristne tro rundt år 300. Den gang lå Siracusa under Romerriket, og i det romerske samfunnet på denne tida var det straffbart å være kristen. Lucia ble sannsynligvis drept år 304 under keiser Diocletians kristenforfølgelser. Etter sin død ble hun helgenerklært av den katolske kirka. I katolsk tradisjon er hun skytshelgen for de blinde, da det heter at hun fikk stukket ut øynene. Hun er også skytshelgen for hjembyen sin. I katedralen i Siracusa har hun et eget kapell, og byen har to kirker som er viet henne. Lussinatta langeDen katolske kirka markerer Sancta Lucias martyrdød på dødsdagen hennes 13. desember. Da kristendommen kom til Norden, ble denne dagen en merkedag på primstaven. Men 13.desember var også vintersolhverv i den gamle kalenderen, og i folketroen var natta til 13. desember Lussinatta – den lengste natta i året.På denne tida skulle juleforberedelsene være godt i gang, og tresking og spinning skulle være unnagjort. Når natta til den 13. kom, var mørkemaktene på ferde: julebukken, julegeita, åsgårdsreia og Lussi sjøl. Men vetten Lussi lignet ikke mye på den hellige Lucia. Hun var nok mer i slekt med Lucifer, fanden sjøl.Lussinatta var ei farlig natt både for folk og dyr. Når den hissige Lussi kom fykende for å kontrollere at alle gjøremål var i rute, kunne hun gjøre mye ugagn hvis ikke alt var på stell. Lå en dårlig an med arbeidet, risikerte en at hun reiv ned heile pipa. Denne lange, mørke natta var magisk. Nå skulle sola snu. Lussinatta kunne dyra i fjøsen snakke med hverandre: "Lussinatta e lang", sa kua. "Ho e som to", svarte væren. "Fanden fare at ho er", sa geita.-inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys Sancta Lucia Lucia-dagen slik vi feirer den, er trolig en blanding av en førkristen hyllest til lyset, og ei feiring av den kristne helgenen Santa Lucia.Den hellige Lucia er lysets helgen (luc betyr lys) og bærer lys i den kristne tradisjonen. Derfor feires Lucia med en lysfest hvert år, særlig i Italia og Sverige, men etter hvert også i Norge og i resten av Europa. Så er det kanskje ingen tilfeldighet at den gjærbaksten vi i våre dager serverer den 13.desember, lussekattene, er spiralforma og lysende gule. For spiralen har i flere tusen år vært et symbol på sol og liv. Gult er lysets farge. Lussekattvarianter i følge TINE meierierSafran-og gulfargen kommer fra ett av de mest fornemme og dyre krydderne vi har: safran. Safran er de tørka arrene av en krokusart (Crocus sativus), og det skal plukkes ca 100 000 arr for å gi et kilo safran. Ikke rart det koster! Prisen gjør at det finnes mye forfalsket safran på markedet, og det er ikke noe nytt fenomen: Botanikeren Knut Fægri forteller at en kar i Nürnberg, Jobst Findelen, ble levende brent på bålet sammen med sin egen falske safran i 1444.Crocus sativusBruken av safran går langt tilbake i tid. Den er omtalt både i egyptiske papyrusruller og i Bibelen:  ”Dine Poder ere som en Lysthave med Granatæbler, med kostelig Frugt, Nardus og Safran, Calmus og Caneel med allehaande Viraks-Træer, Myrrha og Aloe, samt alle de bedste Urter.” (Salomos høysang 4.13. - 14.) I våre dager dyrkes safran særlig i Middelhavslanda, mest i Spania. Safran har en mild, aromatisk og litt rar smak, som gjør seg best sammen med fisk og annen sjømat – foruten i lussekatter – som dem jeg fikk servert med sang av Ida i dag morges.  Denne teksten er omsatt fra svensk. Men den opprinnelige Lucia-sangen er minst like stemningsfull: en romantisk båtsmannsang om sjø og sølvskimrende stjerner. Den er tilknytta bydelen St.Lucia i Napoli, og har ingen ting med den kristne helgenen Sancta Lucia å gjøre. Så til alle som har hørt de søte små synge om ”tante” Lucia tidligere i dag – her kommer noe helt annet, sunget av Elvis Presley. NB sjekk mandolinene - og GOD JUL! Lucia hette hun, og lite visste hun at mer enn 1700 år etter den dagen hun døde, skulle syngende norske barnehagebarn bære lys og servere gjærbakst, hvert eneste år.


Siracusa

Freskomaleri av Sancta Lucia  i Siracusa
Siracusa var et maktsenter for det østlige Middelhavet. Gjennom tidene har byen ligget i strid med de fleste folkeslaga vi har hørt om i historiebøkene: kartagere, athenere, etruskere og romere, frankere, vandaler og gotere, for ikke å glemme arabere og normannere.

Best kjent er byen for to av innbyggerne sine: Den hellige Lucia og Arkimedes, – oldtidas største matematiker. Han levde her i tida 287-212 f.Kr. Det var han som bl.a. formulerte loven for legemers oppdrift i væsker (Arkimedes' lov – du vet den om at når man senker et legeme i vann, vil det få ei oppdrift lik vekta av det vannet det fortrenger), fremdeles pensum i den norske skolen.

Vi vet mye om Arkimedes, men om Lucia vet vi bare at hun ble drept for si kristne tro rundt år 300. Den gang lå Siracusa under Romerriket, og i det romerske samfunnet på denne tida var det straffbart å være kristen. Lucia ble sannsynligvis drept år 304 under keiser Diocletians kristenforfølgelser.

Etter sin død ble hun helgenerklært av den katolske kirka. I katolsk tradisjon er hun skytshelgen for de blinde, da det heter at hun fikk stukket ut øynene. Hun er også skytshelgen for hjembyen sin. I katedralen i Siracusa har hun et eget kapell, og byen har to kirker som er viet henne.

Lussinatta lange

Den katolske kirka markerer Sancta Lucias martyrdød på dødsdagen hennes 13. desember. Da kristendommen kom til Norden, ble denne dagen en merkedag på primstaven. Men 13.desember var også vintersolhverv i den gamle kalenderen, og i folketroen var natta til 13. desember Lussinatta – den lengste natta i året.

På denne tida skulle juleforberedelsene være godt i gang, og tresking og spinning skulle være unnagjort. Når natta til den 13. kom, var mørkemaktene på ferde: julebukken, julegeita, åsgårdsreia og Lussi sjøl. Men vetten Lussi lignet ikke mye på den hellige Lucia. Hun var nok mer i slekt med Lucifer, fanden sjøl.

Lussinatta var ei farlig natt både for folk og dyr. Når den hissige Lussi kom fykende for å kontrollere at alle gjøremål var i rute, kunne hun gjøre mye ugagn hvis ikke alt var på stell. Lå en dårlig an med arbeidet, risikerte en at hun reiv ned heile pipa.

Denne lange, mørke natta var magisk. Nå skulle sola snu. Lussinatta kunne dyra i fjøsen snakke med hverandre:
"Lussinatta e lang", sa kua. "Ho e som to", svarte væren. "Fanden fare at ho er", sa geita.


-inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys Sancta Lucia

Lucia-dagen slik vi feirer den, er trolig en blanding av en førkristen hyllest til lyset, og ei feiring av den kristne helgenen Santa Lucia.
Den hellige Lucia er lysets helgen (luc betyr lys) og bærer lys i den kristne tradisjonen. Derfor feires Lucia med en lysfest hvert år, særlig i Italia og Sverige, men etter hvert også i Norge og i resten av Europa.

Så er det kanskje ingen tilfeldighet at den gjærbaksten vi i våre dager serverer den 13.desember, lussekattene, er spiralforma og lysende gule. For spiralen har i flere tusen år vært et symbol på sol og liv. Gult er lysets farge.

 

Lussekattvarianter i følge TINE meierier

Safran

-og gulfargen kommer fra ett av de mest fornemme og dyre krydderne vi har: safran. Safran er de tørka arrene av en krokusart (Crocus sativus), og det skal plukkes ca 100 000 arr for å gi et kilo safran. Ikke rart det koster! Prisen gjør at det finnes mye forfalsket safran på markedet, og det er ikke noe nytt fenomen: Botanikeren Knut Fægri forteller at en kar i Nürnberg, Jobst Findelen, ble levende brent på bålet sammen med sin egen falske safran i 1444.


Crocus sativus


Bruken av safran går langt tilbake i tid. Den er omtalt både i egyptiske papyrusruller og i Bibelen:  
”Dine Poder ere som en Lysthave med Granatæbler, med kostelig Frugt, Nardus og Safran, Calmus og Caneel med allehaande Viraks-Træer, Myrrha og Aloe, samt alle de bedste Urter.” (Salomos høysang 4.13. - 14.)
I våre dager dyrkes safran særlig i Middelhavslanda, mest i Spania. Safran har en mild, aromatisk og litt rar smak, som gjør seg best sammen med fisk og annen sjømat – foruten i lussekatter – som dem jeg fikk servert med sang av Ida i dag morges.


 

Denne teksten er omsatt fra svensk. Men den opprinnelige Lucia-sangen er minst like stemningsfull: en romantisk båtsmannsang om sjø og sølvskimrende stjerner. Den er tilknytta bydelen St.Lucia i Napoli, og har ingen ting med den kristne helgenen Sancta Lucia å gjøre. Så til alle som har hørt de søte små synge om ”tante” Lucia tidligere i dag – her kommer noe helt annet, sunget av Elvis Presley. NB sjekk mandolinene - og GOD JUL!



]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Kjær juletradisjon http://eldarsblogg.blogspot.com/2013/12/frjulssndagen-ved-sunnmre-museum-i.html http://eldarsblogg.blogspot.com/2013/12/frjulssndagen-ved-sunnmre-museum-i.html Tue, 10 Dec 2013 11:17:00 CET Eldar Høidal at Eldars blogg Stearinlyslaging er ein av dei faste aktivitetane på førjulssøndagen på Sunnmøre Musem. Dag Brøther t.h. er lysstøypesjef.Førjulssøndagen ved Sunnmøre Museum i Borgundgavlen vert berre meir og meir populær. Andre søndagen i desember var mange av husa i museumstunet fylte med born og vaksne som arbeidde med praktiske oppgåver, eller koste seg med god mat og varm drikke. Avdelingsleiar ved museet, Siw Solvang, fortel at over 2000 små og store besøkande var innom portane, og det er det største besøkstalet dei har registrert på alle dei åra førjulssøndagen har vore arrangert.Det er knapt nokon tid på året at tradisjonane står så sterkt som i julemånaden. Då vil vi at det skal vere slik som det alltd har vore. Då vil vaksne gjenoppleve den gode stemninga og forventningane dei hadde i sin eigen barndom, og dei vil gjerne at born og barneborn skal få del i dei same opplevingane. Og kvar er det meir naturleg å bli ført inn i juletradisjonane enn på eit museum? Sunnmøre Museum har menneske som veit meir om lokale juletradisjonar, julemat, juledekorasjonar og tradisjonelle julegåver enn dei fleste. Denne søndagen fann vi dei i museumshus midt i flokken av barn og voksne. Mellom aktivitetane dei gjennomførte var; produksjon av matter og eplebåtar, honninglys og trebåtar. I Framgardstova var det kinning av smør og i kyrkjebudene ved sjøkanten var det sal av julenek, keramikk og skinn.Vi tok oss ein tur bort til handverkargata i enden av museumsområdet. Her var det hengt opp grankransar på tvers av gata, og i alle husa var det lys og varme. Det var reine Skomakargatestemninga. I skomakarhuset var det rett nok ingen skomakar Andersen. Her hadde knivmakar Svein Johansen frå Sykkylven utstilling av mange av knivane han har laga. I smia fann vi smeden i arbeid og i Larsnesbuda freista to jenter med gammaldags godteri. Godteri av eit litt anna slag fann vi i Dybhuset, der styreleiar i museet, Ragna Dahl Grønnevet og fylkesformidlar Ingvill Wille laga sirupssnittar til den store gullmedalje.Ingvill Wille og Ragna Dahl Grønnevet inviterer til smaking av omnsferske sirupssnittar.Dei som vart kalde av å gå i julegatene og mellom dei gamle museumshusa, kunne gå inn i det store museumsbygget. Her var kafeen full heile dagen, og sveler og kaker gjekk ned på høgkant. Elles var dei ulike etasjane i museumsbygget også fylte med aktivitetar. Her fekk borna lage julekorger og julenisser, leike med tinnsoldatar og hoseband. I underetasjen var det demonstrasjon av trykking på gamlemåten. Underteikna skribent residerte på det som truleg var dagens rolegaste stand, der Årbok for Sunnmøre vart selt. Denne dagen var det borna som fekk bestemme aktivitetsløypa. Dei vaksne tek nok sin monn igjen med hyggeleg julelesnad når julepynten er på plass og julekakene er ferdig baka. Stearinlyslaging er ein av dei faste aktivitetane på førjulssøndagen på Sunnmøre Musem. Dag Brøther t.h. er lysstøypesjef.Førjulssøndagen ved Sunnmøre Museum i Borgundgavlen vert berre meir og meir populær. Andre søndagen i desember var mange av husa i museumstunet fylte med born og vaksne som arbeidde med praktiske oppgåver, eller koste seg med god mat og varm drikke. Avdelingsleiar ved museet, Siw Solvang, fortel at over 2000 små og store besøkande var innom portane, og det er det største besøkstalet dei har registrert på alle dei åra førjulssøndagen har vore arrangert.

Det er knapt nokon tid på året at tradisjonane står så sterkt som i julemånaden. Då vil vi at det skal vere slik som det alltd har vore. Då vil vaksne gjenoppleve den gode stemninga og forventningane dei hadde i sin eigen barndom, og dei vil gjerne at born og barneborn skal få del i dei same opplevingane. Og kvar er det meir naturleg å bli ført inn i juletradisjonane enn på eit museum? Sunnmøre Museum har menneske som veit meir om lokale juletradisjonar, julemat, juledekorasjonar og tradisjonelle julegåver enn dei fleste. Denne søndagen fann vi dei i museumshus midt i flokken av barn og voksne. Mellom aktivitetane dei gjennomførte var; produksjon av matter og eplebåtar, honninglys og trebåtar. I Framgardstova var det kinning av smør og i kyrkjebudene ved sjøkanten var det sal av julenek, keramikk og skinn.

Vi tok oss ein tur bort til handverkargata i enden av museumsområdet. Her var det hengt opp grankransar på tvers av gata, og i alle husa var det lys og varme. Det var reine Skomakargatestemninga. I skomakarhuset var det rett nok ingen skomakar Andersen. Her hadde knivmakar Svein Johansen frå Sykkylven utstilling av mange av knivane han har laga. I smia fann vi smeden i arbeid og i Larsnesbuda freista to jenter med gammaldags godteri. Godteri av eit litt anna slag fann vi i Dybhuset, der styreleiar i museet, Ragna Dahl Grønnevet og fylkesformidlar Ingvill Wille laga sirupssnittar til den store gullmedalje.
Ingvill Wille og Ragna Dahl Grønnevet inviterer til smaking av omnsferske sirupssnittar.

Dei som vart kalde av å gå i julegatene og mellom dei gamle museumshusa, kunne gå inn i det store museumsbygget. Her var kafeen full heile dagen, og sveler og kaker gjekk ned på høgkant. Elles var dei ulike etasjane i museumsbygget også fylte med aktivitetar. Her fekk borna lage julekorger og julenisser, leike med tinnsoldatar og hoseband. I underetasjen var det demonstrasjon av trykking på gamlemåten. Underteikna skribent residerte på det som truleg var dagens rolegaste stand, der Årbok for Sunnmøre vart selt. Denne dagen var det borna som fekk bestemme aktivitetsløypa. Dei vaksne tek nok sin monn igjen med hyggeleg julelesnad når julepynten er på plass og julekakene er ferdig baka.]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Livbåten frå "Bergholm" http://ivargunnar.blogspot.com/2013/12/livbaten-fra-bergholm.html http://ivargunnar.blogspot.com/2013/12/livbaten-fra-bergholm.html Sat, 07 Dec 2013 11:47:00 CET ivargunnar at Aalesund- og Borgundberetninger "Bergholm" og livbåten i  fredeleg farvatn.(Bilete er henta frå Frithjof Sælen: "Sjetlands-Larsen". 1947)Kr. 5000,- i belønning loves den som kan gi opplysninger som fører til pågripelse av 7 menn i en kvitmalt livbåt.Slik stod det å lese i Sunnmørsposten onsdag 30. mars, i krigsåret 1943. Det var dei tyske okkupantane som stod bak etterlysinga.  Uka før hadde dei etterlyste mennene, eller rettare: unggutane, vore fire døgn om bord i ein liten robåt, på flukt frå tyske soldatar. Ei strekning på 250 km hadde dei lagt bak seg da dei endeleg la til ved kaia i Søvika, nord for Ålesund. Alle hadde dei meir eller mindre alvorlege skadar etter åtaka dei hadde vore utsett for. Éin var allereie død. Mens tyske styrker saumfarte området, måtte dei halde seg i skjul i mange, lange døgn før berginga kom.Ein kjerne i mest all samferdsle på Sunnmøre gjennom tidene.  Det representerer dei; båtane som i dag er stilt ut på Sunnmøre Museum i Ålesund.  Samlinga ved museet omfattar farkostar som vart nytta til det meste: På besøk til naboar eller ein tur til handelsmannen. Frakt av dyr, frakt av gods. Og ved sjeldnare høve: til kommunestyremøte, til bryllaup, dåp eller gravferd: båten var middelet for å komme seg til og frå.Livbåten frå "Bergholm", utstilt på Sunnmøre Museum.Mange ulike typar bruksbåtar er samla ved museet. Alle bærer med seg ulike historier. Éin båt skil seg likevel ut. Litt for seg sjølv står den, og kviler mot ein vegg. Å kvile er noko den fortener meir enn dei fleste andre - livbåten frå "Bergholm". Denne kvitmala farkosten har nemleg vore med og berga sju mann frå drukningsdøden.                                                         -----Det var om ettermiddagen. Det var måndag 22. mars. Det var i det beksvarte krigsåret 1943. Fiskeskøyta "Bergholm" var på veg tilbake til basen sin på Shetland. «Bergholm» hadde vore på Træna i Nordland og levert våpen og ammunisjon til ei motstandsgruppe der. Leif Larsen, "Shetlands-Larsen", var skipper. Med seg hadde han Anders Færøy, Odd Hansen, Johannes Kalve, William Enoksen, Nils Vika, Finn Clausen og Gunnar Clausen. Til saman altså åtte mann. FlyangrepOm lag 100 nautiske mil nordvest av Frøya vart båten oppdaga av eit tysk rekognoseringsfly. Fire timer seinare braka det laust: To store to-motors flybåtar går til angrep. I si bok «Sjetlands-Larsen» skildrar Frithjof Sælen angrepet:«…Brølet fra de to flymotorene stiger til et vilt crescendo som menger seg med eksplosjonene fra småkalibrede granater og kviningen fra mitraljøsekulene, karene skyter som galne mens blyskuren fra flyene slår mot skuta, splintrer treverket så trefliser og metallstykker hvirvler om ørene på dem, borer seg inn i dekket, pløyer furene bortover og lager små flise-kratere i plankene. Det er en helvetsmusikk uten like…»(s. 298)Leif Larsen (1906 - 1990) Fleire bomber vart også sleppt over "Bergholm", men ingen treff. Mannskapet forsvarar seg tappert, med dei våpna dei har tilgjengelege. Dei får inn nokre treff dei òg. Og etter 35 uendeleg lange minutt trekk flya seg tilbake. Av dei åtte om bord er berre to uskadde. Og «Bergholm» har fått så hard medfart at dei er usikre på kor lenge han vil halde seg flytande.Det tok no til å bli mørkt, så dei kjente seg trygge for fleire angrep den dagen. Og motoren gjekk framleis, trass i dei skadane som skuta har fått. Men den trygge dunkinga heldt fram berre ei kort stund. Så stogga motoren. Da høyrte dei det: Vatn risla inn i båten. Dei var i ferd med å gå under!  Gode råd var no verkeleg dyre!Det fanst ein livbåt om bord. Livbåten var gjennomhola av kuler, og soleis lite sjødyktig. Kaptein Larsen såg likevel ingen annen utveg enn å forsøke å tette hola så godt det let seg gjere. For livbåten var deira einaste von.Så karane sette i gang. Frå tomme hermetikkbokser skar dei blikkplater som dei dekte kulehola med. Stykke av seglduk vart dytta inn i hola. Til sist smurde dei grease på for å gjøre båten så tett som mogleg.Arbeidet tok fleire timer, og først kl. 2, natt til tysdag, låra dei livbåten. Like etter sank "Bergholm".  Alle hadde klart seg – så langt. Men fleire var hardt skadde, og berre tre var friske nok til å ro. Kvar av desse måtte ta tørn med årene i fire timer, før dei fekk kvile i to.Båten tok heile tida inn vatn. Dei som var minst såra, måtte hjelpe til med å ause. Nils Vika hadde dei mest alvorlege skadane. Han døde om bord i livbåten.Til SunnmøreEtter fire døgn, der dei delvis hadde rodd og delvis sigla, og der dei fleire gongar heldt på å bli oppdaga av fienden, kom mannskapet seg altså inn til kai i Søvika. Klokka var to, natt til laurdag 27. mars. Livbåten, trygt på land på Torholmen.Larsen klarte å ta seg fram til huset til Lars Søviknes, som han kjente frå før. Søviknes mente at den sikraste skjulestaden i området ville vere på Torholmen. Etter å ha rodd i ytterlegare ein time, kom dei fram dit. Her vart det utmatta mannskapet teke hand om av Lars Torholm.I åtte døgn heldt mennene seg i skjul på Torholmen. Sidan vart dei flytta til Vigra. Frå Vigra vart dei frakta til Skorpa, der Gerhard og Jon Skorpen tok hand om dei. Etter fem døgn i sommarfjøsen på denne litle øya ytst mot havet, vart mannskapet frå «Bergholm» plukka opp av ein norsk ubåtjagar. Shetlands-Larsen ved livbåten som berget livet hans.(Foto: Sunnmørsposten. Hentet fra Gavlen 3/1986)Den 12. april var dei dermed trygt tilbake på Shetland.  Livbåten deira vart igjen på Sunnmøre. Den låg gøymt på Torholmen til krigen var over. Seinare vart den gitt til Sunnmøre Museum. Og i dag er den altså utstilt der.                                                         ----Femti år seinare - den 11. juni 1993, var nokre av mennene frå "Bergholm" tilbake i livbåten igjen. Omkring dei står nokre av hjelparane frå dei dramatiske dagane i 1943. Frå venstre: Johannes Kalve, Finn Clausen og Andreas Færøy. På utsida står m. a. Lars Torholm, Sverre Roald (delvis gøymd), Asbjørn Røsvik og Palmar Bjørnøy.(Henta frå Sunnmørsposten 12.06.1993. Foto: Peter Hesseberg.) "Bergholm" og livbåten i  fredeleg farvatn.
(Bilete er henta frå Frithjof Sælen: "Sjetlands-Larsen". 1947)

Kr. 5000,- i belønning loves den som kan gi opplysninger som fører til pågripelse av 7 menn i en kvitmalt livbåt.

Slik stod det å lese i Sunnmørsposten onsdag 30. mars, i krigsåret 1943. Det var dei tyske okkupantane som stod bak etterlysinga.  


Uka før hadde dei etterlyste mennene, eller rettare: unggutane, vore fire døgn om bord i ein liten robåt, på flukt frå tyske soldatar. Ei strekning på 250 km hadde dei lagt bak seg da dei endeleg la til ved kaia i Søvika, nord for Ålesund. Alle hadde dei meir eller mindre alvorlege skadar etter åtaka dei hadde vore utsett for. Éin var allereie død. Mens tyske styrker saumfarte området, måtte dei halde seg i skjul i mange, lange døgn før berginga kom.

Ein kjerne i mest all samferdsle på Sunnmøre gjennom tidene.  Det representerer dei; båtane som i dag er stilt ut på Sunnmøre Museum i Ålesund.  Samlinga ved museet omfattar farkostar som vart nytta til det meste: På besøk til naboar eller ein tur til handelsmannen. Frakt av dyr, frakt av gods. Og ved sjeldnare høve: til kommunestyremøte, til bryllaup, dåp eller gravferd: båten var middelet for å komme seg til og frå.



Livbåten frå "Bergholm", utstilt på Sunnmøre Museum.

Mange ulike typar bruksbåtar er samla ved museet. Alle bærer med seg ulike historier. Éin båt skil seg likevel ut. Litt for seg sjølv står den, og kviler mot ein vegg. Å kvile er noko den fortener meir enn dei fleste andre - livbåten frå "Bergholm". Denne kvitmala farkosten har nemleg vore med og berga sju mann frå drukningsdøden. 

                                                        -----


Det var om ettermiddagen. Det var måndag 22. mars. Det var i det beksvarte krigsåret 1943. Fiskeskøyta "Bergholm" var på veg tilbake til basen sin på Shetland. «Bergholm» hadde vore på Træna i Nordland og levert våpen og ammunisjon til ei motstandsgruppe der. Leif Larsen, "Shetlands-Larsen", var skipper. Med seg hadde han Anders Færøy, Odd Hansen, Johannes Kalve, William Enoksen, Nils Vika, Finn Clausen og Gunnar Clausen. Til saman altså åtte mann. 



Flyangrep

Om lag 100 nautiske mil nordvest av Frøya vart båten oppdaga av eit tysk rekognoseringsfly. Fire timer seinare braka det laust: To store to-motors flybåtar går til angrep. I si bok «Sjetlands-Larsen» skildrar Frithjof Sælen angrepet:


«…Brølet fra de to flymotorene stiger til et vilt crescendo som menger seg med eksplosjonene fra småkalibrede granater og kviningen fra mitraljøsekulene, karene skyter som galne mens blyskuren fra flyene slår mot skuta, splintrer treverket så trefliser og metallstykker hvirvler om ørene på dem, borer seg inn i dekket, pløyer furene bortover og lager små flise-kratere i plankene. Det er en helvetsmusikk uten like…»(s. 298)

Leif Larsen (1906 - 1990)

 Fleire bomber vart også sleppt over "Bergholm", men ingen treff. Mannskapet forsvarar seg tappert, med dei våpna dei har tilgjengelege. Dei får inn nokre treff dei òg. Og etter 35 uendeleg lange minutt trekk flya seg tilbake. Av dei åtte om bord er berre to uskadde. Og «Bergholm» har fått så hard medfart at dei er usikre på kor lenge han vil halde seg flytande.


Det tok no til å bli mørkt, så dei kjente seg trygge for fleire angrep den dagen. Og motoren gjekk framleis, trass i dei skadane som skuta har fått. Men den trygge dunkinga heldt fram berre ei kort stund. Så stogga motoren. Da høyrte dei det: Vatn risla inn i båten. Dei var i ferd med å gå under!  Gode råd var no verkeleg dyre!


Det fanst ein livbåt om bord. Livbåten var gjennomhola av kuler, og soleis lite sjødyktig. Kaptein Larsen såg likevel ingen annen utveg enn å forsøke å tette hola så godt det let seg gjere. For livbåten var deira einaste von.


Så karane sette i gang. Frå tomme hermetikkbokser skar dei blikkplater som dei dekte kulehola med. Stykke av seglduk vart dytta inn i hola. Til sist smurde dei grease på for å gjøre båten så tett som mogleg.


Arbeidet tok fleire timer, og først kl. 2, natt til tysdag, låra dei livbåten. Like etter sank "Bergholm".  Alle hadde klart seg – så langt. Men fleire var hardt skadde, og berre tre var friske nok til å ro. Kvar av desse måtte ta tørn med årene i fire timer, før dei fekk kvile i to.


Båten tok heile tida inn vatn. Dei som var minst såra, måtte hjelpe til med å ause. Nils Vika hadde dei mest alvorlege skadane. Han døde om bord i livbåten.




Til Sunnmøre

Etter fire døgn, der dei delvis hadde rodd og delvis sigla, og der dei fleire gongar heldt på å bli oppdaga av fienden, kom mannskapet seg altså inn til kai i Søvika. Klokka var to, natt til laurdag 27. mars.


Livbåten, trygt på land på Torholmen.
Larsen klarte å ta seg fram til huset til Lars Søviknes, som han kjente frå før. Søviknes mente at den sikraste skjulestaden i området ville vere på Torholmen. Etter å ha rodd i ytterlegare ein time, kom dei fram dit. Her vart det utmatta mannskapet teke hand om av Lars Torholm.




I åtte døgn heldt mennene seg i skjul på Torholmen. Sidan vart dei flytta til Vigra. 

Frå Vigra vart dei frakta til Skorpa, der Gerhard og Jon Skorpen tok hand om dei. Etter fem døgn i sommarfjøsen på denne litle øya ytst mot havet, vart mannskapet frå «Bergholm» plukka opp av ein norsk ubåtjagar.



Shetlands-Larsen ved livbåten som berget livet hans.
(Foto: Sunnmørsposten. Hentet fra Gavlen 3/1986)

Den 12. april var dei dermed trygt tilbake på Shetland.  Livbåten deira vart igjen på Sunnmøre. Den låg gøymt på Torholmen til krigen var over. Seinare vart den gitt til Sunnmøre Museum. Og i dag er den altså utstilt der.



                                                         ----


Femti år seinare - den 11. juni 1993, var nokre av mennene frå "Bergholm" tilbake i livbåten igjen. Omkring dei står nokre av hjelparane frå dei dramatiske dagane i 1943. Frå venstre: Johannes Kalve, Finn Clausen og Andreas Færøy. På utsida står m. a. Lars Torholm, Sverre Roald (delvis gøymd), Asbjørn Røsvik og Palmar Bjørnøy.

(Henta frå Sunnmørsposten 12.06.1993. Foto: Peter Hesseberg.)










]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Noget om Gjødningsmidler. http://landetslykke.blogspot.com/2013/11/noget-om-gjdningsmidler.html http://landetslykke.blogspot.com/2013/11/noget-om-gjdningsmidler.html Wed, 27 Nov 2013 21:53:00 CET Sivert at Landets Lykke (Paa Udgiverens Vegne, og i hans Sygdoms Tilfælde, uddraget af hans Manuskript om Jordforbedring, og her givet Plads, ved Rasmus Aarflot)Gjentagne Anvisninger og Opmuntringer til Sparsomhed, i Brug af alle til Brød-Surogater anvendelige Midler, har Udgiveren fundet at have sin Nytte. Men kan ikke nok ivre sig over, at saa mange til Jordgjødsel fortrinlige Stoffer ligge ubenyttede, foragtse, eller af sin Nytte Mængden ubekiendte!Iglegræsset, er Ukrud paa mange Norges Enge, helst udi fugtige og kolde Myhrer. For Qvæget er det en giftig Urt, og for Slaattemandens Lee, et tungt og fløvgiørende Græs. For at udrydde, og faae Nytte af denne Græsart, lader man strax forend Græsset skal afslaaes, sine Arbeidsfolk gaae fordeelte et lille Stykke fra hinanden over Engen, at oprykke Iglegræset med Rod, og lægge det i smaae Stokke til man kan føre det hen til Giødningskielderen, hvor det nedlægges lagviis blant udluftet Myrmuld, og siden i et Par Maaneder, saa ofte mueligt, overdrænkes med Urin, Vaskervand, o. d. l. Denne bliver en ypperlig Giødsel.Høymul, er et Ugræs, som ved dets store Rødder bort­trækker megen Fedme, til Tab for de dyrkede og nyttige Vexter. Mangesteds sees der i skareviis blant Kornet, og tiener Spurrer og andre Fugle til at side paa og have Tilhold udi, medens de nedhakke og opæde Kornaxene. Denne Plante, som lidet eller intet tienlig til Qvægfoder, giør større Nytte forraadnet til Gjødsel; og som den voxer, foruden paa Agrene, ogsaa i fede Enge og Agerrener, vil Samlingen skee beqvemmest paa følgende Maade: Om Foraaret, da Roden nyst har skudt Blade, bruges en Jernspade, med hvilken enhver Rod med sine Grene og den mellemholdende Muld opvrikkes. Man bringer disse med Rødderne opstukne Ruder eller Torvterninger, hen til Gjødningskjelderen, hvor de behandles paa sams Maade som med foranførte, men Hullerne fyldes igien med finanskaarne Torver af de mavreste Enge, og jevnt tiltrædes.Endvidere kan og benyttes til Gjødselblanding Rødder og Stilke af Hundeslænge, Syreskræppe, Buegræs, Tidsler ec. Kort Sagt, alle paa Agre og Enge unyttige og skadelige Ugræsvexter.Fausk, som, i Skovegne gives i Mængder, der er ganske for raadnede Træstubber og Rødder, er og en Slags Gjødselcompost. Men her maa giøres Forskiel paa hvilkeslags Stubber, det har været; thi Fausk af Birk og Asp vil have andreslags Blandinger, end af Ore, Hassel og Rønetræe. Fausken af Birketræer har, ligesom Birkeasken, et Slags Ludsaltlevninger blantt sig, derfor blandes den med Leer eller gammel Muurkalk, hvilken formilder det alkaliske Salt, som gierne er tilstæde udi Birketræets Fausk. I Fausk af Aspetræet er ogsaa enslags Syrlighed, som ved Leer eller gammel Muurkalk formildes.Foruden Stubbefausk, nyttes ogsaa nedfaldne og forraadnede Grene, naar de kun kan bankes i Stykker, og tilligemed Rodfausk blive liggende i Gjødningvand en Halv- eller Fjerdingsaars Tid førend de bringes ud paa Ageren, hvor saaden Gjødsel helst nedpløves som Underrae, og da bliver til Muld. I Særdeleleshed er denne Slags Giødsel fortrinlig til at formindske Ugræset.Fortørret, affaldet og raadnet Løv, som ved at sammenrag­te opsamles mellem Træerne, bliver og en god Gjødselblanding.Men hvorlænge skal man see Koekaserne, i Græsgroetiden om Vaaren og Haabeitet i Efterhøsten, da Qvæget giøder meest, ligge optuede paa Engene og Bøemarkenne, uden at vorde opsamlede og hjembragte til Gjødning Formerelse? Forsøg har lært, at enhver saadan Koekase kan gjødsle en Qvadrat Fod, og derpaa voxe 40 a 50 Ax, som afgive omtrent en Pægel eller Tints Korn, og naar blant en stor Qvæghjord, enhver Ko kan lægge 3 a 4 om Dagen, hvilken Fordeel naar de blive benyttede, er herved Udgiverens Hensigt at gøre sine Landsmænd opmærksomme paa.Hvad som her er sagt om Koekaserne, gjelder og noget lignende om Hestegjødsel, som paa samme Tid og Maade falder paa Marken. Norsk Landboeblad No 1427. november 1813 (Paa Udgiverens Vegne, og i hans Sygdoms Tilfælde, uddraget af hans Manuskript om Jordforbedring, og her givet Plads, ved Rasmus Aarflot)



Gjentagne Anvisninger og Opmuntringer til Sparsomhed, i Brug af alle til Brød-Surogater anvendelige Midler, har Udgiveren fundet at have sin Nytte. Men kan ikke nok ivre sig over, at saa mange til Jordgjødsel fortrinlige Stoffer ligge ubenyttede, foragtse, eller af sin Nytte Mængden ubekiendte!


Iglegræsset, er Ukrud paa mange Norges Enge, helst udi fugtige og kolde Myhrer. For Qvæget er det en giftig Urt, og for Slaattemandens Lee, et tungt og fløvgiørende Græs. For at udrydde, og faae Nytte af denne Græsart, lader man strax forend Græsset skal afslaaes, sine Arbeidsfolk gaae fordeelte et lille Stykke fra hinanden over Engen, at oprykke Iglegræset med Rod, og lægge det i smaae Stokke til man kan føre det hen til Giødningskielderen, hvor det nedlægges lagviis blant udluftet Myrmuld, og siden i et Par Maaneder, saa ofte mueligt, overdrænkes med Urin, Vaskervand, o. d. l. Denne bliver en ypperlig Giødsel.


Høymul, er et Ugræs, som ved dets store Rødder bort­trækker megen Fedme, til Tab for de dyrkede og nyttige Vexter. Mangesteds sees der i skareviis blant Kornet, og tiener Spurrer og andre Fugle til at side paa og have Tilhold udi, medens de nedhakke og opæde Kornaxene. Denne Plante, som lidet eller intet tienlig til Qvægfoder, giør større Nytte forraadnet til Gjødsel; og som den voxer, foruden paa Agrene, ogsaa i fede Enge og Agerrener, vil Samlingen skee beqvemmest paa følgende Maade: Om Foraaret, da Roden nyst har skudt Blade, bruges en Jernspade, med hvilken enhver Rod med sine Grene og den mellemholdende Muld opvrikkes. Man bringer disse med Rødderne opstukne Ruder eller Torvterninger, hen til Gjødningskjelderen, hvor de behandles paa sams Maade som med foranførte, men Hullerne fyldes igien med finanskaarne Torver af de mavreste Enge, og jevnt tiltrædes.


Endvidere kan og benyttes til Gjødselblanding Rødder og Stilke af Hundeslænge, Syreskræppe, Buegræs, Tidsler ec. Kort Sagt, alle paa Agre og Enge unyttige og skadelige Ugræsvexter.


Fausk, som, i Skovegne gives i Mængder, der er ganske for raadnede Træstubber og Rødder, er og en Slags Gjødselcompost. Men her maa giøres Forskiel paa hvilkeslags Stubber, det har været; thi Fausk af Birk og Asp vil have andreslags Blandinger, end af Ore, Hassel og Rønetræe. Fausken af Birketræer har, ligesom Birkeasken, et Slags Ludsaltlevninger blantt sig, derfor blandes den med Leer eller gammel Muurkalk, hvilken formilder det alkaliske Salt, som gierne er tilstæde udi Birketræets Fausk. I Fausk af Aspetræet er ogsaa enslags Syrlighed, som ved Leer eller gammel Muurkalk formildes.


Foruden Stubbefausk, nyttes ogsaa nedfaldne og forraadnede Grene, naar de kun kan bankes i Stykker, og tilligemed Rodfausk blive liggende i Gjødningvand en Halv- eller Fjerdingsaars Tid førend de bringes ud paa Ageren, hvor saaden Gjødsel helst nedpløves som Underrae, og da bliver til Muld. I Særdeleleshed er denne Slags Giødsel fortrinlig til at formindske Ugræset.


Fortørret, affaldet og raadnet Løv, som ved at sammenrag­te opsamles mellem Træerne, bliver og en god Gjødselblanding.



Men hvorlænge skal man see Koekaserne, i Græsgroetiden om Vaaren og Haabeitet i Efterhøsten, da Qvæget giøder meest, ligge optuede paa Engene og Bøemarkenne, uden at vorde opsamlede og hjembragte til Gjødning Formerelse? Forsøg har lært, at enhver saadan Koekase kan gjødsle en Qvadrat Fod, og derpaa voxe 40 a 50 Ax, som afgive omtrent en Pægel eller Tints Korn, og naar blant en stor Qvæghjord, enhver Ko kan lægge 3 a 4 om Dagen, hvilken Fordeel naar de blive benyttede, er herved Udgiverens Hensigt at gøre sine Landsmænd opmærksomme paa.


Hvad som her er sagt om Koekaserne, gjelder og noget lignende om Hestegjødsel, som paa samme Tid og Maade falder paa Marken.


 Norsk Landboeblad No 14
27. november 1813

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Sogneselskaben for Almuens Fremme i Voldens Præstegjeld http://landetslykke.blogspot.com/2013/11/sogneselskaben-for-almuens-fremme-i.html http://landetslykke.blogspot.com/2013/11/sogneselskaben-for-almuens-fremme-i.html Wed, 06 Nov 2013 21:31:00 CET Sivert at Landets Lykke Gjentagende maa vi prise Forsynet, naar vi hensee til Aarstiden, og hvor betids og vel Jordfladens Afgrøde i denne Egn blev indhøstet, saa at de fleste Familier allerede nu har aftærsket, og tillavet sig en hyggelig Vinter-Provision, samt see sig forsynede med løfterigt Sædekorn til nærmeste Foraar. Derimot erindre vi os denne Maaneds første Dage forrige Aar, da vi endnu bekymringsfuld syslede paa Agrene og Marken, ved at faae tørret og indbjerget det bedærvede eller mavre Korn, som truede med Døden, men blev imod Manges Formodning, den vigtigste Lære og Kundskabs Artikel, som i sit Slags, og saa heldigen har virket paa Landboen, mere end 100 Aar. Denne Efterhøst, har Veiret været ugentlig afvexlende med Regn, Snee, Tørveir, tørre og milde Vinde, oftest sydlige og vestlige, men vore Fjelde allerede i 6 Uger sneebedækte. Fiskerierne ville her ingensteds lykkes.   Om Sogneselskabet. Sogneselskaben for Almuens Fremme i Voldens Præstegjeld, stiftet paa Universitetsfesten i Decbr 1811, holdt sit 6te ordentlige Møde, og første Generalforsamling paa Ørstenvig sidstleden 1ste Novbr, hvor, og til hvilken Tid, Præmier for første gang skulde uddeles. Men som Selskabets Kasse var svag, havde endeel bekomne Skrifter at betale, saa troede Bestyreren, at passende Bøger vilde opmuntre mere, end nogle faa eller flere Dalers Penge, og derfore af sit Bogtrykkerie og lille Litteratur-Samling sammenhæftede forskiellige almeennyttige Stykker, med et foran eget Tittelblad: "Præmiebok ec.", og med disse og et lille Penge-Tillæg, bleve følgende, som af Selskabet tilkjendt Præmie, belønnede: 1)Pladsemand Svend Simonsen Rødset, for at have slaaet Græs i saadanne Fjeldskreder i Udmarken, som for Qvæget ere utilgiængelige, og dermed foedret Qvæg til desmere Forbedring paa sin ny optagne Plads, 2 Rd og en Præmiebog. 2) Gaardm. Niels Larssen Mychlebust, for at være den første her i Egnen, der benyttede Potetesæblene til Blanding i Brøddej, 1 Rd og en Præmiebok. 3) Gaardm. Lars Sjursen Haavik, som den første der malede Potetesæblerne paa Qværn, 2de Præmiebøger. 4) Gjestgiver Vebjørn Svendsen, for Kaaldyrkning, 3 Rd. og en Præmiebok. 5) Gaardm. Lars Johannessen Reite, for Hundeavl, 3 Rd. og en Præmiebog. 6) Ungkarl Jacob Rasmussen Wasbotn, for nye Finhattes Arbeide. 2 Rd. og 2de Præmiebøger. 7) Niels Rasmussen Engeset, for nye Uldkarders Forarbeidelse, 2 Rd. og en Præmiebog. 8) Marte Nielsdatter Ørstenvig, for at have staaet Brud i hjemmevirkede Klæder, og uden den gothiske Prydelse Krone og Brudesmykke, blev tilkiendt 3 Rd. Blandt nye Forslag til Jorddyrkningens Fremme, fandt almindelig Bifald: at nedahle Sædekornet. Ahl er et Jorddyrkers Redskab, hvis Brug og Nytte har været bekiendt paa Søndmør, indtil sidste Foraarssamling, da Bestyreren havde, fra Selskabets Æresmedlem: Søndmørs yndede og ? ?, nu Præsident i Christiania, S. T. Justitsraad og Ridder Bull, Anvisning om Ahlens Fortrinlighed, imod den søndmørske Harvning, til Sædekornets Nedbringelse i Agermulden, som i bemeldte sidste Foraarssamling blev fore­læst, og derefter af Bestyreren og et par andre Jordbrugere foretaget til saa heldigt Udfald, at man nu fandt sig pligtig at opmuntre Flere dertil. Videre blev givet Anvisninger og Opmuntringer for flere Huusmænd og Pladsemænd, som vilde giøre Brug af, at samle Høe i Fjeldegne hvor Qvæget ei kan græsse. Nok blev omhandlet og vedtaget som nyttigt, at oprette Søndagsskoler i nogle af Præstegjeldets Bøygder, og paa de Dage der ikke er Kirkesamling i samme Sogn. I Henseende Tarvelighed ved Brylluper, Begravelser og Gjæstebude, fandt Selskabet intet videre at kunne indskrænkes; da Brændevin eller anden kostbar Drik, ved slige Leiligheder, ikke for nærværende Tid finder Sted, og Kaffe, Thee og Sukker bruges slet ikke blandt almindelig Mand i dette Præstegjeld. TIl Huusflidens Fremme blev og meddelt nogle opmuntrende Anvisninger. Blandt andet blev vedtaget, at ogsaa for Eftertiden vil dette Selskab opmuntre og belønne de Fortiente, med Præmie­bøger og trykte Anvisninger af Moral, Historie, Ekonomie, med flereslags. Saaog endelig blev vedtaget, at Contingenten ved dette Aars Udgang skal erlægges af hver Medlem med 3 Rd. D.C. Paa Selskabets Forventning og Efterspørgende, maa Bestyreren (skjønt ugjerne) erklære: at af de Bøger og Skrifter, som udgives af det Kongl. Selskab for Norges Vel, og han, dels paa dette Sogneselskabs Vegne, dels for sig selv har subskriberet, har han ingen kundet bekomme, uagtet saa ofte han har seet af Kommisionærer og Bud der, at afhente Bøgerne imod Betaling, forklare dog disse, at de flere Gange ere afslaaede, og i sidste Breve frabede sig den Kommision, saa at Bsstyreren, imod al Formodning, seer hverken sig eller Sogneselskabet nogen Nytte af at have subskriberet paa de i Christiania udkomne Skrifter. Saaledes efter Selskabets Forhandlingsprotokol. S. AarflotSelskabets Bestyrer. Norsk Landboeblad No 136. november 1813
Gjentagende maa vi prise Forsynet, naar vi hensee til Aarstiden, og hvor betids og vel Jordfladens Afgrøde i denne Egn blev indhøstet, saa at de fleste Familier allerede nu har aftærsket, og tillavet sig en hyggelig Vinter-Provision, samt see sig forsynede med løfterigt Sædekorn til nærmeste Foraar.


Derimot erindre vi os denne Maaneds første Dage forrige Aar, da vi endnu bekymringsfuld syslede paa Agrene og Marken, ved at faae tørret og indbjerget det bedærvede eller mavre Korn, som truede med Døden, men blev imod Manges Formodning, den vigtigste Lære og Kundskabs Artikel, som i sit Slags, og saa heldigen har virket paa Landboen, mere end 100 Aar.


Denne Efterhøst, har Veiret været ugentlig afvexlende med Regn, Snee, Tørveir, tørre og milde Vinde, oftest sydlige og vestlige, men vore Fjelde allerede i 6 Uger sneebedækte.


Fiskerierne ville her ingensteds lykkes.


 


Om Sogneselskabet.


Sogneselskaben for Almuens Fremme i Voldens Præstegjeld, stiftet paa Universitetsfesten i Decbr 1811, holdt sit 6te ordentlige Møde, og første Generalforsamling paa Ørstenvig sidstleden 1ste Novbr, hvor, og til hvilken Tid, Præmier for første gang skulde uddeles. Men som Selskabets Kasse var svag, havde endeel bekomne Skrifter at betale, saa troede Bestyreren, at passende Bøger vilde opmuntre mere, end nogle faa eller flere Dalers Penge, og derfore af sit Bogtrykkerie og lille Litteratur-Samling sammenhæftede forskiellige almeennyttige Stykker, med et foran eget Tittelblad: "Præmiebok ec.", og med disse og et lille Penge-Tillæg, bleve følgende, som af Selskabet tilkjendt Præmie, belønnede:


1)Pladsemand Svend Simonsen Rødset, for at have slaaet Græs i saadanne Fjeldskreder i Udmarken, som for Qvæget ere utilgiængelige, og dermed foedret Qvæg til desmere Forbedring paa sin ny optagne Plads, 2 Rd og en Præmiebog.


2) Gaardm. Niels Larssen Mychlebust, for at være den første her i Egnen, der benyttede Potetesæblene til Blanding i Brøddej, 1 Rd og en Præmiebok.


3) Gaardm. Lars Sjursen Haavik, som den første der malede Potetesæblerne paa Qværn, 2de Præmiebøger.


4) Gjestgiver Vebjørn Svendsen, for Kaaldyrkning, 3 Rd. og en Præmiebok.


5) Gaardm. Lars Johannessen Reite, for Hundeavl, 3 Rd. og en Præmiebog.


6) Ungkarl Jacob Rasmussen Wasbotn, for nye Finhattes Arbeide. 2 Rd. og 2de Præmiebøger.


7) Niels Rasmussen Engeset, for nye Uldkarders Forarbeidelse, 2 Rd. og en Præmiebog.


8) Marte Nielsdatter Ørstenvig, for at have staaet Brud i hjemmevirkede Klæder, og uden den gothiske Prydelse Krone og Brudesmykke, blev tilkiendt 3 Rd.



Blandt nye Forslag til Jorddyrkningens Fremme, fandt almindelig Bifald: at nedahle Sædekornet. Ahl er et Jorddyrkers Redskab, hvis Brug og Nytte har været bekiendt paa Søndmør, indtil sidste Foraarssamling, da Bestyreren havde, fra Selskabets Æresmedlem:


Søndmørs yndede og ? ?, nu Præsident i Christiania, S. T. Justitsraad og Ridder Bull, Anvisning om Ahlens Fortrinlighed, imod den søndmørske Harvning, til Sædekornets Nedbringelse i Agermulden, som i bemeldte sidste Foraarssamling blev fore­læst, og derefter af Bestyreren og et par andre Jordbrugere foretaget til saa heldigt Udfald, at man nu fandt sig pligtig at opmuntre Flere dertil.


Videre blev givet Anvisninger og Opmuntringer for flere Huusmænd og Pladsemænd, som vilde giøre Brug af, at samle Høe i Fjeldegne hvor Qvæget ei kan græsse.


Nok blev omhandlet og vedtaget som nyttigt, at oprette Søndagsskoler i nogle af Præstegjeldets Bøygder, og paa de Dage der ikke er Kirkesamling i samme Sogn.


I Henseende Tarvelighed ved Brylluper, Begravelser og Gjæstebude, fandt Selskabet intet videre at kunne indskrænkes; da Brændevin eller anden kostbar Drik, ved slige Leiligheder, ikke for nærværende Tid finder Sted, og Kaffe, Thee og Sukker bruges slet ikke blandt almindelig Mand i dette Præstegjeld.


TIl Huusflidens Fremme blev og meddelt nogle opmuntrende Anvisninger.


Blandt andet blev vedtaget, at ogsaa for Eftertiden vil dette Selskab opmuntre og belønne de Fortiente, med Præmie­bøger og trykte Anvisninger af Moral, Historie, Ekonomie, med flereslags.


Saaog endelig blev vedtaget, at Contingenten ved dette Aars Udgang skal erlægges af hver Medlem med 3 Rd. D.C.


Paa Selskabets Forventning og Efterspørgende, maa Bestyreren (skjønt ugjerne) erklære: at af de Bøger og Skrifter, som udgives af det Kongl. Selskab for Norges Vel, og han, dels paa dette Sogneselskabs Vegne, dels for sig selv har subskriberet, har han ingen kundet bekomme, uagtet saa ofte han har seet af Kommisionærer og Bud der, at afhente Bøgerne imod Betaling, forklare dog disse, at de flere Gange ere afslaaede, og i sidste Breve frabede sig den Kommision, saa at Bsstyreren, imod al Formodning, seer hverken sig eller Sogneselskabet nogen Nytte af at have subskriberet paa de i Christiania udkomne Skrifter.


Saaledes efter Selskabets Forhandlingsprotokol.


S. Aarflot
Selskabets Bestyrer.


Norsk Landboeblad No 13
6. november 1813

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/
Kongeligt aabent Brev, angaaende Banke og Penge-Væsenet i Kongeriget Danmark og Norge. http://landetslykke.blogspot.com/2013/10/kongeligt-aabent-brev-angaaende-banke.html http://landetslykke.blogspot.com/2013/10/kongeligt-aabent-brev-angaaende-banke.html Sun, 13 Oct 2013 21:00:00 CEST Sivert at Landets Lykke At give Pengevæsenet i Vore Riger og Lande mere Eenhed, Løden og Fasthed, at tilsikre den offentlige og private Formue stødigere Værd, ere Hovedformaalene for Vor Forordning af 5te Januari d. A. og for den Fundats af samme Dato, ved hvilken Vi have ? Rigsbanken. Da Vi ingensinde tabe disse vigtige Formaal af Sigte, for hvis Opnaaelse imidlertid senere indtrufne, den Gang uforudseelige Omstændigheder have lagt nye Hindringer i Veien, saa have vi været betænkt paa, hvorledes der til Samme kunde fremvirkes ved flere og kraftigere Midler. Til den Ende have Vi taget følgende allerhøieste Beslutninger og Bestemmelser:1. Rigsbanken skal gaae over til at blive privat, under et nationalt Interesseskab, og sættes under dettes Forvaltning og Bestyrelse. Til at indtræde som Interessentere skulle alle de have Adgang, hvis Hæftelser til Banken beløbe sig til 100 Rbdlr, og derover, saaog de, som, naar de skylde Mindre, ville tillæge indtil 100Rbdlr; endvidere de som ved flere mindre Summer ville forene sig til en saadan Sum, og endelig de, som, uden at skylde, frivilligen ville indskyde indtil 100 Rbdlr, eller derover.2. Beløbet af de 6 pCt, som for Rigsbanken ere hæftede med 1ste Prioritets Ret i alle faste Eiendomme, og som forrentes til Banken med 6½ pCt aarlig, vedbliver at være Bankens Grundfond, men saaledes, at det, som Enhver heraf skylder eller har betalt i Forhold til sin faste Eiendoms Værd, skal være og blive ham i Tiden kan vente sig Udbytte, naar Udbytte ved Siden af de Forpligtelser, som Banken paaligge, kan giøres mulig, og dette Udbytte da først mindre, siden fremgaaende større indtil 4 pCt kan opnaaes. Videre Indskud, end bemeldte 5 pCt. af faste Eiendommes Værd eller hvad ellers frivilligen tilskydes, skal ikke kunne paalægges Nogen i den Egenskab af Bank-Interessent.3. Rigsbanken, saaledes overgivet til Statens Grundeiere, som Hoved-Interessentere, og grundfæstet paa Statens faste Eiendomme, skal dele sig i 3de Hoved-Afdelinger: den Danske i Kjøbenhavn, den Norske i Christiania, den Slevsvig-Holstenske i Kiel. De skulle staae hinanden fuldkommen ved Siden: Enhver paa Stedet hvor de ere, have sine specielle Bestyrere, som paa eget Ansvar forvalte de enhver Bank-Afdeling anbetroede Midler, og forestaae de daglige Forretninger efter lige Regler og for dem Alle skal være en Overbestyrelse, som skal have almindeligt Oversyn over det Hele.Saavel de specielle Bestyrere som Overbestyrerne skulle, i den Orden som nærmere bestemmes, vælges af Interessenterne, saasnart som det er opgjort for Hvormeget Enhver interesserer, og Actierne derefter ere udstædte. Imidlertid vedbliver Rigsbankens nuværende bestyrelse at foreslaae og udføre de den paalagte Forretninger, og dens Medlemmer aftræde siden efterhaanden, da de af Interessenterne valgte Bestyrere indtræde i deres Sted. 4. Rede Sølvmynt, som hvilken ogsaa kan ansees og antages Banksedler, der altid paa Anfordring kunne vexles med rede Sølvmynt, skal være Grundbetalingsmiddel, og, saasnart det er muligt, blive eneste lovbestemte Betalingsmiddel i samtlige Vore Riger og Lande. Rigsbanken skal igiennem alle dens 3 Afdelinger indvirke til at dette Øiemed kan fremmes, og til den End: søge at anskaffe og modtage Sølv og Mynt, hvorpaa kan udstædes og hvormed paa Anfordring kan vexles de Sedler, som den paa Sløv har udstædt.5. I Hertugdømmene, hvor Sølvmynt er i Omløb og hvorfra gjentagne Ønsker ere ytrede om, at det der maatte blive eneste lovbestemte Betalingsmiddel, skal dette være tilstaaet, og ved nærmere Anordning ufortøvet vorde bestemt.6. I Rigerne, hvor samme Øiemed tilsigtes, men ikke lige hastigen kan opnaaes, skulle imidlertid, efter Forordningen af 5te Januar d. A., alle hidtil i Omløb værende Courantsedler indløses med de i bemeldte Forordning nævnte Rigsbanksedler, hvis Værd hviler paa Bankens Fond i de faste Eiendomme; men disse Rigsbanksedler, ligesom de Courantsedler, i hvis Sted de indtræde, skulle i Tiden inddrages efterhaanden med rede Sølv eller med Sedler, som vexles med rede Sølv paa Anfordring.7. Indtil den Tid kommer, at rede Sølvmynter og Banksedler, som paa Anfordring kunne vexles med rede Sølv, blive eneste Betalingsmiddel i Rigerne, som i Hertugdømmene, vedblive alle de i Rigerne til Omløb autoriserede Betalingsmidler at gaae og gjælde i alle Betalinger som Rigsbankpenge, dels efter Sølvværdie og dels efter Navneværdie, ifølge de i Forordningen af 5te Januar dette aar fastsatte Bestemmelser.8. Den Cours, som Rigsbanken sætter for Rigerne til de tvende bestemte Tider om Aaret, er egentlig Regel for de Betalinger, som Forordningen af 5te Januar d. A. har bestemt i Sølvværdie; men, ligesom det efter bemeldte Forordning staaer Enhver frit for ogsaa at contrahere og afslutte Pengehandeler i Almindelighed efter Navneværdie, saa henføres denne sidstnævnte Betalingsmaade især til den daglige handel og Vandel, hvor sælges og kjøbes imod contant Betaling, samt i saadanne Betalinger, som betinges dagviis, ugeviis og maanedsviis. Sedlernes Sølvværdie staaer altid uforandret, saaledes som bestemt ved Forordningen af 5te Januar d. A., at nemlig en Rigsbankseddel gaaer og gjælde i Navneværdier efter Summen, hvorpaa den lyder, og Danske og Norske Courantsedler alle Slags for 6 Rdlr. Courant med 1 Rigsbankdaler.Hvorledes de i Rigerne circulerende Pengesedler og de i Hertugdømmerne endnu i Omløb værende S?-Beviser og Laane-In?sedler kune blive modtagne i Afbetalinger paa den i faste Eiendomme hæftende Gield til Banken, dette er fra Rigsbanken i Bekiendtgjørelse af Dags Dato brugt til hver Mands Kundskab.De nøiere og udførligere Bestemmelser skulle i O? og Reglement for Rigsbanken og dens 3 Afdelinger samt i andre derhen hørende Anordninger nærmere og saasnart muligt vorde kundgiorte.Skreven paa Vort Kongelige Slot Fredensberg d. 30te Juli 1813. Norsk Landboeblad No 1213. oktober 1813 At give Pengevæsenet i Vore Riger og Lande mere Eenhed, Løden og Fasthed, at tilsikre den offentlige og private Formue stødigere Værd, ere Hovedformaalene for Vor Forordning af 5te Januari d. A. og for den Fundats af samme Dato, ved hvilken Vi have ? Rigsbanken. Da Vi ingensinde tabe disse vigtige Formaal af Sigte, for hvis Opnaaelse imidlertid senere indtrufne, den Gang uforudseelige Omstændigheder have lagt nye Hindringer i Veien, saa have vi været betænkt paa, hvorledes der til Samme kunde fremvirkes ved flere og kraftigere Midler. Til den Ende have Vi taget følgende allerhøieste Beslutninger og Bestemmelser:



1. Rigsbanken skal gaae over til at blive privat, under et nationalt Interesseskab, og sættes under dettes Forvaltning og Bestyrelse. Til at indtræde som Interessentere skulle alle de have Adgang, hvis Hæftelser til Banken beløbe sig til 100 Rbdlr, og derover, saaog de, som, naar de skylde Mindre, ville tillæge indtil 100Rbdlr; endvidere de som ved flere mindre Summer ville forene sig til en saadan Sum, og endelig de, som, uden at skylde, frivilligen ville indskyde indtil 100 Rbdlr, eller derover.


2. Beløbet af de 6 pCt, som for Rigsbanken ere hæftede med 1ste Prioritets Ret i alle faste Eiendomme, og som forrentes til Banken med 6½ pCt aarlig, vedbliver at være Bankens Grundfond, men saaledes, at det, som Enhver heraf skylder eller har betalt i Forhold til sin faste Eiendoms Værd, skal være og blive ham i Tiden kan vente sig Udbytte, naar Udbytte ved Siden af de Forpligtelser, som Banken paaligge, kan giøres mulig, og dette Udbytte da først mindre, siden fremgaaende større indtil 4 pCt kan opnaaes. Videre Indskud, end bemeldte 5 pCt. af faste Eiendommes Værd eller hvad ellers frivilligen tilskydes, skal ikke kunne paalægges Nogen i den Egenskab af Bank-Interessent.


3. Rigsbanken, saaledes overgivet til Statens Grundeiere, som Hoved-Interessentere, og grundfæstet paa Statens faste Eiendomme, skal dele sig i 3de Hoved-Afdelinger: den Danske i Kjøbenhavn, den Norske i Christiania, den Slevsvig-Holstenske i Kiel. De skulle staae hinanden fuldkommen ved Siden: Enhver paa Stedet hvor de ere, have sine specielle Bestyrere, som paa eget Ansvar forvalte de enhver Bank-Afdeling anbetroede Midler, og forestaae de daglige Forretninger efter lige Regler og for dem Alle skal være en Overbestyrelse, som skal have almindeligt Oversyn over det Hele.


Saavel de specielle Bestyrere som Overbestyrerne skulle, i den Orden som nærmere bestemmes, vælges af Interessenterne, saasnart som det er opgjort for Hvormeget Enhver interesserer, og Actierne derefter ere udstædte. Imidlertid vedbliver Rigsbankens nuværende bestyrelse at foreslaae og udføre de den paalagte Forretninger, og dens Medlemmer aftræde siden efterhaanden, da de af Interessenterne valgte Bestyrere indtræde i deres Sted.

 


4. Rede Sølvmynt, som hvilken ogsaa kan ansees og antages Banksedler, der altid paa Anfordring kunne vexles med rede Sølvmynt, skal være Grundbetalingsmiddel, og, saasnart det er muligt, blive eneste lovbestemte Betalingsmiddel i samtlige Vore Riger og Lande. Rigsbanken skal igiennem alle dens 3 Afdelinger indvirke til at dette Øiemed kan fremmes, og til den End: søge at anskaffe og modtage Sølv og Mynt, hvorpaa kan udstædes og hvormed paa Anfordring kan vexles de Sedler, som den paa Sløv har udstædt.



5. I Hertugdømmene, hvor Sølvmynt er i Omløb og hvorfra gjentagne Ønsker ere ytrede om, at det der maatte blive eneste lovbestemte Betalingsmiddel, skal dette være tilstaaet, og ved nærmere Anordning ufortøvet vorde bestemt.


6. I Rigerne, hvor samme Øiemed tilsigtes, men ikke lige hastigen kan opnaaes, skulle imidlertid, efter Forordningen af 5te Januar d. A., alle hidtil i Omløb værende Courantsedler indløses med de i bemeldte Forordning nævnte Rigsbanksedler, hvis Værd hviler paa Bankens Fond i de faste Eiendomme; men disse Rigsbanksedler, ligesom de Courantsedler, i hvis Sted de indtræde, skulle i Tiden inddrages efterhaanden med rede Sølv eller med Sedler, som vexles med rede Sølv paa Anfordring.


7. Indtil den Tid kommer, at rede Sølvmynter og Banksedler, som paa Anfordring kunne vexles med rede Sølv, blive eneste Betalingsmiddel i Rigerne, som i Hertugdømmene, vedblive alle de i Rigerne til Omløb autoriserede Betalingsmidler at gaae og gjælde i alle Betalinger som Rigsbankpenge, dels efter Sølvværdie og dels efter Navneværdie, ifølge de i Forordningen af 5te Januar dette aar fastsatte Bestemmelser.


8. Den Cours, som Rigsbanken sætter for Rigerne til de tvende bestemte Tider om Aaret, er egentlig Regel for de Betalinger, som Forordningen af 5te Januar d. A. har bestemt i Sølvværdie; men, ligesom det efter bemeldte Forordning staaer Enhver frit for ogsaa at contrahere og afslutte Pengehandeler i Almindelighed efter Navneværdie, saa henføres denne sidstnævnte Betalingsmaade især til den daglige handel og Vandel, hvor sælges og kjøbes imod contant Betaling, samt i saadanne Betalinger, som betinges dagviis, ugeviis og maanedsviis. Sedlernes Sølvværdie staaer altid uforandret, saaledes som bestemt ved Forordningen af 5te Januar d. A., at nemlig en Rigsbankseddel gaaer og gjælde i Navneværdier efter Summen, hvorpaa den lyder, og Danske og Norske Courantsedler alle Slags for 6 Rdlr. Courant med 1 Rigsbankdaler.


Hvorledes de i Rigerne circulerende Pengesedler og de i Hertugdømmerne endnu i Omløb værende S?-Beviser og Laane-In?sedler kune blive modtagne i Afbetalinger paa den i faste Eiendomme hæftende Gield til Banken, dette er fra Rigsbanken i Bekiendtgjørelse af Dags Dato brugt til hver Mands Kundskab.


De nøiere og udførligere Bestemmelser skulle i O? og Reglement for Rigsbanken og dens 3 Afdelinger samt i andre derhen hørende Anordninger nærmere og saasnart muligt vorde kundgiorte.


Skreven paa Vort Kongelige Slot Fredensberg d. 30te Juli 1813.


 
Norsk Landboeblad No 12
13. oktober 1813

]]>
http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/